CO2-PILOT: Verket på Hurumssiden ved Svelvik er stedet der overvåkingen av CO2-lagre skal løses. (Bilde: Anders J. Steensen)
12 MILLIONER TONN: Statoil har lgret 12 millioner tonn CO2 i Utsiraformasjonen fra Sleipner. Dette er CO2 som er renset ut fra bønnstømmen i Sleipner Vest reservoaret slik at gassen kommer ned til salgsgass som maksimalt kan inneholde 2 prosent CO2. (Bilde: Statoil)

CO2-lagring skal utforskes i Svelvik

  • Klima

CO2 lagring i Norge

Sleipner

  • Lagring i Utsiraformasjonen.
  • Ca. 1 million tonn årlig, Hittil lagret ca. 12 millioner tonn.
  • En seismisk undersøkelse fra 2008 bekrefter at CO2 spredninger i reservoaret er som forutsatt. Den viser at sjøvann mettet med CO 2 er tyngre enn annet vann og synker til bunns i reservoaret.
  • Årsken til rensingen er å redusere CO2 i gassen fra Sleipner Vest slik at salgsgassen fra Sleipner kommer ned i maks. 2 prosent CO2 innhold. Statoil sparer ca: 300 millioner kroner årlig i CO2 avgift med dette tiltaket.

Snøhvit

  • Sandsteinsformasjon som ligger under olje og gassreservoaret på Snøhvit.
  • Rørforbindelse til Melkøya som sender ut ca. 900 000 ton CO2 fra brønnstrømmen i året
  • Injeksjon: 900 000 tonn i året. Har kapasitet til å kunne mer en doble lagringskapasiteten ut.

Johansen-formasjonen

  • Ligger under Trollreservoaret vest for Sognefjorden. Planlagt for lagring av CO2 fra Mongstad.
  • Gassnova arbeider med prosjektet.
  • Andre aktuelle steder er forlatte oljereservoarer på sokkelen


Svelvik og CO2-prosjektet

Ansvarlig: SINTEF Petroleumsforskning

Deltagere:

Fra Norge :

  • SINTEF Petroleumsforskning
  • NGI Norges Geotekniske Institutt
  • Western Geco/Schlumberger Norge

Franske selskaper

  • Schlumberger Carbon
  • Burea Veritas
  • BRGM (franske svaret på NGI)
  • Imageo
  • Geoscience Montpellier

Storbritannia

  • British Geoscience Survey(BGS)

Støttes av

  • Norges Forskningsråd, Climit programmet
  • Gassnova

I Norge har vi httil tatt lagring av CO 2 som en selvfølge. I 10 år har mer enn 10 millioner tonn CO 2 blitt pumpet ned i havbunnen i et stort sandsteinsreservoar som kalles Utsira-formasjonen.

Utsiraformasjonen strekker seg over et område på nærmere 200 kilometer i nord – sør retning, mens det er opp til 50 kilometer bredt.

Det inneholder flere reservoarer med olje og gass. Disse ligger under et stort lag med porøs sandstein, med salt sjøvann som er mest aktuell å utnytte for permanent lagring av CO 2.

Geologer og forskere har regnet ut at det kan ta hånd om all CO 2 fra kraftverk og industri i EU de nærmeste 500 årene.





Kan kvele

Å frakte CO 2 ut i Nordsjøen fra hele Europa kommer til å bli en særdeles kostbar affære. Derfor vurderer både myndigheter, industri og forskere andre lagringssteder.

Det kan være i nedlagte saltgruver, tomme olje- og gassreservoarer, i kullag, samt i reservoarer som Utsiraformasjonen, men da under landområder.

Men dette er utfordrende fordi en eventuell lekkasje kan være livsfarlig. CO 2 eller karbondioksid er ikke giftig, men i store doser fortrenges oksygenet i atmosfæren og folk blir kvalt.

Derfor må selskapene som står bak lagringen være særdeles påpasselige med å kunne overvåke og påse at det ikke oppstår lekkasjer.

Samt at myndighetene må utarbeide regelverk som sikrer befolkningen og omgivelsene.





Skal måle lekkasjer

For å kunne finne relevante metoder for å avdekke eventuelle lekkasjer har sjefsforsker Erik Lindeberg ved SINTEF Petroleumsforskning i samarbeid med franske og engelske interesser og med midler fra Gassnova og Norges Forskningsråd(Climit-programmet) etablert et prosjekt hvor disse problemstillingene skal løses.

Selve prosjektet skal gjennomføres på Svelvikryggen i Hurum kommune. Her er det store forekomster av sand og skifer, og perfekte forhold for å finne metoder for å teste ut instrumentering for lekkasjedeteksjon fra geologisk lagring av CO 2.

– Det skal bli interessant å følge med hva som foregår i prosjektet på nært hold. Området vi har leid ut er en del hvor vi ikke lenger har virksomhet og ikke vil forstyrre vår daglige drift, sier daglig leder av Svelviksand AS, Cecilie Hagby.





Nei fra oljeselskapene

– Utfordringen blir å skille CO 2 fra deponiet og naturlige forekomster av CO2 på bakken, forteller Lindeberg. Han er glad for at de fikk med seg Schlumberger/Western Geco på prosjektet.

– De har lang erfaring med brønntesting og instrumentering av brønner. At de ble med ble den utløsende faktoren for å få realisert forskningsprosjektet, sier Lindeberg. Prosjektet ble lansert for fire – fem år siden og Lindeberg hadde håpet på en tidligere start.

– Vi arbeidet lenge med å få med oss et eller flere oljeselskaper i prosjektet siden de bruker mye penger på karbonfangst og lagring, men det viste seg å være nytteløst. Derfor er det kanskje bedre at vi har fått med verdens største brønnserviceselskap. De kan ha mye større interesse av å finne løsninger for CO 2-brønner enn det et oljeselskap har.





Mangler fullfinansiering

Totalt er prosjektet kostnadsberegnet til 11 millioner euro, eller 93 millioner kroner.

Opprinnelig ble to plasser i Norge vurdert, i Brumunddal og Svelvikryggen i Hurum kommune, ved utløpet av Drammensfjorden. Svelvik ble valgt fordi det der var mulig å teste CO 2.

– Vi har fått fullfinansiert første fase av prosjektet. Neste fase er ennå ikke ferdig finansiert, men vi arbeider med å få flere med, sier Lindeberg.





I gang

Allerede november var prosjektleder Menno Dillen fra SINTEF Petroleumsforskning og flere av prosjektmedarbeiderne på plass i Svelvik for å foreta de første målingene.

– Målet med prosjektet er å finne metoder for å overvåke og avdekke eventuelle lekkasjer fra et CO2-lager. Prosjektet skal blant annet se på instrumentering og på sensitiviteten i målingene, forteller han.

Demonstrasjon

Dillen understreker at det ikke er et lagringsprosjekt, men et demonstrasjonsprosjekt for å forbedre eksisterende teknologier og målemetoder.

– I tillegg vil vi gi råd til reguleringsmyndighetene både nasjonalt og internasjonalt for denne typen lager slik at de kan utarbeide sikre regler for de som ønsker å etablere CO 2 lager.

– At vi gjennomfører prosjektet i Norge skyldes at her i landet har akseptert CO 2-lagring, og mange har kunnskap om brønner og reservoarer gjennom 40 års oljevirksomhet på norsk sokkel. I Europa er det fortsatt noe usikkerhet og skepsis. Med vårt prosjekt håper vi å bidra til å endre den europeiske befolkningens holdninger til CO 2-lagring, sier Dillen.





Fire år

Prosjektets varighet er fire år og delt inn i to faser. Første fase er i gang og skal avdekke om den plassen de har valgt i Svelvik er den som er best egnet til å gjennomføre prosjektet.

I fase to vil det bli injisert 200 tonn med CO 2 i en brønn som er 200 eller 300 meter dyp. Selve injeksjonen vil bli gjort i mindre porsjoner.

– I denne fasen vil vi finne fram til den beste metoden for å instrumentere og overvåke reservoarer for å avdekke eventuelle lekkasjer. Denne perioden er beregnet til å ta tre år, forteller Dillen.