Omtrent samtidig som Equinor dropper karbonfangstprosjekter, foreslår Miljødirektoratet nettopp karbonfangst og -lagring som et av de viktigste klimatiltakene i Norge.
Umodne teknologier er hovedstrategien for å nå Norges 2050-mål, ifølge Miljødirektoratets nye analyse. De har derimot ikke utredet utfasing av olje og gass; den største årsaken til klimautslippene vi nå desperat må kutte.
Ifølge direktoratet skal petroleumssektoren bare kutte 36 prosent av utslippene innen 2035. Nye felt skal fortsatt bygges ut, til tross for at internasjonale klimaforpliktelser forutsetter rask reduksjon i fossilproduksjon.
Andre må kutte mer
Resultatet er at andre sektorer må kutte mer og ta i bruk umodne, kostbare teknologier for å kompensere. Norges klimaplaner innebærer allerede stor teknologisk risiko, og det er liten grunn til å være mer optimistisk i tiden fremover.
Globalt er det investert over 80 milliarder dollar i karbonfangst de siste tiårene. Likevel mislyktes 88 prosent av prosjekter før 2018, og de siste fem årene har enda flere prosjekter gått ad undas fordi de planlegges i sektorer der teknologien er mest umoden. Mongstad-fiaskoen i Norge endte med avlysning, milliardsprekk og kritikk.
Selv anlegg som settes i drift, leverer langt dårligere enn industrien selv lover. Den gjennomsnittlige fangstgraden (mengden utslipp som fanges) globalt er kun på drøye 50 prosent. Selv om enkelte prosjekter har klart å nå 80 prosent, er vi milevis unna industriens løfter om 95 prosent fangst av CO2.
Vårt eget Equinor måtte beklage store overdrivelser om fangst fra eksisterende prosjekter.
Blant de dyreste tiltakene
Teknologien tar dessuten lang tid å planlegge og bygge, men vi har ikke flere tiår på oss til å kutte utslipp. Klimakuttene trengs nå.
Karbonfangst og særlig karbonfjerning fra luften er blant de dyreste klimatiltakene, og det er dessuten svært energikrevende. Forskning viser at hvis vi blir avhengig av å bygge mye karbonfangst, vil det koste 30.000 milliarder dollar mer enn alternativet. Disse pengene kan heller brukes på raske utslippskutt og en planlagt omstilling vekk fra olje og gass.
.jpg)
I en tid med knappe ressurser og kraft bør vi prioritere troverdige, permanente utslippskutt fremfor spekulative løsninger.
Miljødirektoratet gjør derfor det motsatte av det Klimautvalget 2050 anbefalte om å bruke UFF-rammeverket (unngå, flytte, forbedre). I stedet for å kutte de største utslippene i Norge, skal vi dure på og fikse problemene senere.
Teknologisk plaster
Det er ikke overraskende at industrien vil ha tiltak som innebærer minst mulig endring i dagens systemer og høye forbruk, og som overfører risikoen til fellesskapet.
Men klimakrisen løses ikke ved å legge et teknologisk plaster på et voksende fossilproblem. Det er en stor risiko å basere seg på teknologi vi ikke vet om vil fungere. Det kan bli mye dyrere enn vi tror, eller i verste fall umulig å gjennomføre.
Det er en sovepute vi ikke har råd til å lene oss på.
Vi må kutte utslippene ved kilden. Det betyr å redusere fossil produksjon, ikke bare håndtere konsekvensene. Klimapolitikken kan ikke lenger formes på petroleumsnæringens premisser.
SV snur om Melkøya
