Det bør snarest utføres en evaluering av strømforsyningen i Norge frem mot 2050 – med fokus på lavest mulig systemkostnader for å få strømmen sikkert frem til forbrukerne. Evalueringen må være teknologinøytral, dvs at ingen energiformer utelates, heller ikke kjernekraft. Norge må vurdere å bremse elektrifiseringen av samfunnet inntil vi har en langsiktig og bærekraftig løsning for den varslede mangelen på effekt og strøm.
Varslet effekt- og kraftunderskudd
NVE-rapporten «Norsk og nordisk effektbalanse fram mot 2030» gir en god introduksjon til problematikken relatert til effektbalansen; allerede innen 2030 vil vi har perioder hvor vi vil ha effektunderskudd i de strammeste timene. Det er derfor sannsynlig at vi må importere for å ha nok effekt. Rapporten belyser viktigheten av å ha «tilfredsstillende effektbalanse på nasjonalt nivå», det advares mot å gjøre Norge avhengig av import fra land som har en enda strammere effektsituasjon.
Statnett anslår at vi kan få kraftunderskudd fra 2027. Det ligger mange antagelser bak en slik vurdering, og en av dem er oljenæringens plan om å øke forbruket med 9TWh gjennom elektrifisering av sokkelen innen 2027.
Endrede forutsetninger
Det er en plikt for de som skal styre og lede å se kritisk på tidligere vedtak når forutsetningene endrer seg. Situasjonen i 2022/2023 er veldig annerledes enn det «alle» trodde i 2014-15, da utenlandskabler ble vedtatt og Paris-avtalen ble forhandlet. Tyskland styrer mot energiunderskudd og har klart å legge ned kjernekraft og øke kullkraft. De har gjort seg avhengige av uregulerbar kraft, og vi begynner å ane konsekvensene. Storbritannia har lignende utfordringer, og de vil begge ha et stort behov for regulerbar kraft.
Med fremtidig varslet effekt- og kraftmangel må det være takhøyde for å revurdere tempoet i elektrifiseringen av samfunnet. Dette var ikke en del av mandatet til energikommisjonen. Elektrifisering av sokkelen og ethvert initiativ til ammoniakkfabrikker er klare kandidater til utsettelse.
Frem til nå har fokuset vært å øke kraftproduksjonen frem mot 2050 hovedsakelig gjennom fornybare og uregulerbare energikilder selv om det er mye problematikk relatert til dette, både for miljø og forsyningssikkerhet. Ikke er det sannsynliggjort at det er realistisk eller hva konsekvensene kan bli for å importere i de trangeste og stilleste tidspunktene i fremtiden.
Energimiks i 2050 som gir lavest systemkostnad
La oss raskest mulig få på plass et faglig grunnlag som kan gjøre det mulig å ha en opplyst debatt, for eksempel ved å finne svar på følgende spørsmål:
Hva er den energimiksen frem mot 2050 som gir fossilfri, bærekraftig og forsyningssikker strømforsyning helt fram til forbrukerne, med lavest mulig systemkostnad?
Svensk Næringsliv har fått Qvist Consulting Ltd til å utføre en slik evaluering, som evaluerer alle energiformer; «Scenarioanalys 2050». Her er et forenklet og avrundet sammendrag av resultatet for Sveriges teknologinøytrale simuleringer gitt en vekst fra 170TWh i dag til 310TWh (+ 83 prosent) i 2050:
50 prosent kjernekraft, 30 proent landbasert vindkraft og 20 prosent vannkraft (omtrent 80 prosent regulerbar/stabil kraft). Havvind og solkraft havner begge med et bidrag på 0 prosent. Simuleringene som er kjørt med 100 prosent fornybart i miksen, viser ca 50 prosent økning i systemkostnader og ca 40 prosent høyere strømpris til kundene sammenlignet med teknologinøytral miks.
Energikildenes konsekvens for forsyningssikkerheten
Dersom en tar seg friheten til å justere dette for norske forhold, med høy startandel vannkraft, er det nærliggende å tro at resultatet for en lignende evaluering med fokus på systemkostnader og forsyningssikkerhet kan gi følgende energimiks i 2050, gitt en nær dobling i forbruk:
50 prosent vannkraft (alt vi har i dag + oppgraderinger), 20 prosent vindkraft på land og 30 prosent kjernekraft (omtrent 80 prosent regulerbar/stabil kraft). Implisitt i dette ligger det stor sannsynlighet for at havvind og solkraft vil kunne bidra til økte systemkostnader og redusert forsyningssikkerhet, som i Sveriges vurdering.
Oppfordringen er å få på plass en lignende teknologinøytral evaluering, hvor ingen energiformer utelates før de er analysert, spesifikt for Norge. Dette vil kunne gi en saklig debatt hvor konsekvenser av de valg en tar, er forstått.
Videre må vi tørre å se på mulighetene som ligger i å utsette elektrifisering av sokkelen og store forbrukere som ammoniakk- og batterifabrikker og anlegget på Melkøya.
Å kjøpe kvoter i Europa er en helt legitim metode for å oppnå utslippsreduksjonene frem mot 2030. Inntil videre må hver kW/TWh vi velger å bruke, vurderes særdeles nøye for å unngå «årelating» av våre ressurser, slik at vi også klarer å nå 2050-målet. Vi må ikke miste av syne at bærekraftig stabil energi er nøkkelen til fortsatt velstand og utvikling.
Det både kan og må produseres mer hjemme
