Verden, Europa og Norge trenger batterier. Ikke bare for å nå klimamålene, men for å sikre forsyningssikkerhet, bygge arbeidsplasser og bygge og opprettholde kritisk infrastruktur. Dette er bredt anerkjent, men utviklingen går for sakte.
Skal Norge virkelig fortsette å være avhengig av Kina for å sikre kritisk infrastruktur og for å nå våre klimamål ? Svaret bør være et rungende nei. Hvis vi likevel velger å svarer ja, må vi forstå konsekvensene i en stadig mer polarisert verden.
Hvorfor har vi ikke lykkes?
Batterinæringen er kompleks og kapitalkrevende. Særlig battericelleproduksjon krever lange testløp og har konservative kunder som også krever relativt tunge garantier. I -markedet presser Kina prisene, mens nisjer, som Beyonder opererer i, har god lønnsomhet når man først er i kommersiell business.
Men veien dit krever kapital og kompetanse i tre faser:
- Utvikling av teknologi eller kjøp av eksisterende.
- Kvalifisering og kommersialisering, med validering av prosess og produkt.
- Skalering til storskala produksjon, som er svært kapitalkrevende og risikofylt.
I fase 1 fungerer virkemiddelapparatet godt. I fase 2, den mest kritiske, svikter det. Her dør mange teknologiselskaper, og store verdier går tapt. Fase 3 er lettere å finansiere hvis man har en solid ordrebok, men krever fortsatt mye kapital og erfaring.
Markedet alene er ikke nok
Noen mener markedet skal løse dette. At privat kapital kommer når business-caset er risikofritt. Det stemmer generelt, men det tar for lang tid når vi snakker om kritisk infrastruktur. Mens vi tenker, bygger Kina videre. Teknologi og arbeidsplasser kan gå tapt fordi selskapene ikke har lang nok «runway» til å stå løpet ut.
Som samfunn må vi endre oss når verden endrer seg. Markedskreftene regulerer mye, men ikke bygging og utvikling av kritisk infrastruktur som vann, vei, kraft, nett og ny tungindustri. Dette blir for krevende å overlate til markedskrefter og privat kapital alene.
Det er gledelig at statsbudsjettet viser økt fokus på kommersialisering i virkemiddelapparatet. Selv om forslagene ikke er vedtatt, er signalene viktige. Nå må vi bygge videre på dette, i et samarbeid mellom staten, private investorer, næringslivet og den enkelte bedrift.
Hva må til?
Her er noen grep som kan styrke samarbeidet og akselerere utviklingen:
- Skatteincentiver og tilskudd: Inspirert av leterefusjonsordningen og IRA. Norge bør bruke noe av oljeformuen til å bygge nye næringer. Selskaper som har demonstrert «product-market fit» bør få støtte til kommersialisering og skalering.
- Statlige garantier: Kan gi kunder trygghet til å satse på ny teknologi og akselerere ordreinntaket.
- Premium for lokal produksjon: Globale kunder er villige til å betale mer for batterier produsert i Norge. Det styrker business-caset, men bidrar ikke til kommersialiseringsfasen, der mange faller fra. Myndighetene kan stille krav til «lokalt innhold» i anbud til større offentlige prosjekter.
Selskapene må samtidig sikre kompetanse og erfaring, blant annet gjennom partnerskap, også med aktører i Asia.
Mer enn batterier
Tiltakene vil redusere kostnaden, øke tempoet i det grønne skiftet og bidra til Europas selvstendighet fra Kina. Batterier, sammen med sol og vind, er helt sentrale i fremtidens elektrifiserte samfunn. Norge har talent, teknologi og vilje, men vi mangler besluttsomhet og tempo.
Hvis vi mener alvor med forsyningssikkerhet, verdiskapning og klimamål, må vi handle nå. Staten, næringslivet, private investorer og bedriftene må dra i samme retning. Vi har ikke råd til å tenke oss frem til en løsning mens andre bygger den.
«Alt» verken kan eller skal elektrifiseres
