- Teknikkens mennesker har ikke vært flinke nok til å formidle teknologisk stoff slik at vanlige folk forstår det. De har ikke vært dyktige nok til å popularisere stoffet, sier Per Bjørnstad. - Det er krevende å popularisere teknisk stoff. Blir det for innviklet, faller leseren av lasset. Blir det for populært og enkelt, holder det heller ikke mål. Dette er en vanskelig balansegang.
I Bjørnstads tid var ikke alle innsendte artikler like spenstig skrevet.
- En dag redigerte jeg to artikler fra fremstående fagfolk. Reaksjonen var uforglemmelig, humrer han. Begge to skulle ha seg frabedt å bli fiklet med! Men da begge likevel aksepterte at denne gangen kunne de redigerte versjonene stå på trykk, ble TUs redaksjon tryggere på seg selv. De fortsatte med "fiklingen". Konklusjonen ble flyttet frem til starten og stoffet ble redigert etter fallende viktighet - som i dagsavisene.
For å få skribenter og forskere til å formidle tankene sine mer lettfattelig, utviklet Bjørnstad etter hvert nivåmetoden. Hundrevis har deltatt på nivåmetodekurs og fått øynene opp for grunnprinsippene: å skille mellom hoved- og underargumentasjon, bevismateriale, faktamateriale etc. Metoden lever i beste velgående fortsatt - under ledelse av hans eldste sønn.
Ramaskrik og illsinne
Per Bjørnstad mente at viktige teknologiske samfunnsspørsmål burde diskuteres i Teknisk Ukeblad - teknologenes eget tidsskrift. Det oppnådde han også. Til dels kom svært krasse innlegg. I en periode gikk store forskningsmidler til atomenergiforskning. Kjernekraften ble den suverene vinner på bekostning av alle de andre instituttene.
Bjørnstad foretok en grundig sondering. Deretter skrev han en sterk leder der han advarte mot de store skjevhetene i bevilgningene.
- Det ble et ramaskrik! Telefoner og illsinte brev haglet inn fra den ene parten. Men alle de andre var i ekstase. Endelig hadde noen stukket hull på denne byllen. Dermed fikk vi en følelsesladet og konstruktiv debatt i spaltene mellom de største kapasitetene i landet, nikker Bjørnstad.
Han mener det er veldig viktig at TU tar standpunkt: - Men det må ikke overdrives. Gjøres det riktig, blir bladet et viktig debattforum og kan bidra positivt til samfunnsutviklingen. Stoffet må være så seriøst at det kan benyttes som underlag for innlegg i Stortinget. Det var også intensjonene da bladet ble startet i 1854. I statuttene til Polyteknisk Forening ser vi et sterkt ønske om å orientere alle teknisk interesserte om teknikken i tiden - hjemme og ute.
Undervurdert
Da Bjørnstad overtok sjefredaktørstolen for dette ærverdige, 110-årige tidsskriftet i 1964, mente han at teknikken var undervurdert i alle fora.
- Jeg ville dokumentere sakene. Derfor orienterte jeg meg i det teknisk-naturvitenskapelige miljøet i Norge sammen med en rekke dyktige teknologer. Ikke minst var Karl Stenstadvold i Sintef/NTNF en viktig støttespiller. Han følte som meg at det var vanskelig å få ut grunnideene på det teknisk-naturvitenskapelige feltet. Derfor laget vi en informasjonsplan. Vi hadde vyer om å formidle kunnskap om alle teknologiske nyvinninger.
Fem-blads planen
Blant Bjørnstads beste minner fre redaktørtiden er gjennomføringen fem-blads planen.
- Den fikk sin endelige form da Ingeniørforlaget (IFAS)ble startet i 1968. Da ble NITOs polytekniske tidsskrift Teknikk slått sammen med Teknisk Ukeblad til et paraplytidsskrift. Det gikk til alle medlemmene av NITO, NIF (nå Tekna) og PF. Spesialtidsskriftene Bygg, Kjemi, Elektro og Maskin gikk til dem som tilhørte de enkelte fagområdene. Det var viktig for informasjonsvinklingen at redaktørene av spesialtidsskriftene samtidig var fagredaktører i TU.
Ved 10-årsjubileet til IFAS i 1978 skrev styreformann Bjarne Lien at det var vidsyn, samarbeidsvilje og ikke så lite veltalenhet som fikk NIF, NITO og PF til å danne forlaget. Og Finn Lied skrev at ingen må tro at fremtiden ikke krever dyp, stadig dypere faglig innsikt.
Amputerte muligheter
- Forlaget er i dag tilbake til utgangspunktet etter at alle spesialtidsskrifter ble solgt. Teknisk Ukeblad lever nesten utelukkende av sine annonseinntekter. Dette er en amputering av forlagets muligheter til å produsere god informasjon, påpeker den tidligere redaktøren. Han hadde selv mange planer, blant annet om å komme inn i fjernsynet. Men uten noen form for betaling for TU, ble det ikke penger til slik informasjon. I gode år foretrakk eierne å dele forlagets overskudd mellom seg uten noen godtgjørelse til forlaget selv om overskuddet var i millionklassen.
På den annen side kommer Bjørnstad med en formaning: - Det kreves god rygg til å bære gode dager! En løsning kunne vært en felles pott av TUs overskudd til bruk for både eiere og forlag i trange tider.
Bjørnstad fant det for øvrig lett å bli enig med de tre eierforeningene hver for seg og individuelt. - Men samlet var holdningen ofte en annen. De så nok da mer på egen forening enn på det felles eide forlagets behov.
Samarbeid og skuffelser
- I min tid vurderte de fire nordiske ingeniørtidsskriftene å starte et ungdomstidsskrift. Midt under utredningene startet svenskene uventet et slikt blad. Det var en av de store skuffelsene jeg opplevde som redaktør. De ville deretter ha oss andre med på sine betingelser. Det kunne ingen av oss. Jeg mente at ett land ikke ville klare den oppgaven alene. Det slo dessverre også til. Men generelt sett hadde vi et verdifullt nordisk samarbeid.
- Da danskene kom med sitt Ingeniørnytt på norsk til alle norske ingeniører, var vi i villrede! TU kunne blitt spilt ut over sidelinjen av en nordisk søsterorganisasjon. Men konklusjonen ble at TU måtte styrke virksomheten. Det var da vi opprettet Ingeniørforlaget. Konkurransen med Ingeniørnytt ga oss ny lærdom. Konkurranse er viktig, og du skal aldri frykte en konkurrent, poengterer Bjørnstad. - La den beste vinne!
.
