Det er et skarpt angrep på den norske klimapolitikken når Aled Dilwyn Fisher og Susanne Skaar Waage i sitt innlegg hevder den formes på petroleumsnæringens premisser og lener seg for tungt på karbonfangst og -lagring (CCS). Påstandene er i beste fall misvisende.
Utvikling av løsninger for CCS er helt nødvendig for å nå ambisiøse klimamål i Norge, Europa og globalt. Teknologien er spesielt viktig for å kutte CO2-utslipp fra industrielle prosesser hvor det er vanskelig å kutte utslipp på andre måter.
Når utviklingen går tregere enn ønsket, handler det ikke om at teknologien er umoden, men om politikkendringer og mangel på nødvendige rammevilkår. Industrien har kort fortalt vært mer optimistisk til at myndigheter vil innføre politikk som understøtter landenes klimamål enn det som har blitt realisert. Dette gjør at det i dag er et umodent marked for CCS, og i enkelte regioner er det også et umodent regelverk.
Ikke lønnsomt
CCS er i dag normalt ikke bedriftsøkonomisk lønnsomt de fleste steder i verden, og det kommer med en kostnad, slik tilnærmet alle tiltak for å redusere klimagassutslipp gjør. Alle verdens land og industrier må redusere utslippene, men effektiv reduksjon av klimagassutslipp i enkelte sektorer betinger bruk av CCS.
Spørsmålet som derfor bør stilles, er hva som er den mest kostnadseffektive tilgjengelige teknologien som kan redusere utslipp, i henhold til klimamålsetninger. Dette spørsmålet hopper Fisher og Waage bukk over. Når kostnader for utslippsreduksjoner sammenlignes på tvers av klimateknologier, kommer normalt CCS godt ut.
Det tar lang tid å etablere en CCS-verdikjede, og det skyldes flere ting. Det tar lang tid å verifisere om en lagerlokasjon er egnet for trygg og permanent lagring. Deretter må markedsmessige forhold være på plass, og det må selvsagt også være et tilstrekkelig kundegrunnlag.
Men det er potensial for å lagre 100 millioner tonn per år i 2035 i lisenser som allerede er tildelt på norsk sokkel. Vi trenger ikke vente flere tiår med å redusere utslipp med CCS. Vi gjør det allerede i dag, og ytterligere lagerprosjekt kan realiseres på fortløpende bånd for å bidra til at både Norge og EU når sine klimamål.
Ikke mest for oljenæringen
Petroleumsindustrien har satt seg ambisiøse klimamål og jobber målrettet for å redusere egne utslipp. Utsagnet om at norsk klimapolitikk er på petroleumsnæringens premisser, er spesielt misvisende.
CCS er ikke en teknologi som i første rekke hjelper petroleumsnæringen med å redusere egne utslipp for å innfri krav fra myndigheter. Det er en teknologi som i første rekke vil hjelpe andre industrier med å redusere sine utslipp på en kostnadseffektiv måte, når andre mindre kostbare tiltak er gjennomført.
Det er heller ikke en teknologi som gir petroleumsnæringen en betydelig ny inntektsstrøm i overskuelig fremtid. Etablering av CO2-lager i dag er befattet med en betydelig investeringsrisiko, ettersom det er et usikkert marked- og forretningsmessig grunnlag.
Derimot er man avhengig av både kompetansen og investeringskapasiteten til olje- og gassaktører for at det skal vokse frem en næring innen CCS. Tar man bort dette, blir det fint lite CCS, og veien til å dekarbonisere landbasert industri i Norge blir vesentlig vanskeligere og dyrere.
Vil frata Melkøya reservert strøm: Hva er det Frp driver med?
