Atombommen

En professor i geologi kaller det «skandale». En bergingeniør sier det er «hull i hodet.» Atomlageret i Himdalen skulle vare evig. 24 år etter at det ble bygd må det bygges nytt.

Atombommen
I denne betong-sarkofagen, i Himdalen i Aurskog-Høland kommune, lagres norsk lav- og mellomaktivt atomavfall. Nå frykter eksperter at avfallet kan lekke ut i framtiden. Foto: Erik Martiniussen

Trekledde koller reiser seg på hver side av den smale dalen, der en humpete grusvei, snirkler seg av gårde. Utenfor vinduet på bilen ser vi myrer og en liten bekk.

Stedet er ikke oppført på noe kart. For gjemt her inne, i en av disse kollene, ligger Norges radioaktive atomavfall.

– Måten dette er bygd på er helt hull i hodet. Det kan ikke gjøres verre enn det er gjort her, sier Nick Barton, ingeniør og geolog med 30 års erfaring i å arbeide nettopp med atomlagring i fjell.

Ble advart

Det dreier seg om Norges kombinerte lager og depooni for lav- og mellomaktivt atomavfall (KLDRA), eller bare Himdalen-anlegget, i Aurskog-Høland kommune. Det ble bygd for å vare i 1000 år. Men 24 år etter at det sto ferdig, må det rustes opp for flere hundre millioner. Kanskje må det bygges helt nytt.

Hva har skjedd her?

Himdalen. Her inne ligger Norges lager- og deponi for lav- og mellomaktivt atomavfall. Nå frykter eksperter framtidige lekkasjer til bekker og myrer. Foto: Erik Martiniussen

– Jeg advarte mot konseptet i Himdalen, sier Nick Barton i dag. Han har jobbet med deponering av radioaktivt avfall i land som USA, Canada, England og Sverige.

– Jeg mente det var et skandaleprosjekt, sier han til TU.

I november 2021 kom en rapport fra Norsk nukleær dekommisjonering (NND) som lagt på vei gir ham rett. Ifølge NND bryter sikkerhetskonseptet i Himdalen med hele tre anbefalinger fra det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).

Problemet er selve designet: Framfor å bygge deponiet under grunnvannsnivå, slik at grunnvann ikke renner inn og ut av deponiet, er det norske deponiet sprengt ut i en kolle i fjellet. Masse vann renner inn i deponiet, før det ledes ut igjen av tunnelåpningen og ut i en bekk.

– Det ble gjort prøveboringer i hele området og vi fikk beregnet hvor mye vann som potensielt kunne komme ut. Det var vel tale om noen liter i minuttet, forteller Gunnar Saxebøl. Han er i dag pensjonist, men ledet i sin tid et ekspertutvalg som anbefalte designet.

På sikt vil vannet komme i kontakt med avfallet og forurense omgivelsene, påpeker NND-rapporten. Den anbefaler at hele deponiet bygges om, slik at vannet ikke kan renne ut. Kanskje må hele deponiet tømmes. Anslagene for et nytt deponi beløper seg til milliarder.

– Egentlig er det tragisk, det som har skjedd, sier Nick Barton.

Himdalen ble valgt som beliggenhet for norsk atomavfall, blant annet på grunn av sin avsides beliggenhet. Foto: Ill. TU Media/ Kjersti Magnussen

Kan gi store stråledoser

Spol 30 år tilbake i tid. En drøy mil sør for dagens Himdalen-anlegg er det folkemøte mot atomlager, på Søndre Høland samfunnshus. Salen har 300 sitteplasser. Denne dagen har det møtt opp 600 mennesker skal vi tro lokalavisen. Flere holder tente stearinlys mot atomdeponi.

– Et slikt deponi blir til etterslektens forbannelse. Bygg et skikkelig, midlertidig lager på Kjeller i stedet, uttalte en av de som deltok, Rolf Ivar Tomten Larsen.

På Kjeller, utenfor Oslo, var det drevet atomforskning side 1950-tallet. Men hva man skulle gjøre med avfallet, var det ingen som hadde tenkt på. 1013 tønner var gravd ned i bakken. 1500 andre sto på lager i en hall.

Statens atomtilsyn ville ha nytt deponi og Gunnar Saxebøl, fra Statens institutt for strålehygiene, fikk fem måneder på seg til å utrede tre alternativ, sammen med et knippe andre eksperter.

– Vi leverte konsekvensutredningen i november 1992. Det er temmelig nøyaktig 30 år siden, sier den pensjonerte stråleverneksperten. Under folkemøtet på Hemnes satt han foran i salen og skulle forsvare valget av Himdalen.

– Det var en spesiell stemning med senket belysning og stearinlys. De var jo ikke så interessert i å ha noe deponi der i det hele tatt, sier han til TU.

En annen som deltok på folkemøtet denne dagen, var sivilingeniør Karl Kure. Kure bor ved bredden av Øyeren, et vann som kan bli forurenset om Himdalen-deponiet skulle svikte.

Direktør Kjell Bendiksen i Institutt for energiteknikk og statssekretær Harriet Berg (V) under åpningen av anlegget i1998. Foto : RUNE PETTER NESS

– Et viktig argument for oss som jobbet mot deponiet, var at det umulig kunne forbli tett, sier han til TU i dag.

– Vi ville ha et deponi av den typen som er bygd i Forsmark i Sverige, under grunnvannsnivå, slik at det ikke skulle lekke ut forurenset vann til elver, eller til grunnvann, sier han.

Kravet er i tråd med retningslinjer fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). For ifølge IAEA skal det ikke kunne lekke ut radioaktivitet fra et slikt deponi. Dersom det skjer, skal mengden være helt ubetydelig.

– Man skal aldri ha behov for å ta prøver og sjekke, for det skal ikke renne vann ut at et slikt deponi i det hele tatt, poengterer Nick Barton.

Akseptkriteriet for et teoretisk utslipp er satt til 1 mikrosievert (µSv). Det vil si, at om noen i framtiden drikker vann fra en brønn utenfor deponiet, skal de maks få en radioaktiv dose på 1 µSv per år. Men for Himdalen-anlegget er den beregnede dosen ved lekkasje, ti år etter stenging, beregnet opp til 10 sievert per år, altså 10 millioner mikrosievert – skyhøyt over akseptkriteriet. Det framkommer av NNDs rapport:

«Hvis vann strømmer gjennom sarkofagene, er dosene veldig høye: 10 Sv/år 10 år etter lukking og 10 mSv/år 500 år etter lukking,» står det i rapporten.

10 sievert karakteriseres ifølge Helsebibliotekets håndbok i NBC-medisin som «svært høye doserater» som kan være «forbundet med livsfare.»

– Dersom du får 10 sievert akutt, så er det dødelig. Uten vil, sier Jon Petter Omtvedt, professor i kjernekjemi fra Universitetet i Oslo til TU.

Det er kanskje et usannsynlig scenario at noen vil drikke vann fra en brønn utenfor Himdalen-anlegget. Men helt usannsynlig er det ikke. For ifølge sikkerhetsrapportene «er det etablert et stort antall brønner i regionen.»

Også 10 mSv, som er dosen man kan få 500 år etter lukking, er langt over akspeptkriteriet.

Feil design

Årsaken til at en lekkasje fra Himdalen kan gi så ekstremt høye stråledoser, skyldes en designfeil.

– Vi anbefalte et selvdrenerende konsept. Det er i prinsippet bare en kraft som skal virke og det var gravitasjonskraften. Da skulle vannet renne ut av deponiet. Forutsetningen var at det skulle være kanaler under sarkofagene, slik at det er fri passasje for alt dreneringsvann, sier Saxebøl som ledet arbeidet med konsekvensutredningen.

– Konseptet var enkelt. Det skulle være takkonstruksjon inne i fjellhallene, som skulle lede vannet langs sidene sarkofagene og ned i dreneringsgrøftene. Så skulle vannet dreneres ut, forklarer Arne Bjørlykke. Han er professor i geologi, har sittet i en kommisjon som vurderte hva som burde gjøres med norsk atomavfall, og var i mange år sjef for Norges geologiske undersøkelser (NGU).

Atle Valseth er divisjonsdirektør i IFE. Her står han i tunnelen som leder inn til Himdalen-deponiet. Gulvet heller svakt (1:50) mot tunnelåpningen for å gi anlegget en "selvdrenerende effekt." Foto: Erik Martiniussen

– Forutsetningen for designet er at det ikke kommer vann ned i sarkofagene, sier han.

Men det er nettopp dette designet som kan føre til store utslipp og som nå møter kraftig kritikk: For dersom vannet begynner og renne gjennom sarkofagene, og ikke rundt, vil dreneringssystemet raskt lede radioaktiviteten rett ut i naturen. NND-rapporten beskriver hvordan americium, plutonium og uran kan bygge seg opp i jordsmonnet rundt drensutslippet:

«Med dagens sikkerhetskonsept for KLDRA vil en konsentrert frigjøring av radionuklider finne sted ved utløpet av dreneringssystemet. selv om deponisystemet fungerer som forventet», står det i rapporten. «Dette er i strid med kravet om å isolere avfallet fra biosfæren,» skriver NND.

– Det var nettopp det vi påpekte. Det var ingen garanti for at sarkofagene ville holde seg tørre i tusen år, sier Karls Kure til TU.

I to år jobbet han og den lokale aksjonsgruppa knallhardt mot atomdeponiet.

 

– Vi var i departementene to ganger og i flere møter med partiene på Stortinget. Vi hadde møte med Kaci Kullmann Five og Høyre, og vi var hos fylkesmannen, forteller Kure.

De fikk uventet støtte fra det svenske atomtilsynet (SKI). Et «selvdrenerende» atomdeponi, hadde ikke SKI hørt om: «Enligt SKIs uppfatning är det i grunden inte möjligt att i Skandinavien anlägga i en absolut mening torra slutförvar», skrev SKI i en uttalelse i 1993. «Framför alt kan det bli svårt att visa att draäneringen kommer att fungere over mycket lång tid», skrev det svenske tilsynet i et brev datert 17. februar 1993. De foreslo at Norge burde utrede en dypere løsning.

– For svenske forhold, vil ikke dette være tilstrekkelig, uttalte SKI-ekspert Søren Norrby, om den norske konsekvensutredningen, til Øvre Smaalenenes Avis.

Folkemøte. Før Himdalen ble protesterte lokalbefolkningen mot løsningen som var valgt. Her fra et folkemøte på Hemnes, i Aurskog-Høland, i1992. FOTO FOTO: Erik Hannemann

Steinar Skjeseth, en professor i geologi med spesialkompetanse på hydrologi, støttet også motstanderne.

– Det er vel vanskeligere å finne noen lokalitet som oppfyller kravene til geologiske og hydreogeologiske forhold dårligere enn Himdalen, skrev Skjeseth, som var tildelt Kongens fortjenestemedalje for sitt virke.

– Deponiet må dypere ned i fjellgrunnen, lavere enn havnivået. Der står grunnvannet stille og kan følgelig ikke føre forurensing med seg til brønner og overflatebasseng, påpekte paritet Venstre i en landsmøteuttalelse samme år.

I 1994 havnet saken på bordet til nyslått næringsminister Jens Stoltenberg. Statsminister Gro Harlem Brundtland hadde proklamert at det var «typisk norsk å være god,» og Stoltenberg så liten grunn til å lytte på råd fra Sverige.

– Dersom myndighetene nå skulle gå inn for et deponi under havnivå, må en være klar over at prosessen settes flere år tilbake, skrev han i brev til Stortinget.

Byggingen av Himdalen la han fram som en ren budsjettsak.

– Jeg har aldri opplevd å få en så viktig og alvorlig sak presentert som et tillegg til budsjettet, uttalte Senterpartiets Ragnhild Queseth Haarstad.

– Slett saksbehandling, uttalte daværende SV-representant Paul Chaffey.

En av Himdal-aktivistene har fortsatt dokumenter og papirer fra 30 år tilbake. Eieren av papirene er nå over 90 år og sier han ikke lenger ønsker å stå fram i avisene. Foto: Erik Martiniussen

Høyre og Fremskrittspartiet støttet likevel Arbeiderpartiet, og i juni 1994 ble anlegget vedtatt bygd med 71 mot 57 stemmer.

– Vi var selvfølgelig veldig skuffet, sier Kure i dag.

Først etter at Stortinget hadde vedtatt å bygge anlegget, ble det utført en analyse av sikkerhetskonseptet. Den kom fram til at det selvdrenerende systemet hadde flere svakheter: «Den største svakheten i designet, er at laget med pukk gir en rask frigjøring til omgivelsene. Dette betyr at det faktisk ikke er noen barriere som forsinker transport (av radionuklider red.anm.) gjennom bergvolumet. Når radionuklidene når dreneringssystemet, slippes de effektivt direkte ut til omgivelsene,» står det i sikkerhetsrapporten fra 1996.

Næringsdepartementet så likevel ingen grunn til å stoppe konsesjonsbehandlingen. I 1998 fikk Statsbygg i oppgave å bygge anlegget, mens Institutt for Energiteknikk (IFE) fikk driftsansvar.

Vann renner inn og ut av deponiet

Det er februar 2022. I tunnelåpningen til Himdalen-anlegget står to direktører fra Institutt for Energiteknikk (IFE). Det er Atle Valseth og Knut Bjørnar Larsen. Larsen er en kortklipt lyslugg som er kjapp i replikken. Valseth en mer ettertenksom type. Sammen har de ansvar for å drifte Himdalen-anlegget.

– Dette ble bygd med de sikkerhets-forutsetningene man hadde i 1994. Hva slags konsept vi skal ha i framtiden, må vi se på nå, sier Valseth til TU.

Den avsides beliggenheten er ment å sikre anlegget. Derfor er det ingen vakter eller kontrollposter. Bare overvåkningskameraer.

Det drypper vann inn i sarkofagene i Himdalen. Bak divisjonsdirektør Knut Bjørnar Larsen i IFE, kan man se små dammer av vann på betongsarkofagen. Til venstre i bildet kan man også se at det drypper inn vann. «Skandale», sier geologiprofessor Arne Bjørlykke om vanninntrengingen.

Tunnelen leder slakt oppover og inn i fjellet. Luftfuktigheten er høy og det drypper vann fra taket. Etter noen hundre meter svinger tunnelen til venstre. Her er det sprengt ut fire fjellhaller der avfallet lagres.

– Dette anlegget er bygd av Statsbygg. Vi driver det i tråd med designet som ble gjort da det ble bygd, sier Valseth. Han understreker at anlegget er trygt og sikkert så lenge det er i drift.

– Det som er spørsmålet, er hva som skjer når anlegget skal stenges, om 300 til 500 år, sier han.

Etter de opprinnelige planene skulle anlegget stenges allerede i 2035. Deretter var det meningen at anlegget skulle settes under «institusjonell kontroll» i 300 til 500 år.

– Institusjonell kontroll betyr at anlegget skal overvåkes i denne perioden selv om anlegget er lukket og det ikke støpes inn mer avfall. Det vil si at man vil ha mulighet til å fange opp om noe skulle skje, forklarer Valseth.

IFE innrømmer at det er gjort feil: I 2015 oppdaget IFE at de hadde deponert flytende atomavfall i Himdalen. Det var ikke lov. Seinere oppdaget de at det også var deponert radioaktivt americium-241, en såkalt alfaemitter med halveringstid på 432 år. Heller ikke det var lov. Ordføreren Roger Evjen, Aurskog-Høland, var ikke fornøyd.

TUs bilder viser at det drypper vann ned i sarkofagene der atomavfallet er støpt inn i tønner. Foto: Erik Martiniussen

– Slik vi ser denne saken, har IFE begått et alvorlig tillitsbrudd mot befolkningen i kommunen vår, uttalte Evjen til Aftenposten.

– Feil er blitt gjort og innrømmet. Vi forsøker å rydde opp. Ideelt sett skulle man kanskje funnet en måte å hente ut igjen dette avfallet. Men det er ikke så lett, når det første er støpt inn i betongen, forklarer Knut Bjørnar Larsen i IFE til TU. Han forteller at IFE ble ilagt en foretaksmulkt som er akseptert og betalt.

En trapp i rustfritt stål leder opp til toppen av sarkofagene. Her er det fint overblikk over avfallet. Vi ser tønner og betong-containere fulle av avfall. Når sarkofagene er full av avfall, fylles de opp med betong, slik at avfallet støpes inn.

– KLDRA er et deponi, så meningen er at det skal bli liggende her for alltid, forklarer Valseth.

Men tross for at avfallet er tenkt lagret tørt, drypper det vann fra fjellet over og ned i sarkofagene. TU observerer små dammer av vann som ligger på toppen av sarkofagene. Larsen i IFE mener dette ikke er noe problem.

– Vannet absorberes av betongen, slik at den herder. Det fins vel nesten ikke grenser for hvor mye betong kan herde, sier han.

Egentlig skulle det vært bygd tak over hver sarkofag, slik at vannet ble ledet ned på siden og fanget opp av dreneringssystemet under. Men selv om anlegget er over 20 år gammelt, har det aldri blitt bygd noe tak. I to av hallene er det spent opp en presenning over sarkofagene. I de to andre, fins det hverken tak eller presenning.

– Vi er usikre på hvordan det skal gjøres og hva slags materialer vi skal bruke, forklarer Valseth. Han forteller at dessuten må søkes godkjenning av Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA).

– Det er ikke gjort enda, sier han.

– Dette er en skandale. De har ikke forstått noe, sier geolog Arne Bjørlykke når han får se bilder av vannet som renner ned i sarkofagene.

– Det skulle vært en takkonstruksjon inne i hallene som skulle lede vannet langs sidene av sarkofagen og ned i en dreneringsgrøft. Slik skulle vannet dreneres ut, uten at det kom i kontakt med avfallet, forklarer han. Han mener designet er brutt.

Dreneringen fungerer ikke

– Jeg er sjokkert over er at det ikke er bygd noe tak mellom sarkofagene og fjellet over. Hele forutsetningen for designet var at det ikke skulle kommer vann ned i sarkofagene, sier han.

– IFE sier at tønnene som er støpt inn i betongen uansett er tette og at det derfor ikke er så farlig om det komme vann ned i sarkofagene?

– Jeg skjønner ikke at IFE kan si at det ikke er et problem at de får vann inn i sarkofagene. Problemet er at så lenge det blir vått, så kan du få diffusjon av forskjellige elementer gjennom vannet. Og det kan gå videre ut gjennom gradienter. Får du vann inn i sarkofagene, vil du også få vann ut av sarkofagene. Da har man brutt hele prinsippet bak Himdalen-designet, sier Bjørlykke.

Hvor blir det av vannet?

Dreneringssystemet i Himdalen skal hurtig slippe dreneringsvann ut av hallene. Men dreneringen fungerer ikke. Ill: TU Media/ Kjersti Magnussen

Ingen vet sikkert, for dreneringssystemet under sarkofagene fungerer ikke som det skal. Rørene som skulle lede vannet ut fra deponihallene er helt tørre. Antakelig ligger dreneringssystemet for høyt i pukklaget under sarkofagene, foreslår NNDs rapport, slik at vannet dermed går rett ut i resipienten. De karakteriserer det som et «vesentlig avvik». IFE på sin side forsikrer at ingenting lekker ut i naturen.

– Vi gjennomfører kontinuerlige målinger. Det er aldri funnet noe radioaktivitet i bekken utenfor her, forsikrer Valseth.

Men selv om det selvdrenerende systemet ikke virker, finner IFE nok av vann i et annet dreneringssystem. Dette er det såkalte «aktive» systemet, et rørsystem som ligger rett under sarkofagene, der det ifølge designet ikke skulle vært vann overhodet.

– Aktiv drenering fylles opp et par ganger i året, og vannet herfra overføres til Radavfallsanlegget på IFE Kjeller. Det er rundt 8000 liter hver gang, opplyser Valseth.

At vannet kommer i kontakt med avfallet, er det lite tvil om. I 2019 målte IFE høye konsentrasjoner av radioaktivt tritium i det aktive dreneringssystemet. Årsaken er ifølge NND at vann må ha kommet i kontakt med avfallsbeholderne i deponiet. Det som ikke skulle skje på 1000 år, har allerede skjedd.
Også i det «inaktive» dreneringssystemet, ble det målt radioaktive partikler, før det sluttet å fungere. Mellom 2009 og 2011 ble det målet høye verdier av tritium også her.

Sverige bygger nytt

I Sverige har de tenkt helt annerledes enn i Norge:

– Da vi bygde anlegget i 1988 hadde man allerede lagt planer for en utvidelse, sier Erica Wallin, som er pressekontakt i Svensk Kärnbränslehantering AB, SKB.

Hun sitter i førerhuset på en liten minibuss på vei ned i Sveriges deponi for lav- og mellomaktivt atomavfall i Forsmark, SFR, nord for Stockholm. For å komme inn hit må du igjennom to ulike porter og sikkerhetskontroller, med sjekk av legitimasjonen.

Tunnelen går bratt nedover. I baksetet på bilen sitter to sikkerhetsvakter. På 80 meters dyp flater tunnelen ut og vi stanser. Wallin snur bilen, slik at det skal være enkelt å evakuere, om noe skulle skje. Deretter går vi ut for å se nærmere på det svenske deponiet.

Sverige har hatt kommersiell atomkraft siden 1975. Derfor har de naturlig nok mer radioaktivt avfall enn Norge. Likevel sto ikke deponiet for lav- og mellomaktivt avfall klart før i 1988. Men da det endelig ble bygd, ble det bygd solid. Anlegget ligger 60 meter under bunnen av Østersjøen. Berget her går for å være svært tett og ha lav permeabilitet for vann. Vann som trenger inn samles opp i en kum i bunnen av deponiet. Her sjekkes det for radioaktivitet, før det pumpes tilbake til Østersjøen.

– Vi har aldri funnet radioaktivitet på et nivå i det vannet til at det må renses, sier Wallin.

– Men hvorfor er deponiet bygd under selve havbunnen?

– Det er to grunner til det: For det første ville man bygge anlegget på et sted man var sikker på at ingen ville bore etter vann i framtiden. Vi tror ikke noen vil bore etter vann under havbunnen, forklarer Wallin.

I Forsmark, i Sverige, ligger deponiet for lav- og mellomaktivt atomavfall 60–100 meter under havoverflaten. Det er gjort for at vann ikke skal kunne renne ut. Den gule streken på veggen markerer hvor tunnelinngangen til det utvidede deponiet er planlagt. Foto: Erik Martiniussen

– Det andre grunnen er at når anlegget en gang i framtiden blir stengt, vil det fylles ved vann. Det er uunngåelig. Da er det viktig at det ligger så dypt at ikke vannet lekker ut, sier hun.

Flere barrierer skal hindre radioaktivitet i å lekke ut. Som i Himdalen er avfallet lagret i betongkasser og ståltønner. Disse støpes inn i betong. I tillegg skal deponiet fylles opp med såkalt bentonittleire. Leiren tetter og hindrer vann og radioaktivitet i å sive ut. I tillegg kommer fjellet over som en siste barriere mot naturen utenfor.

Gjennom et vindu kan vi se inn til sarkofagene i den «aktive» sonen. Her er det spent opp tunnelduker som hindrer at det drypper vann på sarkofagene.

Slik deponeres lav- og mellomaktivt avfall i Sverige. Den dypeste delen av anlegget representerer en utvidelse, og er enda ikke bygd. Foto: Ill. SKB

– Når kjernekraftverkene stenges, blir det mer avfall. Og i dette anlegget er det ikke mer plass, forklarer Wallin. Derfor trenger Sverige, i likhet med Norge, mer plass for å deponere radioaktivt rivningsavfall.

Men der Norges deponi for radioaktivt avfall ikke er mulig å bygge ut, hadde svenskene allerede fra starten av bygd opp SFR slik at det kan utvides.

Ute i en av tunnelene er det markert med gul spray: En stor bue på fjellveggen.

– Der er her de skal bore ut de nye tunnelene for å utvide anlegget, forklarer Wallin.

Det nye anlegget skal bygges enda dypere enn dagens. Den nye tunnelen skal bores ned på 120 meters dyp, før man bygger nye fjellhaller, ikke ulike dem man i dag har på 60 meters dyp.

– For det nye anlegget har vi krav på oss at det skal være trygt i 100 000 år, sier Wallin. Tegninger og søknader er klare. Det er nå opp til Mark- og miljødomstolen å bestemme om vi får byggetillatelse, sier Wallin.

Må bygge nytt atomdeponi

Nesten 30 år etter at politikerne vedtok å bygge Himdalen, er man like langt: For Himdalen-anlegget har ikke plass til mer avfall og skal snart stenges.

Mens Himdalen er dimensjonert for 10 000 tønneekvivalenter med lav- og mellomaktivt avfall, vil rivingen av de nukleære anleggene på Kjeller og i Halden skape ytterligere 51 000 tønneekvivalenter med lavaktivt avfall alene. I tillegg kommer en ukjent mengde med mellomaktivt avfall.

– Det vi har påpekt over lang tid, er at uavhengig av tilstanden på Himdalen så er det ikke nok kapasitet til å ta imot avfall fra dekommisjonering, sier direktør Pål Mikkelsen i NND.

1. januar 2024 skal han og NND i henhold til planen overta ansvaret for hele Himdalen-anlegget. Direktoratet har fått i oppdrag å bygge et nytt deponi for alt norsk atomavfall, også det lav- og mellomaktive. For ifølge NND vil rivingen av Haldenreaktoren og Kjeller-reaktoren skape nye 50 000 tonn med atomavfall. Det er det ikke plass til i Himdalen:

– Nei, nei, nei. Ikke sjans, sier kommunikasjonssjef i NND, Martin Andreasson.

Det nye deponiet skal ikke bygges som i Himdalen.

– Nei. Vi snakker da om et nytt deponiet på 50 til 100 meters dyp, forklarer direktør Mikkelsen. Det høyaktive avfallet skal deponeres enda dypere, kanskje ned på 500 meters dyp. Målet er å ha det nye deponiet klart en gang mellom 2040 og 2050, opplyser Mikkelsen.

Pål Mikkelsen NND Teknisk Ukeblad 11/2020
Ser framover: Direktør Pål Mikkelsen i NND ønsker å bygge et nytt norsk deponi for atomavfall. Foto: Sverre Chr. Jarild

I mellomtiden skal det bygges et mellomlager, en lagerhall, der det lav- og mellomaktive avfallet kan oppbevares inntil deponiet er klart.

– Hvor mye det vil koste? Jeg anslår rundt 750 millioner bare for mellomlageret, inklusiv gjerder porter og sikringstiltak, sier direktør Pål Mikkelsen. Dette vil rives når deponiet står klart i 2050.

Himdalen kan bli avviklet helt og holdent.

– Vi må vurdere om det er fornuftig å beholde det. Her må det gjøres en reel og ordentlig vurdering og det er ikke gjort enda, sier NND direktøren.

– Hvorfor ble ikke deponiet i Himdalen dimensjoner for å ta imot rivningsavfallet?

– Det kan jeg ikke svare på. For jeg var ikke med i den gang dette ble designet. Men man må kunne si at det aldri har vært noen gjennomtenkte planer for hvordan man skulle rydde opp i avfallet fra atomindustrien i Norge. Det var derfor man etablert NND i 2018, sier han.

Gunnar Saxebøl mener ekspertutvalget han ledet for 30 år siden gjorde en god jobb.

– Det var en god aksept for det vi foreslo. Vi hadde også en internasjonal befaring den gang. Men forutsetningen var som sagt at det skulle holde seg tørt, sier han.

Knut Bjørnar Larsen i IFE sier de som i dag har ansvar for Himdalen-anlegget gjør så godt de kan.

– Vi er stolte av jobben vår og er opptatt av å drifte anlegget på best mulig måte. Så lenge anlegget er i drift, er det ingen fare for utslipp, sier han.

– Myndighetene må på banen

IFE er forelagt påstandene i NND-rapporten. De viser til at IFE bare har driftsansvar for anlegget og at sikkerhetskonseptet er noe som ble utviklet og bestemt før IFE overtok driftsansvar.

Himdalen-anlegget. Bak denne porten lagres Norges lav- og mellomaktive atomavfall. Foto: Teknisk Ukeblad

Sektordirektør i IFE, Elisabeth Stålberg, skriver i en e-post til TU at scenarioet som kan gi en dose på 10 Sv/år, er lite sannsynlig, da anlegget vil være under overvåking etter at det blir stengt, en gang mellom 2030 og 2035.

Hun skriver videre at scenarioet som kan gi en dose på 10 mSv/år, 500 år etter lukking, ikke er lagt til grunn for dagens konsesjonskrav, da det i 1996 ble ansett som lite relevant.

«Når det nå pekes på forhold som gjør at dette må revurderes, må vi på nytt gå gjennom relevante scenarioer og vurdere hvilke scenarioer som skal legges til grunn for kravet/akseptkriteriet. Om scenarioet som er grunnlag for akseptkriteriet skal endres, må dette godkjennes av DSA. Det samme må eventuelle tiltak som må gjennomføres for å møte evt. nye krav. Dette er ikke noe IFE eller NND kan gjøre alene, her må norske myndigheter også på banen.» skriver Stålberg.

På kritikken fra Arne Bjørlykke, om at det skulle vært bygd tak over sarkofagene, skriver Stålberg:

«Det er ikke praktisk mulig å etablere en takkonstruksjon så lenge hallen er under oppfylling og kran og kranbane er i bruk. Dette er i henhold til valgt design for anlegget, et design som ble besluttet av staten og som IFE har driftet i henhold til. I de hallene som nå er fulle, er det satt opp en midlertidig takkonstruksjon (presenning) som sikrer at vann renner ned utenfor sarkofagen og ned i dreneringsgrøften. Det midlertidige taket vil bli erstattet av en permanent takkonstruksjon så fort vurderinger knyttet til design av denne er gjennomført og godkjent.»

I NNDs rapport foreslås et nytt sikkerhetskonsept, der hele Himdalen-anlegget fylles igjen med bentonittleire for å hindre vann i å renne ut. TU har vært i kontakt med NND for å få svar på hvor mye en slik løsning vil koste. Men ifølge NND fins det ikke noe kostnadsoverslag for løsningen.

Kommunikasjonsdirektør i NND, Martin Andersson, skriver i en e-post til TU at det er mange faktorer som må vurderes før man eventuelt endrer sikkerhetskonsept:

«At det har blitt identifisert spørsmål som i dag ikke har fullgode svar innebærer ikke at det ikke er mulig å gjøre justeringer innenfor nåværende sikkerhetskonsept så det oppfyller alle krav. I det arbeidet er det også naturlig å se på forskjellige alternative sikkerhetskonsept og vurdere hva som er det beste å gjøre. Dette er tunge utredninger der sikkerheten er første prioritet. Kan like god sikkerhet oppnås på forskjellige måter blir økonomi en parameter å ta hensyn til. Men for å kunne gjøre meningsfulle sammenligninger må man vite i stor detalj hva som trenger å gjøres,» skriver Andersson.

Les også