Det nye leggefartøyet ble satt sammen ved bredden av det dype Suldalsvatnet. Men først måtte 50 vogntoglass med 350 store og noen mindre byggeklosser og utstyr transporteres fram til innsjøen innerst i Ryfylke.
– Vi var veldig spente da alt utstyret skulle fraktes på lastebiler gjennom vestlandske veitunneler, sier operasjonsleder hos Nexans, Lars A. Solberg.
Han legger til at transportene måtte begrenses til fire meters bredde og snaue fire meters høyde.
Solberg forteller at så tidlig som i 2014, ett år før Statnett tildelte kabelleggingskontrakten, startet Nexans utredninger om hvordan Suldalsvatnet skulle forseres med en diger eksportkabel.
Flere alternativer ble vurdert: Et alternativ kunne være å feste kablene til flyteelementer, ballonger, og trekke kabelen, eller rettere sagt kablene (to parallelle likestrømkabler), langs den 2,7 kilometer lange strekningen til andre siden av innsjøen og senke dem ned med en spesialplattform når de var i posisjon.
Men i den aktuelle kabeltraseen er innsjøen 210 meter dyp, samtidig som terrenget i starten av traseen har 34 graders helling. Dertil er kablene svært tunge og veier 50 kilo per meter. Dermed oppstår det et strekk i kabelen på ca. 10 tonn når den er på vei ned i dypet.
Sikreste metode
– Vi valgte den sikreste og mest effektive metoden, nemlig å bygge en plattform eller fartøy som hadde tilnærmet de samme hjelpemidler om bord som vårt leggefartøy, kabelskipet Nexans Skagerrak, sier Lars Solberg.
Han har selv rundt 20 års erfaring fra dette fartøyet.
Solberg tilføyer at med denne metoden kunne Nexans imøtekomme Statnetts strenge krav til presisjon, effektivitet og bransjestandard.
– Operasjonen i Suldal er første gang at innenlands legging av så stor kabel på sjøbunn skjedde med meterpresisjon fra stor svingskive på en modulær rigg, sier Solberg.
Selve leggejobben ble unnagjort på ei uke, mens planleggingen skal ha pågått i nærmere fire år.
Segmentene, 21 i tallet, til leggefartøyet ble produsert i Polen av det nederlandske firmaet Combifloat. Enkelte nøkkelkomponenter ble spesiallaget i Norge, blant annet hos Noble Installation i Rakkestad.
Ved Suldalsvatnet gikk det med tre dager i april til å sette sammen selve plattformen. Ytterligere seks dager ble brukt til å installere utstyr og hjelpemidler i farkosten, som målte 15 x 45 meter og veide over 600 tonn fullt utstyrt og lastet.
Både under monterings- og demonteringsarbeidet hadde arbeidsgjengen som hjelpemiddel en 220 tonns mobilkran, truck og mindre kraner. Et lokalt arbeidslag med sveisere fra Weldone i Sauda sørget for sjøsikring. Et annet lokalt firma, BG Suldal, har bidratt med grunnarbeider og tildekking av kablene på land og i tunnel
Trakk kabel i tunnel
Men en stor del av arealet og oppmerksomheten om bord i leggefartøyet dreier seg om dreieskiven eller svingskiven, som kabelen er kveilet opp på. En sammenleggbar skive ble spesiallaget av Jotne mekaniske verksted i Fredrikstad. Den måtte produseres i deler slik at de kunne transporteres gjennom veitunnelene.
På den ferdigmonterte svingskiven, som målte 10 meter i diameter, kunne totalt 150 tonn kabel lastes om gangen.
I god tid før kabelleggingen over Suldalsvatnet, hadde Statnett fått sprengt en 2,3 kilometer lang tunnel fra innsjøen og ned til Hylsfjorden. Dit ankom kablene på en av Nexans lektere, trukket av en taubåt.
Tunnelen har et tverrsnitt så stort at lastebiler kan kjøre gjennom. Fra en diger svingskive på lekteren innerst i fjorden ble de to likestrømkablene, som hver er 5,5 kilometer lange og veier 270 tonn, i tur og orden trukket opp gjennom tunnelen, under Suldalsvegen og inn på svingskiva på det nybygde leggefartøyet.
– Trekking er en meget krevende operasjon, sier Lars Solberg, som peker på at inne i tunnelen var 40 personer i sving med å passe like mange små trekkmaskiner. Alle måtte synkroniseres nøye med utmating fra svingskiva på lekteren i Hylsfjorden og med innspolingen på skiva på Suldalsvatnet.
Ny havvind-teknologi etter ti år
210 meters dyp
Om bord på leggeplattformen var 15 operatører i aktivitet under legging. I tillegg kom fem personer som utgjorde mannskap på de fem lettbåtene samt lokale håndlangere.
– Det eneste vi manglet om bord på flåten sammenlignet med leggefartøy til havs, var lugarer og messe. Under arbeidet på Suldalsvatnet jobbet vi 12 timers dager, bodde og spiste på Sand fjordhotell.
For at kabelleggingen skulle skje etter nøyaktig planlagt posisjon, ble flåten styrt av to spesiallagde vinsjer fra Karmøy Winch. Vinsjene spente opp to 1400 meter lange høykapasitets fiberliner som var festet til land på hver side av flåten. En supervisor om bord styrte oppspenningen og kontrollerte dermed navigasjonen fra sitt kontrollrom. I tillegg kom 4 fortøyningsvinsjer som ble brukt ved midlertidig fortøyning.
To kraftige arbeidsbåter med 250 hesters motor hver, sørget for framdriften til leggefartøyet. Sju meter med kabel gikk ut hvert minutt. Etter hvert som leggingen gikk framover, måtte linene til land flyttes ni ganger til nye festepunkt.
Den dype innsjøen, som gikk ned til 210 meter, gav et strekk i kabelen på nesten 10 tonn. Kabelen måtte derfor bremses ut fra lekteren med en såkalt caterpillar som klemmer kabelen langs belter med gummiklosser. Et dobbelt sett med kraftgeneratorer (2 x 1500HK) leverte strøm til de ulike operasjonene på plattformen.
Kuldebølge
En kraftig arbeids-ROV (remote operated vehicle) operert av Fugro, fulgte kablene nede i vannet. Ifølge Lars Solberg gav ROV-en datagrunnlag til beregning av vinkel og kabelstrekk. Undervannsroboten ble videre brukt til inspeksjon av bunnforhold før og etter legging. Etter at alt var ferdig, filmet ROV-en hele kabeltraséen.
Det eneste uforutsatte som måtte takles under operasjonen, var en kuldebølge som slo til i Suldal i mai. Solberg opplyser at kabelen kan håndteres ned til fem grader pluss. Men med kuldegrader i lufta måtte kabelen varmes med en dieselvarmer i telt på lekteren og pakkes inn isolasjonsmatter og presenninger før den gikk ut i innsjøen.
I løpet av en arbeidsdag nærmet leggefartøyet seg andre siden av Suldalsvatnet. Da måtte enden på kabelen fløtes i land ved hjelp av luftballonger.
– Dette er også en krevende operasjon som tok en arbeidsdag for hver kabel. Men dette er noe vi har lang erfaring med, sier Solberg. Enden på kabelen ble deretter trukket opp på land og fram til ei skjøtegrop, hvor den senere ble skjøtet sammen med kabelen fra omformeranlegget som er bygget ved Kvildal kraftstasjon.
I retning England
Den andre enden av hver kabel i Suldalsvatnet ble koblet sammen i et skjøtekammer i tunnelen ved Hylsfjorden. Der starter sjøkabelen som i sommer ble lagt sørvestover i Boknafjorden til Kvitsøy.
Siste etappe av kabellegging i retning England skjer neste sommer. Da legges ytterligere 244 km av North Sea Link i havet før de norskproduserte kablene fra Nexans kobles sammen med de to kablene på 470 km som er produsert og lagt av italienske Prysmian fra engelsk side.
– Vi er imponert over at arbeidet er blitt gjennomført til tross for strenge restriksjoner under koronapandemien, sier Kirsten Faugstad, som er Statnetts prosjektleder for kabel.
Om kabelleggingen i Suldalsvatnet sier Faugstad at det er et imponerende stykke arbeid.
– Et krevende terreng og dybden på vannet har vært utfordrende og gjør denne operasjonen unik i sitt slag i Norge, sier Faugstad. Det ble gjort grundige undersøkelser av sjøbunnen på hele strekningen, også i Suldalsvatnet i forbindelse med konsesjonsprosessen i forkant av bygging.
– For å kunne ivareta hensynet til laksefiske og bunnforhold er spesielle krav til installasjonen i Suldalsvatnet oppfylt, sier Statnetts prosjektleder.
Norsk kompetanse kan bli ledende i fremtidens flytende havvindnæring
