Kommunisten, miljøverneren og lederen av Litteraturhuset i Oslo, Aslak Sira Myhre er svært lite begeistret for retningen norsk venstreside har tatt når det gjelder holdingen til industri. – Av en eller annen grunn er industrien blitt til et skjellsord. Den er miljøfiendtlig, forurenser, ødelegger naturen, forstår ikke kvinner og er subsidiert. Folk har glemt hva som skaper verdier her i landet, sier han.
– Jeg tror det er Alta-saken som snudde stemningen. Arbeiderparties hardkjør mot miljøbevegelsen ga betegnelsen kraftsosialist en ny mening. Det ble et skjellsord i stedet for en hedersbetegnelse. Tidligere var folk stolte over fabrikkene og verdiene de skapte, men endringer i samfunnet har medført at vi i stedet driver med forvaltning og forbruk, sier han.
Må være stolte
Det er særlig den politiske eliten og kultureliten på venstresiden Aslak Sira Myhre svinger pisken over. – Det er disse som har forlatt det som tradisjonelt har vært klassekampen og kommet over i en diskusjon om hva som er rett og galt, og ikke hva eller hvem som skaper verdier. Enten vi like det eller ikke, venstresiden setter rammene for diskusjonene i Norge og dermed også for opinionen og meningsdannelsen. Ringvirkningene av dette er det vi er vitne til.
– En undersøkelse i USA viste at flertallet av skolebarn ikke visste hvor fisken kom fra. De trodde den kom fra kjøledisken. Jeg frykter vi i Norge er i ferd med å oppleve noe lignende. Folk vet ikke hvor kjøkkenbenken kommer fra, hvor kommer metallet fra som vi har i komfyren, eller hvor kommer mineralene fra, de som er så viktige for data og elektronikkindustrien. Et eller annet sted skapes de, og det er her vår kraftkrevende industri spiller en viktig del i vareproduksjonen. Det er dette som er verdiskaping basert på den norske arbeiderens kunnskap og vår kraft. Vi skal være stolte av vår industri uten den hadde det ikke vært mulig å produsere varer.
– I stedet for å være stolte av industrien har eliten på Østlandet marginalisert den. Industrien er avleggs og på siden av samfunnet både i den politiske, økonomiske og i kjønnsdebatten, sier en engasjert Myhre.
Penger er ikke verdiskaping
– Men er ikke dette et resultat av feminisering i samfunnet, hvor kvinner får stadig mer å si, hvor de tar seg utdanning og flytter til de store byene fra de distriktene hvor vi finner sentrale deler av vår industri?
– Jeg vil sitere far min som sier at vi er blitt så rike av melk at vi ikke trenger ku. Det er penger som er blitt tegnet på verdiskaping, men penger er kun et middel for å oppnå verdiskaping. Ideen om at penger er målet har trengt seg langt inn i sjelen til Arbeiderpartiet og SV. Høyre, som tidligere var et industriparti, har gått tilbake til det mer tradisjonelle embetsmannspartiet. De med industrierfaring blir lite hørt. Dette tror jeg er årsaken til at så mange medlemmer av LO i industrien stemmer FrP, enda FrP, bortsett fra Kjetil Solvik Olsen, ikke nevner industrien med et eneste ord.
– Industrien er blitt fremmedgjort i dagens debatt. Dette går særlig ut over alle de guttene som arbeider i industrien, de som har interesse for motor, biler og motorsykler blir latterlig- og fremmedgjorte, de er liksom litt "harry". Men dette er en del av industrikulturen og en viktig del av livet til ungdom i industrisamfunnene landet rundt. Utfordringen for disse guttene er at jentene forsvinner. I stedet ser vi at det dukker opp ulike ungkarsfestivaler og lignende. Vi må vise at industrien også er gode arbeidsplasser for kvinner. De må utfordres slik at de blir igjen i bygdene. Alle kan ikke flytte inn i storbyene og bli journalister eller arbeide i media.
Vannkraft er fornuftig
– Du har jo også gått hardt ut mot miljøorganisasjonene du selv har vært en ivrig tilhenger av. Har de fått for mye å si?
– De har bidratt til at vi har mistet mange gode fortrinn. Vannkraftutbyggingen ble lagt død av Stoltenberg i sin nyttårstale 2001. Denne talen medførte at Kværner la ned sin virksomhet i Lo-dalen. De var verdensledende på å utvikle og produsere vannkraftturbiner. Våre miljøer som var eksperter på å bygge dammer, elektriske installasjoner, på å planlegge og gjennomføre store vannkraftprosjekter, er mer eller mindre forsvunnet. Det samme er utdanningsinstitusjonene. Vi la ned en industri hvor Norge hadde kjempestore eksportmuligheter og som vil være et stort bidrag til å bekjempe klimaproblemet.
– Vannkraft er kanskje et av de viktigste bidragene til å redusere verdens utslipp av klimagasser. I stedet er dette blitt et fyord i Norge. Da det store vannkraftprosjektet Three Gorges i Kina ble gjennomført, så ble det i norske medier og fra naturvernorganisasjonen framstilt som et svært miljøødeleggende prosjekt. Det ble fokusert på alle de som måtte flytte på grunn av den store dammen som ble bygget. I ettertid er det ikke skrevet et ord om at endelig fikk kineserne kontroll over de enorme vannmassene som år om annet la store landbruksarealer øde, som medførte at millioner fikk ødelagt sine hjem og i dag skaffer mange millioner mennesker tilgang på ren elektrisk energi.
– Kinas store problem er vann, enten er det for mye eller så er det for lite. Derfor har kineserne att i gang et prosjekt hvor de skal føre vann via kanaler fra de store elvene i sør til de tørre områdene i nord. Miljøbevegelsene ser dette som et gufs fra stalintiden. Men de kinesiske myndighetene gjør dette for å holde landet sammen. De frykter at de økonomiske forskjellene som oppstår i befolkningen mellom det vannrike sør og de fattige tørre områdene i nord, vil ende opp i at landet splittes.
Har ingen rett
– Vi her i vesten har ingen rett til å bestemme framtiden for folk enten det er i Kina eller i Brasil. Vi har selv hogd ned skogen vår, bygget ut vannkraften, utnyttet våre jordressurser og forurenset gjennom enorme utslipp både fra industri og transport. Vi har ingen rett til å bestemme over andre lands utvikling og hva de ønsker å gjøre for å bringe sin befolkning opp på et velstandsnivå som vårt. Vi kan kjøpe så mye regnskog vi vil, men vi har ingen moralsk rett til å hindre brasilianerne å gjøre hva de ønsker med sin skog for å sikre sin velferd.
– Vi vet hva vannkraften har betydd og betyr for Norge. Den kraftkrevende industrien lå ved fossefallene som hadde kraftproduksjonen, smelteverkene ligger ved sjøen med kort vei til kai, alt ligger til rette for kortreist kraft og varer. Men etter hvert som konsesjonene for kraften går tilbake til staten blir det stadig vanskeligere for den kraftkrevende industrien. Miljøbevegelsen klager på subsidiert kraft, og staten er kun interessert i så høye kraftpriser som mulig og eksportere kraften til utlandet. Resultatet ser vi i form av at industrien legges ned i stedet for at kraften foredles til varer som skaffer landet store eksportinntekter og arbeidsplasser.
Skolepolitikerne dominerer
– Allikevel mener jeg at den største problemet er at miljøbevegelsen tenker så lokalt i stedet for å se på klimautfordringen globalt. De må forstå at å legge ned den kraftkrevende industrien i Norge kun medfører at den flyttes til Kina og bidrar til langt større utslipp enn den ville gjort her hjemme. Se på gasskraftverkene. De kjemper imot dette og vi må importere kraft fra utlandet, gjerne produsert fra kullkraft med mye større CO 2-utslipp.
– Statens politikk bidrar til å forsterke dette. I stedet for å følge norsk tradisjon med å foredle råstoffene her hjemme, så sender vi gass, olje, energi og ikke minst fisk som råvarer til utlandet, fordi vi kortsiktig tjener penger på det. Industripolitikken er fraværende. Når politikerne snakker om kunnskapsindustrien så er det universitetsutdannete de snakker om. Vel så viktig er det å ta vare på realkompetansen som ligger hos den norske industriarbeideren, det gode samholdet det som regel er mellom ledelsen og arbeiderne, de korte beslutningsveiene og etter hvert fraværet av hierarkiske modeller i industrien og beslutninger. Dette gjør norsk industri konkurransedyktig og er vårt store fortrinn.
– Dessverre er dette borte fra den politiske agendaen. Dagens politiske diskusjoner er lite interessante. Dagens politikere har dessverre i liten grad løftet seg over skoledebattnivået. Å se på debatter på TV minner mer om debatter i studentersamfunnet, og berør i liten grad industriens og folkets dagligliv, sier Myhre.
