KOMMENTAR: Norges atomavfall

Å sende atomavfallet til Sverige er et godt første skritt. Nå gjelder det å velge riktig løsning videre

Verdens eldste atomavfall skal nå sendes til forbehandling i Sverige. Det er bra – men det er valgene som tas heretter som vil avgjøre om vi får en god eller dårlig håndtering av problemavfallet.

Brenselelementer i stavbrønnen. Dette skal håndteres av Studsvik.
Brenselelementer i stavbrønnen. Dette skal håndteres av Studsvik. (Foto: NND)

Verdens eldste atomavfall skal nå sendes til forbehandling i Sverige. Det er bra – men det er valgene som tas heretter som vil avgjøre om vi får en god eller dårlig håndtering av problemavfallet.

Torsdag kom meldingen om at Institutt for energiteknikk (Ife) har inngått en avtale med det svenske selskapet Studsvik om å forbehandle deler av det norske atomavfallet.

Norge var tidlig ute med atomenergi og sitter på en gammel type atombrensel som kalles metallisk. Det er dette brenselet Studsvik nå skal forbehandle. Brenselet er verdens eldste atombrensel og utgjør rundt tre tonn metallisk ustabilt uran fra forskningsreaktoren JEEP I som var i drift på 50-tallet.

75 kilo plutonium

TU har i lang tid fulgte prosessen rundt behandlingen av atomavfallet. Det har så langt vært en utfordrende jobb, der mye av informasjonen har vært hemmeligholdt.

Men det er gledelig at vi nå går i retning Sverige for å starte på håndteringen av det aller vanskeligste avfallet som skal håndteres.

Laboratoriet i Studsvik. Foto: Peter Karlsson, Svarteld form & foto/Studsvik

Etter forbehandlingen er det to aktuelle metoder for videre håndtering: Reprosessering hos det franske selskapet Orano eller oksidering hos svenske Studsvik. Teknologiene for å ta hånd om brenselet fra Norge må utredes nærmere, og kostnadene vil for begge alternativene ligge på flere milliarder kroner.

Selv om Norges atomavfall relativt sett er lite, er det likevel ikke ubetydelige mengder vi snakker om. TU har tidligere dokumentert at det totalt sett blant annet handler om 75 kilo med plutonium.

– Det er nok plutonium til å lage flere atombomber, sa eksperter TU snakket med i fjor.

Denne informasjonen har vi hentet ut fra det franske atomselskapet Orano. For slike opplysninger får vi ikke fra norske myndigheter.

Droppe reprosessering?

Men det finnes bedre og interessante alternativer.

Studsvik kan tilby en annen løsning for avfallet enn reprosessering. Brenselet varmes opp til 450 grader celsius, slik at oksygen kan binde seg til det ellers brennbare uranet. Slik dannes uranoksid, som er lettere å lagre og deponere for framtiden. Denne prosessen er også relativt rask, og ifølge selskapet skal det være mulig å oksidere det norske avfallet i løpet av fem år.

I utgangspunktet skal avfallet til slutt tilbake til Norge for lagring over lang tid. Teknisk Ukeblad fortalte i fjor at norsk borekompetanse fra oljeindustrien kan bli løsningen for å finne permanent lagring for avfall fra atomreaktorene på Kjeller og i Halden. To uavhengige studier fra Universitetet i Stavanger og fra konsulentselskapet AINS i Finland, mener at deponering av høyradioaktivt avfall i borehull på mellom 1000 og 3500 meters dybde, vil være en sikker metode.

Det er selvsagt ikke gitt at det er Studsvik som vil vinne den virkelig store kontrakten med Norge, om behandling av vårt atomavfall. Selskapet utvikler en ny teknologi, som der man skal kunne unngå å reprosessere. Men behandlingsløsningen finnes foreløpig ikke i stor skala.

Norge har muligheten til å bidra til at vi får tatt i bruk teknologi som kan komme til gode for alle land som har utfordringer med metallisk brensel – og løse avfallsproblemet vi selv har, skrev jeg i en kommentar i juni i fjor.

Med avtalen Ife nå har inngått med Studsvik, er første skritt tatt.

Les også

Kommentarer (1)

Kommentarer (1)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå