Har du barn, eller er litt barn selv, har du helt sikkert sett henne. Hun er en av NRKs egenproduserte programledertalenter, og i høst skal hun sammen med dragen Kosinus gjøre norske barn interessert i matte. Få vet at hun har mellomnavn Margrethe. Med h. Men Solveig Hareide er kommet langt, tross sine tjuesju år.
Teknisk feil
Når vi treffer henne utenfor NRK-huset på Tyholt i Trondheim, er hun en smule oppskjørtet. Sjefene fra NRK Super i Oslo har akkurat vært innom for å se på første utgave av programmet som hun delvis har konseptualisert, har skrevet manus til og skal være programleder for.
– Vi fikk en åpen forespørsel fra NRK Super-ledelsen om å lage et matematikkprogram for barn mellom 3 og 6 år. Idéen oppsto egentlig under en teknisk feil mens vi holdt på med Newton. Jeg hadde en tanke om en drage som spiste tall, mens produsent Kari Hansen ville lage eventyr. Det slo vi sammen til et slags konsept, om en drage som havner i trøbbel fordi han har spist et tall, og derfor trenger hjelp til å løse ulike matteoppgaver.
Solveig Hareide er allerede en erfaren medarbeider i NRK-systemet. Hun har ledet Påskemorgen, TV-delen av NRKs Urørt-konsept for unge artister, ungdomsprogrammet Newton og nå altså snart nevnte Kosinus.
– Ungene elsker jo å få utfordringer, og vi håper jo de kan få litt mer glede av matematikken. Målet er jo at den skal sette seg i ryggmargen på barna fra tidlig av, slik at de lettere skal forstå slike oppgaver senere i livet. Det er ikke sikkert de oppfatter det som matematikk engang, siden det jo er lagt opp som et eventyr hvor de skal være hjelperne mine i det å redde dragen Kosinus.
Mattestøtte
I arbeidet med programmet har redaksjonen samarbeidet med Matematikksenteret på NTNU.
– Hvor viktig er det?
– Det synes jeg er veldig viktig. Vi kunne jo komme på matematikkoppgaver på det vi trodde var riktig nivå for barna, men visste nok for lite om hvilket nivå vi burde legge oss på. Dessuten hadde vi nok en litt for snever oppfatning av hva som var matematikk, et felt som jo egentlig er veldig stort og vidt. Når vi hadde snakket med dem, åpnet det seg ekstremt mange nye oppgaver og vinklinger. Det handlet ikke bare om tall og geometriske former, men også alt som har med sortering og mønstre og logikk å gjøre. Nå kan vi produsere tusenvis av oppgaver uten at de likner hverandre.
Tidligere har hun jobbet en del i barnehage. Helst skulle hun ha jobbet på en gård noen måneder i året, tilbrakt sommermånedene i barnehage og jobbet som programleder resten av året.
– Hvor viktig er barnehageerfaringen å ha med seg i en slik sammenheng?
– Jeg har jo bare hatt det som sommerjobb og litt her og der i løpet av mange år, men jeg tror det er ganske viktig å kjenne den gruppa du skal snakke til og med i et slikt program, og ikke minst være fryktelig glad i. Noe av grunnen til at jeg forlot Newton, var at jeg ville jobbe med små barn igjen. Det er utrolig morsomt med barn i denne aldersgruppa. De er så impulsive og ærlige, og du kan leke med helt andre virkemidler enn til den eldre gruppa. Alt trenger ikke være så realistisk.
Ikke bare fyll
– Hva er viktig når man skal formidle til barn?
– Først og fremst tror jeg det er viktig å ikke ta for lett på det. Det må være minst like bra som til voksne, for selv om barna er lette å glede, er de veldig ærlige på hva de liker og ikke liker. Man må engasjere på ordentlig, og du blir lett avslørt om du er falsk. Dette er ikke "dikkedikk-barne-tv" som bare er smil og hygge. Barna vil bli litt skremt, og vil ha oppgaver som er krevende nok. Vi ønsker jo også at dette ikke bare skal være fyll, men at barna føler mestring og lærer noe underveis.
– Samtidig er det jo en vesentlig forskjell på disse barna og på ungdommene i målgruppa til Newton, og det er at de for eksempel ikke skjønner ironi like lett. Man må tenke litt nøyere over hvordan man løser ting, for de tar deg veldig ”på ordet”.
– Hva er ditt inntrykk av norske barns mattekunnskaper?
– Jeg har jo ikke barn selv, og det jeg har lest i avisene er jo utrolig tragisk. Men barn er like forskjellige som vi voksne er, og jeg regner med at alt finnes der ute. Vi må tenke på at vi treffer både de som har lært seg å regne og de som ennå ikke har lært seg å kjenne igjen tall. Samtidig tror jeg det er ganske lett å snu trenden hvis det er sånn at små barn ikke liker matematikk. Jeg ser jo det når jeg snakker med barn mellom tre og seks år, at de synes det er kjempekult å løse tall- og mønsteroppgaver. Men man må nok begynne tidlig, så de blir glade i matte før det blir alvor.
Som barn var Hareide selv kjempeglad i matematikk. Men det kjølnet etter hvert som hun ble eldre.
– Hele barneskolen syntes jeg matematikk var fryktelig morsomt. Det var morsomme oppgaver å løse og korte små snutter som man slapp å slite med så lenge. På ungdomsskolen var leken litt borte, og da syntes jeg det var "helt greit", mens det på videregående begynte å bli slitsomt. Den logiske biten, som jeg var god på, var ikke så tellende lenger. Det ble bokstaver i stedet for tall, og man måtte innse at "sånn er det bare". Det liker jeg ikke, jeg ønsker å forstå ting og hvordan de henger sammen. Jeg tror det er viktig å forklare nøyere hvorfor ting er som de er, og hva de kan brukes til.
– Vil du ha barn selv?
– Ja, jeg vil ha barn selv, det er klart. Gjerne en flokk. Det er ikke alltid det passer å få barn når man er programleder. Det ville vært litt rart med en superhelt med kjempemage, særlig siden Kosinus inneholder masse løping, klatring og action. Jeg har jo heller ingen mann i det universet, og det er jo ikke noe dragebarn jeg skal bære på.
Infotainer
– Du har tidligere omtalt deg selv som en infotainer. Hva legger du i det?
– I bunn og grunn betyr det at man alltid er ute etter å lære publikum noe, men å gjøre det på en så leken og underholdende måte som mulig for å fremheve læringen og få publikum så engasjert at de får med seg innholdet. Hadde vi droppet historien, dragen og nøklene, tror jeg ikke barna hadde sittet igjen med like mye av Kosinus.
– Hvilken del ligger deg nærmest? Er det underholdningen eller opplæringsdelen?
– Jeg synes de henger så mye sammen at det er vanskelig å svare på. Men jeg ville aldri turt å lage et rent underholdningsprogram. Jeg synes det er en ekstrem fallhøyde i det, og skjønner for eksempel ikke at folk tør å lage humorprogrammer. Det er noe med at publikum er takknemlige hvis de er blitt utfordret og har fått noe igjen for det, og da er underholdningen en slags bonus. Det er også veldig godt å kunne møte foreldre som takker deg for at du har hjulpet barna med å forstå ting.
Glamourløst
På hjemmefronten er det også bare lykke for Solveig, som er samboer med P3-programleder Jøte Toftaker. I fjor ble hun dessuten nominert til Gullruten i kategorien beste programleder.
– Jeg følte meg jo som en underdog i den kategorien, med Nadia, Anne-Kat. og Anne Lindmo, som jo alle er skikkelige ringrever i NRK. Jeg føler jo ikke at jeg er helt "ordentlig" programleder ennå. Det var gøy å være der og se på, for det var jo det jeg følte at jeg gjorde. Bare å høre at jeg ble lest opp som nominert, var det jeg gledet meg mest til. Men det var en morsom greie, og veldig fjernt fra hverdagen på Tyholt, som er helt fri for glamour og kjendisliv. Det er litt som når man er på Marienlyst og møter alle de kjente fjesene i heisen, og får lyst til å hilse. Jeg føler ikke at jeg hører hjemme der, men mer som en slags bondeknøl som har lurt meg inn på festen.
– Hva er programlederambisjonene videre?
– Jeg har jo lyst til å bli vanlig programleder igjen etter hvert, og kunne tenke meg fortsatt å jobbe med det vi kaller infotainment. Jeg vil gjerne jobbe mot familiepublikum, kanskje mest for unge voksne, men som de kan se på sammen med barna sine. Om det er vitenskap, natur eller matematikk, er litt åpent, men jeg har lyst til å lære ting selv, og da må man lage slike programmer. Jeg har lært masse av å jobbe i Newton, og kan godt tenke meg å fortsette med det.
– Blir du gjenkjent på gata?
Hareide drar litt på det, men lander på et ja.
– Voksne klarer enten å skjule det, eller så kjenner de meg ikke igjen, men barn kommer ofte bort og hilser og snakker med meg. Det er jo alltid bare hyggelig, og de har ofte et veldig avslappet forhold til det og føler nesten at de kjenner meg, så de slår av en prat om noe de har sett i skogen og tror jo at jeg kan svare på alt. Etter å ha vært i Newton i to år, begynner jeg å kunne svare på en del, men i starten var det veldig ubehagelig når jeg ikke kunne svare på noe. Det blir verre når folk skal komme med matematiske floker til meg, ler hun hjertelig.
Men hva cosinus er, det har hun lært seg. På Wikipedia.
