– På bakgrunn av de usikre kostnadsanalysene og de ikke kostnadsberegnede tilleggskravene har utvalget ikke grunnlag til å anslå datalagringens totalkostnad, er konklusjonen i rapporten ”Forslag til kostnadsfordelingsmodell i forbindelse med innføring av datalagringsdirektivet i norsk rett”.
Ekspertene har med andre ord ikke informasjon nok til å kunne sette en prislapp på Datalagringsdirektivet (DLD).
Utvalget er ledet av tingrettsdommer Siri Vigmostad og satt sammen av erfarne hoder innen justis og telekom. Se listen til høyre.
Les også: DLD vedtatt etter maratondebatt
Fordeling
Hovedoppgaven var å finne ut hvordan kostnadene skulle fordeles mellom teleoperatørene og politiet.
Altså de som lagrer trafikkdata og den som har behov for denne informasjonen i etterforskningsarbeid.
Les mer om dette lenger ned i artikkelen.
X-faktor
Utvalget brukte mye plass på å slå fast at kostnadene blir merkbare, men vanskelige å beregne fordi detaljene i direktivet ikke er klare.
– Det er likevel på det rene at tilbyderne vil få svært høye kostnader. I tillegg kom det i stortingsvedtaket føringer om svært kostnadskrevende tiltak for å sikre personvernet og den enkeltes rettssikkerhet. Kostnadene forbundet med disse tiltakene er ikke beregnet. Det finnes derfor ikke kostnadsanslag som utvalget har kunnet bygge på i sitt arbeid, heter det i .
Ubrukelige svensker
I Sverige er DLD innført, og en utredning der har kommet frem til en totalkostnad for datainnhenting og -lagring på opptil 200 millioner kroner.
Selve uthentingskostnadene er anslått å ligge på rundt 20 millioner kroner årlig. Det legges til grunn at kostnaden per uthenting ligger på rundt 1500 til 2000 kroner.
Utvalget har hentet inn beregninger fra flere land, men har funnet ut at forutsetningene er å forskjellige at de ikke kan brukes som grunnlag for å beregne kostnadene i Norge.
Her er handlelisten
En rekke faktorer påvirker kostnadene:
Tilbyderne vil måtte anskaffe, utvikle og oppgradere maskinvare og programvare for innhenting, lagring og tilrettelegging av de nærmere bestemte dataene.
Det vil påløpe løpende driftskostnader knyttet til de nye systemene, slik som drift, vedlikehold, support, testing, i tillegg til rene personellkostnader.
Det vil også knyttes personell- og administrasjonskostnader til selve behandlingen av utleveringsbegjæringer. Både investerings- og driftskostnadene vil ytterligere påvirkes av hvilke krav til sikkerhet som stilles.
For politiet vil det være kostnader knyttet til investering og drifting av nødvendige systemer, personell- og administrasjonskostnader knyttet til begjæring om og utlevering av data, samt kostnader til bearbeiding, analyse og bruk av data i sak.
Ytterligere kostnader vil påløpe for domstolen som skal behandle begjæringene om utleveringer av data, samt for Datatilsynet og Post- og teletilsynet som skal drive konsesjonsbehandling, tilsyn og kontrollvirksomhet.
Les også: – Vi må kunne si ja iblant
Faktura til politiet
Det nærmeste man kommer konkrete kostnader er hvor mye de største teleoperatørene fakturerer Kripos for i løpet av et år:
Trafikkdata, kommunikasjonskontroll og faste årlige driftskostnader utgjør i overkant av 23 millioner kroner i årlig kostnad for politiet, ifølge rapporten.
Her er alternativene
Utvalget har vurdert flere modeller for hvem som skal betale kalaset, når regningen først kommer.
I grove trekk dreier det seg om at:
- Teleoperatørene betaler
- Staten betaler
- Partene spleiser på regningen
Spleiselag
Konklusjonen er å dele på kostnadene.
– Et samlet utvalg finner den samfunnsøkonomisk mest kostnadseffektive modellen å være den som tar utgangspunkt i kostnadsdeling etter en fordelingsnøkkel, skriver utvalget.
Da vil man oppnå flere formål:
Kostnadseffektivitet ved at krav som staten stiller påvirker kostnaden som staten skal dekke.
Så små negative virkninger som mulig for ekommarkedet.
Tilbyderne får insentiver til å implementere kostnadseffektive løsninger.
Datalagringen vil bli et verktøy til bruk for etterforskning, oppklaring og straffeforfølging av alvorlige straffbare forhold.
Staten må betale mest
Hvem som skal ta den største andelen av kostnadene kan utvalget ikke svare på fordi DLD-detaljene ikke er klare.
Men ekspertene våger seg på en anbefaling:
– Utvalget mener at myndighetene bør ta en betydelig andel av kostnadene.
Argumentet er at dette er samfunnets kostnader, men teleoperatørene må være med og ta en del av utgiftene. Ellers vil de ikke bry seg om å investere i effektive løsninger og rutiner.
Les også: Kjemper for DLD-rettssak
