FNs klimapanel, i en rapport godkjent av 195 land, roper enda høyere varsko enn før.
Veldig forenklet har IPCC sagt akkurat det samme i 30 år: Utslippene av klimagasser gir økt risiko for temperaturstigning på jorda, med potensielt katastrofale effekter.
Siden utslippene har økt i de samme 30 årene, og CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren jevnlig setter nye rekorder, har alvoret i IPCCs budskap tiltatt. Sånn sett er meldingene fra IPCC akkurat som ventet.
I år legges rapporten fram innimellom de siste nyhetene om de alvorlige brannene i Tyrkia, Hellas og USA. Det er god 'timing' kommunikasjonsmessig, men først og fremst uhyggelig.
Teknologi
Å bla gjennom de mange tusen sidene av klimapanelets nyeste rapport i jakt på hva forskerne skriver om teknologi, er ikke spesielt oppløftende. Dette er riktignok ikke en rapport som skal sette søkelyset på tilgjengelig teknologi, men i den grad dette omtales, er det gjerne som umoden teknologi som ikke virker stort nok, raskt nok – som for eksempel å fjerne CO₂ fra atmosfæren.
Vi er mange som håper at ikke minst CO₂-fangst og lagring (CCS) skal løse en vesentlig del av klimaproblemet. Klarer vi å få den teknologien til å virke i stor skala, forsvinner ett viktig argument for oljemotstanderne. Men vi går tom for tid. Mens teknologien utvikles, brenner deler av verden. Det kan se ut som om TUs sjefredaktør Jan M. Moberg får rett i sin kommentar fra 2019, om at vi på enkelte områder har overdreven tro på teknologi.
Ett er sikkert: Skal teknologien få oss ut av knipa, trenger vi oppskalering og nyutvikling fortere enn vi kanskje noensinne har klart tidligere.
Har lyktes før
Klimaavtalene har hittil ikke fungert, i motsetning til andre internasjonale miljøavtaler. På 1980- og 1990-tallet forhandlet mange land på flere områder. Vi kvittet oss med sur nedbør, tettet ozonlaget og fikk begrenset NOx-utslippene på den måten. Teknologien var på plass, og viljen til å stoppe enkeltutslipp var til stede.
I klimadebatten har den viljen vært fraværende, selv om vi lenge har visst at mye av utslippene kommer fra enkeltsteder. Sist uke ble det igjen oppmerksomhet om at et fåtall steder står for mesteparten av CO₂-utslippene fra energisektoren. Den ene internasjonale avtalen har avløst den andre, samtidig som utslippene har økt. Prognoser tilsier at 2023 vil bli toppåret for utslipp av klimagasser.
Realiteten i dag er at de massive subsidiene av olje og gass internasjonalt gjør det langt vanskeligere enn det burde være å bytte ut fossile energikilder med andre. Men det er liten tvil om at det er nettopp det som trengs.
– Denne rapporten må bli dødsstøtet for kull og fossile energikilder, før de ødelegger planeten vår, sier FNs generalsekretær António Guterres i en uttalelse. FN-sjefen mener verdens land må avslutte all leting etter fossilt brensel. I tillegg mener han subsidier som i dag går til fossil energi, må flyttes over mot fornybar energi.
Disse strekningene får ny asfalt
Skal vi slutte å lete?
For Norge handler debatten først og fremst om vi skal lete etter mer olje og gass. Spørsmålet splitter selv den borgerlige regjeringen. Med et forsterket budskap fra forskere fra alle typer land, oljeprodusenter og oljeforbrukere virker det mer og mer egosentrisk og risikabelt bare å fortsette som i dag.
Et enkelt skritt ville være å la oljeselskapene ta leterisikoen fra nå. Da ville antakelig den allerede fallende interessen for å lete, om vi litt enkelt dømmer ut fra interessen for siste konsesjonsrunde, klappe sammen.
Det er i dag vanlige skattebetalere som dekker mesteparten av letekostnadene, fordi det fram til nå alltid har vært et økonomisk gunstig regnestykke for nasjonen Norge. Men hva som var riktig i fortiden, sier ikke noe om hva som er rett framover.
Fint med varmere Norge
Det vil helt sikkert bli vanskelig å få Saudi-Arabia og andre oljeeksporterende giganter med på en oljestopp. For noen vil det også være et element at klimaendringene ikke ser ut til å bli så negative for Norge isolert – i alle fall så lenge vi får et varmere klima takket være Golfstrømmen. Men det er et navlebeskuende perspektiv på et globalt problem.
FNs klimapanel har gang på gang presentert verden for utfordringene vi antakelig står overfor. Men klimaproblemene har samme utfordring som vi hadde med overgjødsling av Nordsjøen i sin tid. Det var først da algene blomstret opp og drepte liv i norske fjorder, at det ble fart i sakene.
Nå brenner ferieparadisene våre. Er det varsko tydelig nok til at vi får handling i alle land med en vesentlig rolle i utslippene av klimagasser – ikke bare de største, og ikke bare de rikeste?
Klimatoppmøtet i Glasgow vil gi svar. Om det egentlig allerede er for sent, det får vi ikke vite før om noen tiår.
Nytt laksefôr kan løse to problemer
