Men dessverre er det i all hovedsak det ytre skallet som skal bedres. Regjeringspartiet ønsker å låne kommunene 15 milliarder kroner for å pusse opp skolene. Rentefritt. Det blir nok mange skinnende skolebygninger av slikt.
Men forslaget er ren avlat. Den offentlige reform – og byggeiveren de siste 15 årene – har medført store press i arbeidsmarkedet, prispress i byggebransjen og rekordartet vekst i antallet offentlige ansatte. Skiftende regjeringer og Stortinget har i en årrekke pålagt kommune store reformer, alt fra HVPU, skolefritidsordninger og seksåringer inn i skolen, til eldrereformen.
De aller fleste kommuner har tatt opp så store lån for å finansiere disse reformene at driftsoverskuddet og dermed kommunenes handlefrihet har blitt redusert til et minimum. I pressområdene går til og med mange kommuner med store underskudd som gir et sterkt press på skolen, både i undervisningen og vedlikehold.
Skal kunnskapssamfunnet drives videre, må store ressurser settes inn for å motivere og utdanne ungdom. Det gjelder både innen realfag og håndverksfag. Utfordringen løses ved en lang prosess som starter med lærerutdanningen. Kravene både til praktiske fag og realfag i lærerutdanningen må økes. Videre må det bli mulig å kunne forsørge familier på lærerlønningene. Gutter må få lærere som forbilder. Lærerstanden må reflektere at det er like mange menn som kvinner i samfunnet vårt.
Uten at det satses på lærerstanden, blir ikke skolen bedre. Derfor er omleggingen av skolen en lang prosess som ikke nødvendigvis har noe med skolebygninger å gjøre. Det kan løses ved å gi kommunene større frihet til å foreta egne prioriteringer. Det er kvaliteten på lærerskolestudentene som må heves. Det kan kun gjøres ved å heve lærernes status og arbeidsforhold.
Ingen kan se på et egg at det er råttent når skallet er helt. Det samme gjelder skolen. Det er og blir innholdet som teller.
