Danske Greensand er et av flere nye prosjekter for CO2-lagring i Europa. Som flere av de andre er det Nordsjøen som vurderes som lager, i likhet med det norske CO2-lageret, Northern Lights. Men i motsetning til det norske lageret, ønsker danskene å bruke eksisterende infrastruktur fra oljeindustrien til sitt lager.
Ved å ta i bruk oljefelt som er tømt for utvinnbar petroleum, kan de gjenbruke plattformer og deler av brønner, noe som skal gjøre prosjektet både billigere og raskere å gjennomføre.
Først ut er reservoaret Nini West, som etter planen skal kunne lagre en halv million tonn CO2 fra 2025. Går alt som det skal, har Ineos Energy og partnerne i prosjektet, Wintershall Dea og Maersk Driling, hele åtte reservoar de ønsker å fylle med klimagassen.
Plattform og brønner
Leder for Greensand-prosjektet, Johan Byskov Svendsen i Ineos, forklarer at det er flere grunner til at de har valgt å ta i bruk gamle oljefelt som CO2-lager.
– For det første handler det om at det er der vår infrastruktur er. Prosjektet vårt blir billigere enn Northern Lights, for vi skal ikke bygge nytt, sier han til Teknisk Ukeblad.
De kan gjenbruke plattformer og deler av brønnene. Siden brønnene ikke opprinnelig er laget for CO2, må den nedre delen designes på nytt, men resten kan fortsatt brukes.
– I tillegg har vi mye data, samlet opp gjennom de siste tiår med oljeaktivitet her. Både fra letebrønner, seismikk i områdene og fra 16 års produksjon. Vi kjenner området, og slipper for eksempel å bore en undersøkelsesbrønn, for å vite hvordan reservoaret er. Alt dette samlet gjør at det blir lavere omkostninger. Men kanskje minst like viktig er det at det går langt hurtigere å få i gang lageret, enn i et umodent område. Det er et stort pluss, påpeker Svendsen.
Samtidig finnes det også en minusside ved å bruke et gammelt oljefelt. Brønnene som skal gjenbrukes ble boret for 20 år siden og var aldri tiltenkt et CO2-lager.
– Vi borer et sted hvor det allerede har vært aktivitet, hvor det er boret mange brønner. Og brønner vil alltid kunne utgjøre en økt risiko for lekkasje. Selv om de er forsvarlig plugget og forlatt, utgjør de den største risikoen i prosjektet vårt, forklarer han.
Dyrere skip
Northern Lights, som er CO2-lageret i det norske Langskip-prosjektet, skiller seg fra Greensand på en rekke områder. Det skal lagre CO2 under havbunnen, i et reservoar hvor det ikke er, eller har vært, olje eller gass. Her er det boret en undersøkelsesbrønn, for å sikre at reservoaret har de egenskapene som skal til for å kunne lagre CO2 trygt i grunnen. Gassen skal fraktes med skip til et mellomlager, hvor rørledninger tar CO2-en fra land og ned i reservoaret.
Også i Greensand skal de benytte seg av skip, men de har ikke planer om å bygge en rørledning. I stedet for vil skipene frakte CO2-en hele veien offshore, hvor de vil koble seg på de eksisterende brønnhodeplattformene og pumpe klimagassen direkte ned i reservoaret.
Dette gjør at selve skipene må ha en del ekstra utstyr, i tillegg til å kunne tåle mer, enn i det norske prosjektet. Dermed blir de også dyrere. Men totalt sett, fordi de ikke trenger verken mellomlager på land eller rørledning ut til feltet, kommer de billigere unna.
– Våre CO2-tankskip vil se ganske like ut som skipene til Northern Lights, men våre vil blant annet ha dynamisk posisjonering med backup-systemer, for å kunne ligge stabilt offshore, og en pumpe som skal lage det trykket som kreves for å sende CO2 én kilometer ned i undergrunnen. I tillegg vil de være designet for bruk offshore i vintersesongen.
I alt skal de ha tre skip i prosjektet, som betyr at de vil ha overkapasitet store deler av året. Vinterstid kreves tre skip for å kunne klare samme mengde CO2, men omkring 7-8 måneder i året vil de ha mulighet til å kunne være backup for Northern Lights.
– Vi ser på Northern Lights som en sterk samarbeidspartner, og diskuterer samarbeid om dette både en ene og den andre veien. Deres skip vil ikke kunne gå inn i vårt prosjekt, men våre skip vil kunne gå i deres. Så om de skal ha service på et skip eller noe skulle gå galt, så kan et av våre skip være backup. Og skulle noe skje med vår brønn, så kan våre skip gå til havn i Øygarden og bruke Northern Lights lager. Så vi får en større CO2-infrastruktur, forklarer Svendsen.
Har brukt av levetiden
Foreløpig er kostnadene i Greensand-prosjektet beregnet til omkring 100 millioner dollar for hvert av de tre skipene og til sammen 100 millioner dollar for å gjøre tre brønner klare. Totalt regner de med at det vil koste 500 millioner dollar, eller 4,2 milliarder norske kroner. Til sammenligning er det anslått at de totale investeringene i utbyggingsplanen for Northern Lights blir på i underkant av seks milliarder kroner.
Greensand anslår at årlige driftskostnader vil ligge på 40 millioner dollar, omkring 336 millioner kroner, mens Northern Lights på sin side har beregnet årlige driftskostnader til om lag 370 millioner kroner.
Så er Greensands første fase med en lagringskapasitet på 0,5 millioner tonn CO2 i året, mens den for Northern Lights er på 1,5 millioner tonn.
Og brukt infrastruktur har dessuten en annen slagside. Den vil ikke vare like lenge.
– Vår infrastruktur er der, som gjør at det er billigere, men den kan ikke være der ute i 40 år. Vi har allerede brukt av levetiden, så når vi inngår kontrakter med industriaktører om å lagre CO2, så må de være på 10-15 år, ikke 30 eller 40 år, forklarer Svendsen.
Totalt beregner de å bruke fem til seks år på å få første fase av lageret klart, så lenge myndighetene henger med på avklaringer og reguleringer som må til. De startet prosessen i 2019, og regner med å være teknisk klare i 2025. Det neste reservoaret vil de dessuten kunne ha klart langt raskere.
Planer om å lagre 8 millioner tonn CO2 i året
Reservoaret som først vil bli tatt i bruk i Greensand-prosjektet heter Nini West, og er det minste av selskapets reservoarer i området, som er tiltenkt å bli CO2-lager på sikt. Det ble valgt fordi det også var reservoaret som ble tømt for olje og gass først.
– Vi kunne brukt et av de andre, men vi ønsket ikke at det skulle fremstå som om vi injiserte CO2 for å øke oljeutvinningen, forklarer Svendsen.
Reservoaret er del av Siri-området på dansk sokkel, og Ineos har fire plattformer her, med to reservoarer knyttet til hver i snitt. De har planer om at alle åtte reservoarer skal tas i bruk som lager, noe som da vil gi dem en kapasitet på å lagre 8 millioner tonn CO2 i året.
De har dessuten sett på CO2-lagringen på det norske Sleipner-feltet for å beregne hvor mye CO2 de kan injisere årlig.
– Vi ønsker å være på den konservative siden, og bruker Sleipner som en mal for hva vi kan levere.
Skal teste teknologien offshore
Neste steg blir en CO2-lagerpilot offshore. Det er kan de gjøre, nettopp fordi de har infrastruktur på plass. Northern Lights går til sammenligning rett på første fase av prosjektet.
Mot slutten av neste år skal Greensand-prosjektet pumpe 250 tonn CO2, en tiendedel av en vanlig skipslast, ned i en 100 meter lang brønn, for å teste at det virker.
– Vi ønsker ikke å gå i gang med en investeringer i milliardklassen, for så å finne ut at det ikke fungerer. Med infrastruktur på plass kan vi modne prosjektet på en normal måte, så dette blir det første offshore CO2-pilotprosjektet i verden, forklarer Svendsen.
Dataene fra piloten vil de dele med andre, deriblant Northern Lights.
De har søkt om dansk statsstøtte til gjennomføring av pilotprosjektet og håper å få dekket 40 prosent av kostnadene. Partnerne står selv regner med å ha brukt omkring 50 millioner dollar når pilotprosjektet er ferdig, nærmere 420 millioner norske kroner. Mer vil de ikke bruke før resultatene fra pilotprosjektet er klart.
De har heller ikke inngått noen intensjonsavtaler med industriaktører om lagring av CO2, i motsetning til Northern Lights, nettopp fordi de vil vite om piloten er vellykket først. De er likevel i kontakt med interessenter, både fra Danmark, Sverige og Tyskland.
Pilotprosjektet skal starte i slutten av 2022, og vil vare i omkring tre måneder.
