DEBATT: Elektrifisering av sokkelen

Equinor-direktør: Å skape ny industri krever mer enn å stramme til klimamål og øke CO2-avgiftene

Kanskje må vi gjennomføre tiltak som koster mer enn 2.000 kroner per tonn for å nå utslippsmålene. Vi må diskutere hva det innebærer, skriver Equinors sjeføkonom Eirik Wærness.

CCS), som kan gi Norge nye inntekter hvis betalingsviljen for utslippsreduksjoner i Europa blir høy nok, skriver artikkelforfatteren.
CCS), som kan gi Norge nye inntekter hvis betalingsviljen for utslippsreduksjoner i Europa blir høy nok, skriver artikkelforfatteren. (Foto: Equinor)

Kanskje må vi gjennomføre tiltak som koster mer enn 2.000 kroner per tonn for å nå utslippsmålene. Vi må diskutere hva det innebærer, skriver Equinors sjeføkonom Eirik Wærness.

  • Debatt

Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Debattinnlegg kan sendes til nettdesk@tu.no

Den globale energiomstillingen er en enorm utfordring: Massive investeringer i usikker og uutviklet teknologi og i infrastruktur som må reguleres for å fungere. Etablering av nye markeder, rammebetingelser og incentiver for konsumenter, der en ikke kjenner betalingsviljen for tilgang på tilstrekkelig, ren energi. Og mer til, i en situasjon der underliggende energietterspørsel øker.

Utslippsreduksjoner og energiomstilling i Norge er derfor viktige tema. Etter at NVE-sjef Kjetil Lund for noen uker siden tok opp problemstillinger og dilemmaer knyttet til politisk fastsatte utslippsmål, elektrifisering som virkemiddel, manglende vilje til å bygge ny kraftkapasitet og en forventning om fortsatt lave elektrisitetspriser, har debatten pågått.

Rydde i debatten

Den har særlig dreiet seg om elektrifisering av kontinentalsokkelen, og har vært tema i NRK Debatten og i diverse artikler i Teknisk Ukeblad, der undertegnede også har blitt intervjuet. Det er behov for å rydde litt i både begrepsbruk og omtaler av ansvarsforhold i denne debatten.

Stortinget har bestemt at Norge, slik tilfellet også er i EU og mange andre land, skal bidra til reduserte globale klimagassutslipp ved å kutte utslippene raskt og mye innenfor egne grenser frem mot 2030 og 2050. Dette til tross for at alle klimagassutslipp har globale effekter og selv om utslippsreduksjonene kan bli mer kostbare enn om reduksjonene ble fordelt annerledes mellom land.

Verken gratis eller enkelt

Det kan være mange grunner til dette valget; internasjonal rettferdighet og fordeling, behov for at rike land går foran og finner tekniske løsninger på globalt vanskelige utfordringer, og vansker med å etablere transparente systemer for å måle utslippsreduksjoner i land med svak infrastruktur og styring, for å nevne noen.

Nasjonale utslippsreduksjoner krever tiltak, investeringer og atferdsendringer. Dette er verken gratis eller enkelt, og kan ha sideeffekter som er lite populære, for eksempel høyere bensinpriser, høyere elektrisitetspriser, dyrere flyreiser, pålegg om energieffektivisering, skjemmende naturinngrep med mer.

Les også

Hvor mye vil vi betale?

Hvor mye vi, uttrykt av våre politiske representanter, er villige til å betale for slike reduksjoner, er ofte vanskelig å fastslå. Men Regjeringen har i Klimameldingen uttrykt at en karbonpris på 2.000 kr/tonn COkan være en rimelig, fornuftig pris for utslipp på ulike områder i 2030. Denne kostnaden kan, dersom Stortinget er enig, være et uttrykk for den samfunnsøkonomiske betalingsviljen for nasjonale utslippsreduksjoner.

Tiltak som totalt sett (inklusive verdsetting av naturinngrep, effekt av høyere strømpriser, og andre fordeler og ulemper) koster mindre enn dette per tonn redusert CO₂, kan i tilfelle vurderes som samfunnsøkonomisk lønnsomme og bør derfor gjennomføres. Tiltak som er dyrere, bør ligge.

Problemet med overdeterminert målstyring

Om Stortingets klimamål vil bli oppnådd med en slik pris, er usikkert. Her kommer problemet med overdeterminert målstyring inn: på den ene siden ønsker vi en gitt utslippsreduksjon, på den annen side ønsker vi ikke at reduksjonene skal bli for kostbare. Det er mulig vi må gjennomføre tiltak som koster vesentlig mer enn 2.000 kroner per tonn for å nå utslippsmålene, og da må vi diskutere det og hva det innebærer.

Stortinget har vedtatt bestemte utslippsmål for 2030. I forbindelse med behandlingen av de midlertidige skatteendringene for petroleumsnæringen har en dessuten strammet til kravene til næringen om hvor mye utslippene skal kuttes innen ni år. Ingen vet om det er mulig å få til slike reduksjoner med tiltak som koster under 2.000 kroner per tonn. Hvordan en da skal nå målet, vites ikke, men kan i ytterste konsekvens medføre krav om ekstremt kostbare tiltak, for eksempel tidlig nedstengning av olje- og gassfelt.

Les også

Utvikler løsninger

Aktørene i næringslivet forholder seg til klimapolitikken og jobber hardt med å utvikle løsninger som kan bidra til både å opprettholde lønnsom aktivitet og utvikle ny bærekraftig virksomhet, samtidig som norske klimautslipp når de politiske målene. Gode løsninger finnes, men kan være kostbare eller vanskelige å få til innen tidsfristen.

CO₂-avgifter og prisen på kvoter i det europeiske kvotehandelssystemet (ETS), krav om elektrifisering i myndighetstillatelser med mer utgjør rammebetingelser som påvirker næringslivets valg i ulike prosjekter. Tiltak som koster mindre enn summen av avgiften og ETS-prisen, er lønnsomme og blir gjennomført, dersom det lar seg gjøre.

Betydelig reduksjoner årlig

Det gjennomføres betydelige utslippsreduksjoner for eksempel på norsk sokkel hvert år. Gitt tidsfristen og de stramme utslippskravene, er elektrifisering fra land det tiltaket som mest sannsynlig kan bidra til at målet nås. Koster det mindre enn alternativkostnaden, som er CO₂-avgift og ETS-pris, vil det være i selskapenes interesse å gjøre det, det vil være lønnsomt.

Koster det mer, på grunn av ombygging, kabellengde, nettbidrag og kostnader for ny el-kapasitet, og elpris, må en vurdere om det er behov for et spleiselag mellom selskapene, skattebetalerne og elektrisitetskundene for at Norge skal nå sine tøffe utslippsmål. Stemningsskiftet vi opplever når det gjelder vindkraft på land understreker behovet for å diskutere og forankre vanskelige avveininger og dilemmaer.

Les også

CCS kan gi Norge nye inntekter

Parallelt jobbes det for eksempel med nye løsninger for flytende havvind, som kan gi ny el-kapasitet i Norge, og der teknologien kan bli en ny eksportnæring for Norge i energiomstillingen. Det satses tilsvarende på løsninger for karbonfangst og -lagring (CCS), som kan gi Norge nye inntekter hvis betalingsviljen for utslippsreduksjoner i Europa blir høy nok.

I tillegg kan CCS muliggjøre omdanning av en del norsk gass til blå hydrogen, dersom våre kunder i Europa er villige til å betale ekstrakostnaden. Industrien på land ser på mulighetene for omlegging til karbonfri industriproduksjon, og mange ønsker å utvikle Norge som produksjonsland for batterier.

Disse initiativene er elementer i det som kan bli en industriell strategi for Norge i den globale energiomstillingen. Skal det bli det, må politiske myndigheter gjøre mer enn kun å stramme til klimamål og øke CO₂-avgiftene. Signalene i «Langskip», stortingsbehandlingen av klimameldingen og den kommende energimeldingen bør suppleres med konkrete milepæler for ulike elementer i energiomstillingen, inklusive rammebetingelser for havvind, vindkraft på land, CCS, hydrogen, nettutbygging, energieffektivisering og elpriser.

Les også

Kommentarer (13)

Kommentarer (13)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå