På hvilket grunnlag kritiserer Den norske kirke norsk petroleumsvirksomhet, spør bidragsyter Øystein Noreng. Illustrasjonsbilde fra Svalbard, kirken i Barentsburg. Foto: KRISTER SÿRBÿ, VG (Bilde: S¯rb¯, Krister)

KOMMENTAR: Oljenæringen og Den norske kirke

«Er ikke Gud også Gud for oljearbeiderne, eller skal de unndras frelsen?»

Den norske kirke erklærer seg som motstander av petroleumsvirksomheten. På hvilket grunnlag? spør Øystein Noreng.

Kirken har bidratt til en nylig rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse, 100.000 Klimajobber, publisert våren 2017.

Kirkens ønske er i korthet å avvikle den norske olje- og gassvirksomheten, som fortsatt er en lønnsom næring, og i stedet bruke ett hundre milliarder kroner årlig på å statsstøtte ett hundre tusen «klimajobber», et uklart begrep som synes å omfatte alt arbeid som kan redusere avhengigheten av petroleum.

En klimajobb kan på denne bakgrunn defineres vilkårlig, nesten som hva som helst. Satt på spissen ville en sykkelreparatør kunne kalle seg klimaarbeider og kreve statsstøtte. Kirken kan antas å mene at dette er mindre syndig enn å utføre et risikofylt arbeid på en oljeplattform.

Rapporten overser at den norske petroleumsnæringen først og fremst er en eksportnæring. Selv med forholdsvis lave oljepriser gir den Norge en utenriksøkonomisk handlefrihet som de nevnte klimajobbene aldri ville kunne gi.

Bør si ifra

Resultatet ville bli en sterk nedgang i levestandarden og en betydelig nedbygging av velferdsstaten. For en legmann fremstår slike ønskemål som menneskefiendtlige og derfor lite kristelige.

Dersom Den norske kirke virkelig mener dette, burde den si klart ifra at vi har det for godt i Norge, at vi lever syndig vel. Frelsen skal ligge i et lavere forbruk og en svakere velferdsstat.

Rapporten maner om behovet for 100.000 klimajobber, som nevnt, uten å definere hva de er. De skal finansieres av staten til en kostnad av ett hundre milliarder kroner årlig. Alternativet til å ta fra Oljefondet er å pålegge befolkningen og næringslivet høyere skatter, også en økning av momsen til 30 prosent, hvilket rapporten drøfter.

Det er påfallende at Kirken kan stille seg bak slike villfarelser og en rapport som anbefaler at levestandarden skal ned, og tiltak som hardest rammer grupper med lav inntekt, som momsøkning. Er dette god kristelig politikk for Den norske kirke?

Ikke spørsmål om bærekraft

Budskapet er i korthet at Norge skal legge ned en lønnsom næringsgren og i stedet statsfinansiere arbeidsplasser i underskuddsforetak. Dette er ikke engang spørsmål om bærekraft, rapporten medgir at Norge har et betydelig potensial for videre petroleumsvirksomhet.

..at det finnes mye olje og gass i verden og at en eventuell norsk utfasing lett ville bli erstattet av andre produsenter, synes å være uten betydning for Den norske kirke.

For øvrig fortoner rapporten seg som lite oppdatert. De siste årenes utvikling i teknologi, kostnader og funn synes å ha gått Kirken hus forbi. Det er ikke å forvente at Den norske kirke skal besitte petroleumsteknologisk spisskompetanse, ei heller at den skal ha dyp innsikt i samfunnsøkonomi.

Kirken selv burde være den første til å innse sine begrensninger, og derfor avholde seg fra engasjement i saker der den ikke har kompetanse.

Ved å stille seg bak rapporten 100.000 Klimajobber, gir Den norske kirke et interessant innsyn i sin tankegang. Ambisjonen er å kutte globale utslipp av klimagasser i Norge, som om Norge skulle være en klimapolitisk stormakt og et stort problem for verden.

Det tas ikke hensyn til at Norge representerer 0,7 promille av verdens befolkning, og 0,7 prosent av verdensøkonomien, og 0,1 prosent av utslippene av CO2.

Blir erstattet av andre

Selv om Norge har en uvanlig effektiv økonomi målt ved produktivitet og energibruk, fremstilles Norge som et problem for verden og menneskeheten. Budskapet er at til tross for vår effektivitet skal vi plages av dårlig samvittighet.

Gjennom historien har et av Kirkens maktmidler vært å skremme folk og å spre dårlig samvittighet, uten hensyn til virkeligheten. Det faktiske forhold at det finnes mye olje og gass i verden og at en eventuell norsk utfasing lett ville bli erstattet av andre produsenter, synes å være uten betydning for Den norske kirke.

På denne bakgrunn kan Kirkens formaninger mot norsk petroleumsvirksomhet være maktpolitisk motivert, for å fremstå som en myndighet som kan skremme menneskene til underdanighet, uten hensyn til realitetene.

Skaperverket

Kirken har også i andre sammenheng markert sin motstand mot petroleumsvirksomheten. I 2009 ba Den norske kirke om stans i all tildeling av leteløyver på den norske kontinentalsokkelen. Begrunnelsen var at oljevirksomhet skadet skaperverket, naturen.

Kirken overså behendig at ressursene av olje og gass også er en del av skaperverket. Teologisk er det imidlertid belegg for at menneskene skal høste av skaperverket.

Kirken foregir på teologisk grunnlag å ha kompetanse i petroleumsspørsmål. Kirken engasjement mot petroleumsvirksomheten reiser en rekke prinsipielle og praktiske spørsmål. Det første spørsmålet gjelder hvilket teologisk grunnlag som Den norske kirke i denne saken kan påberope seg. Allerede i bibelsk tid var olje kjent i Midtøsten; bek, hydrokarboner, piplet opp av jorden og ble brukt til ulike formål. I Bibelen er dette beskrevet i Andre Mosebok, kapittel 2, vers 2 og 3:

«Kvinnen ble med barn og fødte en sønn. Da hun så at det var en fin gutt, gjemte hun ham i tre måneder. Men da hun ikke kunne holde ham gjemt lenger, laget hun en kurv av papyrusrør til ham. Den tettet hun med bek og tjære. Så la hun gutten i kurven og satte den ut i sivet ved bredden av Nilen.» Klarteksten er at olje bidro til å redde livet til Moses. Derfor kan vel ikke bruk av olje være syndig?

«En velsignelse av norsk petroleumsvirksomhet» 

Så vidt vites nevnes ikke olje i Det nye testamentet. Derimot er det i både Det gamle og Det nye testamentet oppfordringer til menneskene om å formere seg og å nyte godt av jordens grøde. Bibelen anmoder om flid og nøkternhet, men ikke om avholdenhet eller forsakelse (søk på <forsakelse> i den norske Bibelen på nett gir 0 - null - treff). Den engelske presten Thomas Malthus som synes å inspirere mange av dagens klima- og miljøaktivister, var på disse punkter ikke i pakt med Skriften.

I Salmenes bok, kapitel 67, vers 7, er teksten: «Jorden har gitt sin grøde, Gud, vår Gud, velsigner oss.» Budskapet gjentas i Salmenes bok, kapitel 85 vers 13: «Herren skal gi det som godt er, og landet vårt skal bære sin grøde.» Oppfordringen er å bruke, å nyte godt av tilgjengelige ressurser. Norges grøde omfatter blant annet fisk i havet, vannkraft, skog, og olje og gass.

I løpet av de siste ett hundre år har kloden fått flere mennesker som lever lengre og har et bedre liv enn noen gang tidligere. Ved siden av kunnskap, utdanning og forskning, har nøkkelen vært tilgjengelig energi til overkommelige priser, hvilket har lagt grunnlaget for mobilitet av personer og varer, arbeidsdeling og spesialisering. Oljen har her vært av vesentlig betydning.

I historisk sammenheng har oljen vært en viktig drivkraft for menneskehetens fremgang. Dette kan vanskelig tolkes som å stride mot Guds vilje eller Jesu ord om nestekjærlighet. For Den norske kirke synes dette imidlertid uvesentlig.

I Johannesevangeliet kapitel 4, vers 36, kan teksten være direkte relevant for dagens norske forhold: «Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen.»

Såingen er letingen etter olje og gass; innhøstingen er utvinningen av ressursene; og samlingen er sparingen av inntektene i Oljefondet, til gode for fremtidige generasjoner.

På denne bakgrunn kan Bibelens budskap tolkes som en velsignelse av norsk petroleumsvirksomhet, inkludert Statens Petroleumsfond Utland. Det norske Oljefondet tar sikte på et evig liv til nytte for det norske folk til evig tid.

- Ikke ut mot norsk våpeneksport

For en legmann synes Den norske kirke å mangle et teologisk grunnlag for sitt standpunkt i petroleumssaker. Spørsmålet er om Kirken i denne saken går ut over Skriftens ord og sin kompetanse, som så mange ganger tidligere i historien.

I denne sammenheng kan det være på sin plass med noen konkrete spørsmål.

Mener Kirken at oljevirksomheten er særlig syndig? Mer syndig enn for eksempel våpenindustrien?  Så vidt vites har Den norske kirke ikke gått ut mot norsk våpeneksport. Den har heller ikke gått imot norsk krigføring i utlandet.

Kirken var taus i forhold til Norges deltakelse i Libyakrigen. Kunne en stilltiende godkjenning av krigføringen i Libya begrunnes med at landets oljeeksport måtte stanses? Men hva da med oljeeksportøren Norge?

Er ikke Gud også Gud for oljearbeiderne, eller skal de unndras frelsen? Hva med kullgruvarbeidere? Mener Den norske kirke at petroleumsvirksomhet er mer syndig enn gruvedrift og vannkraft? Hva med alle oss andre som nyter godt av oljearbeidernes innsats i form av oljepenger?

På denne bakgrunn stiller Den norske kirke seg lagelig til for beskyldninger om teologisk prinsippløshet og villfarelse, og klerikal opportunisme. Kort sagt, Den norske kirke synes å være mot oljen fordi det i visse kretser er på moten! Er ikke Den norske kirke hevet over næringspolitiske stridsspørsmål?

Inkonsistens

Dersom Den norske kirke skulle mene at petroleumsvirksomhet er syndig i seg selv, etterlyses innspill til Kirkenes Verdensråd om en allmenn bannlysing av utvinning og bruk av olje, uten hensyn til virkningen på de troendes velferd. Så vidt vites, har dette ikke skjedd.

Satt på spissen er budskapet at våre reformerte britiske naboer kan drive oljevirksomhet i Nordsjøen og våre ortodokse russiske naboer kan gjøre det i Barentshavet, men vi skal ikke gjøre det i lutherske norske farvann. Hva med lutherske danske farvann?

Den norske kirke synes heller ikke å bry seg om oljevirksomhet i katolske land i Latin-Amerika eller muslimske land i Midtøsten og Nord-Afrika. Denne harseleringen burde vise hvor ulogisk og inkonsistent Den norske kirke opptrer i dette spørsmålet.

Ved å stille seg bak rapporten 100.000 Klimajobber utviser Den norske kirke et pietistisk og malthusiansk grunnlag for sine tilrådinger. Utgangspunktet synes å være at fordi utslipp av CO2 anses som skadelige, kan ethvert tiltak for å begrense utslippene rettferdiggjøres, uten hensyn til kostnader eller virkninger.

Intensjoner og symbolverdier synes viktigere enn resultatene. Dette kan kanskje mange i Den norske kirke være enige i, sammen med moralister i klima- og miljøbevegelsen. Fellesnevneren er at intensjoner er viktigere enn resultater, altså at hensikten helliger midlene.

For en legmann kan Kirkens utspill i denne saken fortone seg som maktpolitisk motivert og opportunistisk humbug til skade for seg selv så vel som klimasaken. Det er påfallende at Kirken bruker noe av kollekten på slike saker. Undertegnede styrkes i troen på at utmeldelsen av Den norske kirke var en moralsk riktig handling.

Kommentarer (27)

Kommentarer (27)