KOMMENTAR: Krisepakker for næringslivet

– Faren med å gi sjenerøse lån for å redde virksomheter, er at allerede utdaterte bedrifter gis et kunstig åndedrett  

Kan vi tenke oss en annen innretning på tiltakspakkene – en innretning som investerer i mennesker, spør TU-bidragsyter Tor W. Andreassen.

I Norge kommer eksisterende bedrifter til å være avhengig av tiltakspakker i lang tid fremover. Tiltakspakkene bør i større grad innrette seg mot å investere i de ansatte og humankapital, mener innsender
I Norge kommer eksisterende bedrifter til å være avhengig av tiltakspakker i lang tid fremover. Tiltakspakkene bør i større grad innrette seg mot å investere i de ansatte og humankapital, mener innsender (Illustrasjonsfoto: Unsplash)

Kan vi tenke oss en annen innretning på tiltakspakkene – en innretning som investerer i mennesker, spør TU-bidragsyter Tor W. Andreassen.

Å investere i humankapitalen generelt og i den generelle kapitalen spesielt, er sannsynligvis mer fremtidsrettet enn å bruke penger for å bevare den nåværende tradisjonelle kapitalen.

Myndighetenes sjenerøse tiltakspakker har hatt som mål å redde flest mulig bedrifter og jobber. Ønsket er at det skal være noe å komme tilbake til når vi har medisinsk kontroll.

Det kan være som å banne i kirken når jeg spør om vi kan tenke en annen innretning på tiltakspakkene – en innretning som i større grad investerer i ansatte og mennesker fremfor å konservere bedrifter og jobber? En innretning som i større grad bruker markedene til å rydde opp i bedriftene? Tanken er at jobber kommer og går, men humankapitalen består.  

Skal vi konservere næringslivet ved å investere i nåværende bedrifter eller bruke krisen til å utvikle det fremtidige?

Langsom retur til normalen

Uansett hvilken innretning på tiltakspakkene vi velger, vil returen til normalen være langsom og humpete. Det er tre grunner til dette.

  1. Den generelle nedstengningen av økonomien hvor en rekke husholdninger har fått redusert inntekten eller økt usikkerhet rundt fremtidig inntekter. Fallet i ulike «consumer confidence indekser» er en sterk indikasjon på fallende global etterspørsel.
  2. Norge er en liten åpen økonomi som i stor grad eksporterer olje, gass, og fisk til land som sliter på samme måte som Norge. Dette er næringer med en høy verdiskaping og produktivitet som er vanskelig å erstatte.
  3. Det er kaos i oljemarkedene med overproduksjon og fulle lagre med dramatisk fall i prisene som resultat. Den umiddelbare effekten er at oljerelaterte investeringer vil avta.

Avhengig av tiltakspakker i lang tid

For Norge betyr dette at eksisterende bedrifter kommer til å være avhengig av tiltakspakker i lang tid fremover. Samtidig vil olje- og skatteinntektene blir vesentlig lavere enn hva som er forutsatt i statsbudsjettet. SSB har estimert et fall på 14 prosent i fastlands BNP fra inngangen til utgangen av mars måned – med virkninger for 2020 og 2021.

En tilbakegang i norsk økonomi er dermed noe vi må regne med.

Myndighetenes tiltakspakker inneholder en klar avtale: I bytte for offentlig støtte for bortfall av lån og inntekter, skal bedriftene i størst mulig grad holde hjulene i gang. Det virker på meg som om at myndighetene antar at perioden før bedriftene er «back on track», er kort. Jeg tror som sagt at veien tilbake blir lang og humpete.

Dette reiser et delikat spørsmål: Skal vi konservere næringslivet ved å investere i nåværende bedrifter eller bruke krisen til å utvikle det fremtidige?

Les også

Tiltakspakker rettet mot de ansatte

Dette får meg til å spørre om vi skal redde virksomhetene, kapitalen, og jobbene, eller om vi i større grad burde overlate til markedene å rydde opp i hvilke virksomheter som er liv laga. De svakeste bedriftene går ut av markedet og de sterkeste består. Da kunne man i større grad utvikle tiltakspakker som er rettet mot de ansatte – humankapitalen – som blir fristilt ved konkurs. For meg handler det om å gjøre denne kapitalen mer relevant og dermed attraktiv for dem som tilbyr jobber.

Humankapitalen – kunnskap, ferdigheter og andre forhold ved mennesker som er relevant for økonomisk aktivitet – kommer i to former:

  1. Den spesifikke bedriftsrelaterte kapitalen som ikke er særlig overførbar til andre næringer. Eksempel kan være kunnskap og ferdigheter om bookingsystemet hos Berg Hansen Reisebyrå.
  2. Den generelle kapitalen som er overførbar til andre næringer. Eksempler kan være IT og programmeringskunnskap.

Begge er viktig. Men fra et omstillingsperspektiv er den generelle av større verdi enn den spesifikke. I tråd med Regjeringens nasjonale strategi for kunstig intelligens i Norge, ble det invitert til kunnskapsdugnad. Open AI Lab ved NTNU (NHHs forskningspartner om digitale innovasjoner) lanserte 29 april et gratis kurs om kunstig intelligens #kiløftet. Målet er at så mange som mulig av innbyggerne tar dette online-kurset og dermed investerer i seg selv og sin generelle humankapital.

Digital fremtid og kunstig intelligens

Fremtiden er digital. Fremtiden er utstrakt bruk av kunstig intelligens i bedriftene. Myndighetenes tiltakspakker må ha dette for øye fremfor å konservere nåværende analoge bedrifter basert på spesifikk bedrift eller bransjekunnskap som i liten grad er overførbar til fremtidens bedrifter.

I dynamiske og konkurranseutsatte markeder vil det oppstå nye virksomheter i kjølvannet av dem som blir borte og at de nye og de gamle som evner å omstille seg, vil etterspørre den fristilte arbeidskraften som etter tiltakspakkene i langt større grad kan tilby en relevant og interessant humankapital – en kapital bedriftene er villig til å betale godt for.

Les også

Unngå ulikhet

Et annet argument for at vi i større grad bør rette virkemidlene inn mot utvikling av humankapitalen enn den tradisjonelle kapitalen, er ulikhetssamfunnet hvor lønnsmottakere i en rekke land, inkludert Norge, taper i forhold til de som har tradisjonell kapital.

Den franske økonomen Thomas Piketty (Capital in the Twenty-first Century) og den engelske økonomen Daniel Susskind (A World without Work) viser i sine bøker til ulikheten i form av at de 90 prosent med lavest formue i verden eier like mye som de topp 0,1 prosentene rikeste i verden. Mens de topp fem prosent rikeste hadde en økning på 150 prosent fra 1970 til 2018, hadde topp 0,01 prosent gruppen en økning på 375 prosent i samme periode.

Det kan være overraskende på mange at i Norge hvor vi har et likhetssamfunn, finner vi at den rikeste gruppen, det vil si topp 1 prosent, har hatt den kraftigste lønnsutviklingen i perioden 1980 til 2016.

Selvopprydding i økonomien

Innovasjonsguru Joseph Schumpeter ga oss ordet kreativ ødeleggelse som beskrivende for den selvoppryddingen som økonomien gjennomgår over tid. Etablerte bedrifter blir innhentet av mer produktive, innovative, eller digitale bedrifter som dytter de gamle ut. Forskjellen er at nå er det myndighetene – ikke markedet – som har dyttet en rekke bedrifter utfor eller nærmere klippen.

Faren med å gi sjenerøse lån eller kontantbidrag for å redde virksomheter og jobber er at bedrifter som i realiteten har gått ut på dato før krisen, nå gis kunstig åndedrett til glede for eierne og kreditorene. De samfunnsøkonomiske konsekvensene er at viktige ressurser – arbeidskraft og kapital – risikerer å bli innelåst i uproduktive bedrifter på bekostning av andre mer produktive og lønnsomme bedrifter.

Resultatet er a) at den naturlige omstillingen – den kreative ødeleggelsen – av næringslivet som vi sårt trenger, vil ta lengre tid og b) vi misbruker krisens anledning til å investere tungt i humankapitalens generelle del.

Les også

Kommentarer (4)

Kommentarer (4)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå