BYGG

Det grønne skiftet ser ikke ut som vi tror

Vi er inne i en omstilling kalt «Det grønne skiftet». Med et bakteppe av klimaendringer, krig og internasjonal uro skal verdens nasjoner bygge fremtidig velferd og politisk stabilitet med miljøvennlig byggeri og fornybar energi.

Utvinning av byggeråstoff som pukk, grus sand medfører uttak av store volum masse med høy vekt. Transportkostnaden blir fort høyere enn prisen på råstoffet, påpeker innleggsforfatteren.
Utvinning av byggeråstoff som pukk, grus sand medfører uttak av store volum masse med høy vekt. Transportkostnaden blir fort høyere enn prisen på råstoffet, påpeker innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Bærekraft baserer seg på et ressursuttak som ikke ødelegger mulighetene for at generasjonene etter oss skal få dekket sine behov.

Dessverre ønsker man å basere «Det grønne skiftet» på strategier og teknologi som er avhengig av begrensede ressurser. Allerede i dag holder vi på å gå tom for essensielle råvarer som strategien er helt avhengig av. Garanterte effekter av villet politikk er utarming av ressurser med høyere klimagassutslipp som resultat, mer ødeleggelse av natur, høyere konfliktnivå lokalt og globalt og en åpenbart mindre bærekraftig fremtid for kommende generasjoner.

Høye transportkostnader

Bjørge Sandberg-Kristoffersen i Asplan Viak.
– Dessverre ønsker man å basere «Det grønne skiftet» på strategier og teknologi som er avhengig av begrensede ressurser, skriver Bjørge Sandberg-Kristoffersen i Asplan Viak. Foto:  Privat

Byggeråstoff kaller vi mineralsk råstoff som brukes når vi bygger bygninger og infrastruktur som veier, tunneler, etc. I dagligtalen kaller vi dette pukk, grus og sand.

Utvinning av byggeråstoff medfører uttak av store volum masse med høy vekt. Ved avstander over 30 kilometer vil transportkostnaden være høyere enn prisen på byggeråstoffet, ifølge en rapport fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) i 2019. I Norge utgjør transport av byggeråstoff fire millioner lastebillass hvert år, og sand, pukk og grus utgjør 20 prosent av all tungtransport på norske veier, ifølge samme rapport. Det er altså en enorm aktivitet knyttet til dette som samfunnet er helt avhengig av, men som er lett å overse for mannen i gata.

Stø kurs feil vei

Forventet levetid på grusressurser i Østfold, Akershus og Oslo er henholdsvis 129, 213 og 0 år med dagens uttak. For pukkressurser er det 54, 44 og 34 år, ifølge NGU-rapporten. Når man går tom lokalt, kan uttak flyttes til andre steder. Det medfører lengre transportavstand, høyere kostnader og negativ lokal miljøpåvirkning.

Vi er altså på stø kurs mot å bruke opp våre viktigste byggeråstoff rundt våre tettest befolkede områder i løpet av to–tre generasjoner for resten av klodens eksistens!

Vil utvide for mer eksport

Europas største pukkverk, Norsk Stein i Suldal – på 1300 dekar, har en forventet levetid på elleve år. De utenlandske eierne ønsker å utvide med 2800 dekar for å øke levetiden til 100 år. Massene blir eksportert til Europa og er noe vi vil se mer av i nær fremtid.

Økt utarming av lokale ressurser vil gi behov for utvinning av råstoff som ligger lengre og lengre unna. Hvis noen bekymrer seg for laksefjorder som en felles ressurs, så er utenlandske bedrifter altså godt i gang med å rive ned norske fjell og selge det utenlands.

Ifølge Det internasjonale energibyrået vil prosessen med å holde oss innenfor Paris-avtalen kreve
nesten dobbelt så mye volum av metaller innen 2050. Dette for å dekke utviklingen til elektriske
kjøretøy, batteri-, magnet- og hydrogenteknologier, solceller, vindturbiner og elektriske
komponenter.

Behovet for mineraler som energiomstillingen fører med seg utvikler seg mye hurtigere enn det dagens gruver klarer å levere av essensielle metaller som kobber, kobolt, litium, nikkel og sjeldne jordmetaller. Dette fører for eksempel til at elektronikksektoren kommer i direkte konkurranse med markeder innenfor fornybar energi.

Vi baserer altså fremtidens bærekraftige teknologier på ressurser av meget begrenset omfang, som allerede er en kilde til internasjonal konflikt og som vi bruker på måter som ofte gjør det umulig å gjenvinne og bruke de på nytt.

Uten sand: Ingen nye vinduer

Et paradoks er at det som skal redde oss, er det som gjør hele denne situasjonen mulig. Der
menneskeheten trenger å forvalte ressurser vi er helt avhengige av i et langsiktig perspektiv, skal
selskaper med mål om å maksimere profitt på kort sikt bestemme takten på utvinningen. Vindusglass-bransjen anslår at det er nok sandressurser av god nok kvalitet til vindusproduksjon i 50 år til. Etter det forventer bransjen at all vindusglassproduksjon vil baseres på resirkulert glass.

For resten av klodens eksistens skal altså etterspørselen etter glass til nye og eksisterende bygninger, transportmidler og solceller dekkes av den mengden returglass man har klart å samle inn i forkant.

Produsentene kommer til å bruke opp det som er av kvartssand mens de forbereder en
forretningsstrategi som posisjonerer selskapene for neste steg i markedsutviklingen. Akkurat som når selskapene i Nederland har brukt opp «sitt» byggeråstoff, så hugger noen ned et fjell i Norge. Slik er business.

Den desidert mest effektive måten å endre denne utviklingen på og å senke klimagassutslipp på, er å redusere forbruket. Men kan noen gjøre business på å bruke mindre? Hvis ingen knekker den koden, kommer noen til å selge greinen både de og vi sitter på.

Les også

Kommentarer:

Vi har byttet system for artikkelkommentarer. For å opprette brukerkonto, registrerer du deg med BankID.