Lederne i det norske matematikkmiljøet gikk i Aftenposten i vår, i samlet tropp, inn for at matematikkeksamen etter ungdomsskolen og 1. klasse videregående skole bør inneholde en hjelpemiddel-fri del. De skriver om Utdanningsdirektoratet: «Det virker som de ikke forstår hvorfor det å kunne regne innenfor algebra har en helt annen grad av betydning enn det å kunne regne effektivt innenfor aritmetikk (tallregning).»
Jeg er enig med fag-matematikerne her – under forutsetning av at undervisningen har vært tilpasset for alle elevtyper, ikke bare for introverte teoretikere.
Men matematikk-lederne skriver også: «Mangler man kompetanse i transformativ algebra, blir man henvist til instrumentell læring innenfor nesten alle deler av matematikken (og fag som fysikk, kjemi, informatikk og økonomi), fordi man avskjæres fra relevante bevis og matematiske begrunnelser.»
Hvor viktig er matematiske bevis?
Hvilke elever er det da snakk om? Som ikke-matematiker med 50 års fartstid som storbruker av lineær-algebra, lurer jeg på hvor viktig matematiske bevis og begrunnelser er for eksamen i ungdomsskolen og 1. klasse i vgs. Norge består da av mer enn matte-professorer og professorspirer? Interesse- og nivå-variasjoner hos skoleelever er naturligvis alltid en utfordring. Men er ikke allmennskolens matematikkundervisning for alle?
Selvfølgelig er «kompetanse i transformativ algebra» viktig innenfor fagmatematikken selv, og i matematiserende nabofag som statistikk, fysikk, fysikalsk kjemi og kybernetikk. Men «relevante bevis og matematiske begrunnelser» er vel helst for supernerder, for ansatte i matematiserende fag i akademia, og/eller for personlighetstyper med uvanlig ryddig kontorpult?
Det er viktig for oss mennesker å forstå våre omgivelser, også i møtet med overveldende strømmer av tekniske måledata. Da er litt lineær-algebra ekstremt nyttig. Det gjelder ikke bare for ingeniører, men også for for eksempel håndverkere og prosessoperatører. Og det behøver ikke være vanskelig.
Ikke noe fag gir mer fag-allergi
Men mange i vårt samfunn opplever matematikken som irrelevant, til og med truende. Det er vel ingen fag som gir elever og studenter så mye tårer, angst, nederlag og senere fag-allergi som matematikken? Det er kanskje intet skolepensum som brukes så overfladisk, og av så få, i voksenlivet etterpå? Skyldes dette bare folks slapphet, sløvhet og manglende intelligens? Står samfunnsutbyttet i forholdet til innsatsen? Finnes det empirisk kartlegging av dette?
Så ja, det er viktig at en del studenter får detaljkunnskap om matematiske bevis og begrunnelser, for eksempel om de senere skal undervise i matematiserende fag i akademia. Men for mange skoleelever er det kanskje tilstrekkelig å få kompetanse og selvtillit til å bruke hverdagsmatematikken i praksis – medregnet litt algebra. Det er alltid mulig å gå tilbake å lese seg opp på teori senere. Den er vel avleggs nå, undervisningsmodellen der eleven ble pumpet full av teori for så å bli sluppet ut i samfunnet, som man blåser opp en ballong og slipper den?
Det norske matematikkmiljøet har i mange år gjort en prisverdig innsats i å forbedre matematikkdidaktikken. Slik jeg forstår det, prøver man oppriktig å nå ut til ulike elevtyper og modenhetsnivåer. Det er vanskelig, så dette skal miljøet virkelig ha ros for.
Innlegget ble først publisert i Teknisk ukeblads månedsmagasin, 6/2021.
Sikrer at gammel mur kan få nytt liv i verneverdig bygg
