Moderne krig handler om teknologisk overlegenhet. Sjelden er dette demonstrert bedre enn i den første Gulfkrigen, da amerikanerne og allierte sto overfor en million soldater fra Irak.
Vanligvis ville en slik krig gitt tapstall på mange titusener. Kanskje over hundre tusen. Men amerikanerne hadde målbevisst utviklet militær teknologisk overlegenhet siden 50-tallet, og aldri hadde den vært større enn på starten av 90-tallet.
Resultatet var at de allierte mistet færre soldater i den første Gulfkrigen enn det som er vanlig under en øvelse som ville hatt like mange involverte, ifølge Størdal.
Bygget teknologisk overlegenhet
En amerikansk general i flyvåpenet sa etter den andre verdenskrig at han aldri ville være med på å føre en krig som ble avgjort av antallet fly. Det var mange enige i på starten av 50-tallet. Da startet man for alvor med å organisere militær forskning og utvikling (FoU).
Siden har USA hatt en overlegen teknologisk ledelse på den militære siden, som også har kommet Nato og sivilsamfunnet til gode.
– Det amerikanerne gikk i spissen for på 50-tallet, var gjennomgripende. I kjølvannet av den nye forsknings- og vitenskapsbaserte satsingen på forsvaret ble kjente amerikanske organisasjoner som DARPA og NASA opprettet. I tillegg la amerikanerne også om hele skolevesenet, fra barnehager til universiteter, for å styrke realfagene. Det går en rett linje fra dette til den ekstreme overlegenheten de demonstrerte i den første Gulfkrigen, sier John-Mikal Størdal.
Han leder Nato Science & Technology Organization (Nato STO) sitt kontor i Paris og har tidligere vært direktør ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).
Det tok ikke lang tid før Nato ble inspirert til å gjøre som amerikanerne. Allerede i 1952 ble det som i dag er Nato STO etablert av Theodore von Kármán, en amerikansk vitenskapsmann med ungarske røtter. Han var opptatt av å organisere kloke hoder i Nato-landene for å løse konkrete teknologiske og vitenskapelige problemstillinger. Målet var, som det formuleres i dag: To empower Nato's technological edge.
Flere hundre fellesprosjekter
John-Mikal Størdal har ledet Nato STO Collaboration Support Office (CSO) siden i fjor sommer. Han er ingen nykommer i organisasjonen. Som FFI-sjef har han sittet i styret i flere år, sammen med en representant for hvert av medlemslandene.
Organisasjonen fungerer som et nettverk som til sammen organiserer rundt 5000 teknologiforskere og ingeniører fra forskningsinstitutter, universiteter og industri i Nato-landene. De arbeider i de rundt 300 fellesprosjektene som til enhver tid pågår innen de fleste områder som er nyttige for landenes forsvar: fra menneskelige faktorer og medisin til sensorikk, informasjonsteknologi, kunstig intelligens, autonomi, kvanteteknologi, rakettmotorer, romteknologi, transportsystemer og mye mer.
Rundt 0,4 prosent av Natos militærbudsjett går med til å organisere denne virksomheten. I Nato-landene investeres det årlig rundt 500 millioner euro som direkte understøtter samarbeidet i teknologinettverket. Det er mye penger, men det lønner seg, påpeker han.
– Storbritannia, som er et av de mest aktive landene, har beregnet at investeringene betaler seg tilbake med en faktor på over ti. For Norges del den faktoren vesentlig høyere, og det er lett å forstå. Vi, som et lite land, får tilgang til en svært bred militærteknisk kompetanse vi ikke ville hatt mulighet til å finansiere selv. Til sammen er Norge med i omkring hundre av prosjektene som foregår, sier Størdal.
Norge får ett av Natos nye senter for testing av banebrytende militærteknologi
Norsk innsats
– Norge har hatt en veldig god utvikling i Nato STO. Både Forsvaret og den norske forsvarsindustrien har hatt stor glede av all informasjonen som deles i samarbeidet. Går vi tilbake til 50-tallet, hadde ikke Norge mye egen militær teknologi. Vi var avhengige av å importere avansert utrustning, og vi fikk mye støtte via Marshallhjelpen. I dag har Norge på mange områder et høyteknologisk forsvar, og vi eksporterer mange våpensystemer, ikke minst missiler og rakettmotorer til USA. Norge er et av de landene som får mest ut av de pengene vi bruker på egen teknologisk FoU og på samarbeidet i organisasjonen, sier han.
Organisasjonen er ikke begrenset til Nato-land. Også Sverige, Finland, Australia og Japan er tett inkludert i samarbeidet. Og interessen for å bli med er stor fra flere asiatiske land. Svenskene er spesielt aktive. Selv om de bare er et partnerland, har de en aktivitet som er på linje med den norske.
Sputnik-øyeblikk
Assosiasjonene går lett til Russland når Størdal mener vi nå opplever et Sputnik-øyeblikk. Men det er langt fra det han mener. Det er Kina som nå gir den frie verden noe å tenke på. Kina satser stort på teknolgisk FoU, de har teknologi som imponerer og har bygget opp sin militære kapasitet veldig raskt.
Han mener både Kina og Russland ble skremt da de så det voldsomme amerikanske teknologiovertaket på 90-tallet.
– Selv om russerne har knappet inn på forspranget på teknologisiden, er det først og fremst Kina som utfordrer Nato og likesinnede land når det gjelder teknologi. Vi er i et maraton og ikke en sprintøvelse, sier Størdal.
Tenker utenfor boksen
Det er viktig å se inn i krystallkula for å få et inntrykk av hvordan ulike teknologier utvikler seg og hvordan de kan utnyttes av forsvaret.
– Det er ikke alltid lett for forskere flest å si noe om fremtiden, men her i Frankrike har de engasjert science fiction-forfattere til å komme med visjoner og ideer. Det er svært interessant, sier han.
Årlig produserer alle prosjektene i Nato STO rundt hundre publikasjoner. Man skulle tro at dette var høyt sikkerhetsgraderte rapporter, men det er ikke alltid tilfellet. Mange av dem er ugraderte og kan leses av alle. Mye av den kunnskapen som prosjektene skaper, er generell og ikke bare direkte utnyttbar til forsvar.
Europa henger etter
Hvordan Europa på sikt vil prioritere militær forskning og utvikling etter russernes voldsomme aggresjon i Ukraina, er for tidlig å si, men amerikanerne har lenge vært bekymret over at de andre Nato-landene har brukt for lite penger. Både på andelen av BNP til forsvar og på forsvarsrelatert forskning og utvikling. USA alene bruker mellom 600 og 800 milliarder kroner årlig på militær forskning og utvikling. Det er omtrent seks ganger mer enn Europa bruker.
– Det er ikke nødvendigvis en direkte sammenheng mellom investeringene i forsvar og investeringer i teknologi, men vår oppgave er å stimulere til utvikling av kunnskap og teknologi i Nato-landene. Russernes aggresjon vil nok øke viljen til å bruke mer penger på dette. Den vil høyst sannsynlig også forsterke og fremskynde utviklingen i retning av en todelt teknologiverden spesielt når det gjelder nye, banebrytende teknologier, sier Størdal.
Måtte vente lenger på Nato-medlemskap enn noen hadde trodd: – Tåpelig
Ny teknologi
Nato har definert en del nye teknologiområder som spesielt banebrytende for framtidens forsvar. Et av dem er beskyttelse mot kognitiv krigføring.
– Uavhengig av hvor gode våpen en motstander har, kan effekten av dem gjøres mye mindre hvis man kan slå ut viljen deres til å delta, sier Størdal.
En annen faktor de ser på, er teknologigigantenes rolle i dette. Flere av dem har jo forsknings- og utviklingsbudsjetter som overgår mange lands. Samtidig er de ikke demokratisk styrt og er ansvarlige bare overfor styrene. Spørsmålet blir hvordan de, som stort sett har hovedkontorer i USA og Kina, vil opptre i framtiden.
Trenger flere kloke hoder
Størdal er bekymret over økende gjennomsnittsalder hos dem som driver med teknologiforskning og utvikling i Vesten. Populariteten til studier i matematikk, fysikk, kjemi og andre realfag er redusert. På lang sikt kan det rett og slett gå ut over forsvarsevnen vår. Det er ikke lenger lett å gjøre det USA gjorde på 50-tallet.
– Når vi ser fremover må vi sørge for å ligge foran på alle områder som kan bli viktige for forsvarsevnen vår. Vi må for eksempel beherske det kvanteteknologien vil gi oss av muligheter på flere områder, ikke minst innen sensorer og kvantedatamaskiner. Vi må ha et forsprang på et bredt felt innen sensor- og våpenteknologi, og vi må sørge for at vi utvikler de beste systemene for å koble dem sammen. Dette inkluderer å gjøre det enkelt for brukere på alle nivåer å nyttiggjøre seg av all informasjonen og den beste kommunikasjons- og krypteringsteknologien, sier Størdal.
Slik skal kampflyene bli verre å ødelegge mens de er på bakken
