Etanol er ikke det grønneste biodrivstoffet

  • forum

MILJØ: Miljøengasjerte politikere og naturvernorganisasjoner har for lengst utnevnt bensinoppblandet sprit til framtidens «grønne brennstoff» for transportmidlenes forbrenningsmotorer, så vel for biler som for skip og fly.

Etanolen, som framstilles ved gjæring av en blanding av gjærsopp, sukker og vann, er lett å videreforedle ved destillasjon. Nettopp derfor tror svært mange at det universelle sluttproduktet etter hvert vil kunne erstatte fossile brennstoffer, til tross for at etanolen har følgende ulemper og negative egenskaper:

* Storskala produksjon av etanol er svært energikrevende og legger beslag på store jordbruksarealer som trengs til matproduksjon.

* Ved produksjon av etanol fra trevirke vil ca. 50 prosent av råmaterialets potensielle energi gå tapt under produksjonsprosessene.

* Etanol har ca. 30 prosent lavere energiinnhold enn bensin

* Etanol tiltrekker seg vann fra atmosfæren. Dette nedsetter effektivt energiinnhold ytterligere og kan føre til både korrosjon og isdannelse i motorenes innsprøytningssystemer samt korrosjon på ventiler og ventilseter.

Etanol er med andre ord lite egnet som fullverdig brennstoff for både motorer som benytter Ottoprosessen eller Dieselprosessen og moderne motorer som kombinerer prinsippene fra disse grunnleggende kretsprosessene.

Heldigvis sørger flere utenlandske selskaper for at det i noen foregangsland foregår utstrakt forskning for å komme frem til nye metoder for å framstille mer egnede alkoholer med høyere brennverdi, som for eksempel propanol og butanol. Begge disse kan framstilles av biomasse som settes til «gjæring» ved hjelp av enzymer fra noen spesielle bakterier.

Andre bioteknologiske aktører prøver å utvikle metoder for å framstille både petroleumslignende brennstoffer og fettsyreprodukter som kan erstatte dagens lette dieselolje.

Det hele handler om å finne egnede kilder som er rike på hydrogen og karbon, som kan spaltes og settes sammen til egnede syntetisk framstilte brennstoffer. Kilder kan her være organisk avfall, slam, trevirke, planter og alger, i tillegg til spaltet hydrogen fra vann og karbon fra CO 2-fangst i avgassanlegg.

Spesielt framstilling av biodiesel fra kunstig produserte alger blir stadig mer interessant fordi nye biokjemiske metoder og egnede enzymer utvikles.

Ifølge noen kilder kan det med alger være teoretisk mulig å produsere opptil 80 ganger mer biodiesel pr. mål landareal enn det som er mulig med soyabønner, og ca. 15 ganger større volum enn det som er vanlig for etanol framstilt av korn. Årsaken til den store forskjellen i produsert volum pr. mål er selvsagt at syntetisk algeproduksjon kan foregå i mange etasjer.

Dessverre er så vel norske forskningsinstitusjoner som politikere og naturvernorganisasjoner helt fraværende i det som nå skjer for å utvikle egnet bioteknologi for framstilling av morgendagens brennstoffer samt utnyttelse av CO 2 og biologisk avfall. Vi må derfor stole på at ingeniørmiljøene og den biokjemiske industrien selv sørger for nødvendig bioteknologisk forskning og produktutvikling som kan resultere i både fullverdige brennstoffer og framtidige norske arbeidsplasser.

Håkon Libak