MILJØ: Hans Goksøyrs (HG) tilsvar i TU 0208 på vår kronikk i TU 4007 illustrerer at det ikke er enkelt å formidle hvordan skogbruk totalt sett virker inn på karbondynamikken.
HG tar feil på fire avgjørende punkter, idet han:
- Overvurderer bindingen av CO 2 i gammel skog. HGs argument om at «skogen fortsetter å vokse om den ikke blir felt når den er hogstmoden», må nyanseres. Veksten synker etter at (biologisk) hogstmodenhetsalder er nådd. For å maksimere CO2-bindingen bør skogen felles på dette tidspunkt, noe vi poengterte i TU 4007. Skogen kan imidlertid bli stående som et relativt stabilt karbonlager i lang tid etter at den er biologisk hogstmoden. Mulig varighet av dette lageret har man dessverre lite kunnskap om, men det er klart at risikoen for råteangrep, insektskader og stormfelling, med tilhørende CO 2-utslipp, tiltar med økende alder. HGs regnestykke basert på 200 års omløp er derfor meget spekulativt.
- Undervurderer bindingen i ungskog. Tilveksten i nyplanting er ikke «meget lav» de første 50-60 år, slik HG sier. Etter 20-30 år skyter tilveksten i plantinger betydelig fart, avhengig av bonitet, tetthet, treslag og skogskjøtsel.
- Ikke regner med karbonbinding i jordsmonn.
- Ikke tar hensyn til at når man hogger skog i Norge, vil man av samme tre få sagtømmer (og andre sortiment) som er atskillig mer verdifulle enn energivirke, og som gir skogprodukter som påvirker CO 2-regnskapet. Denne påvirkningen skjer i form av karbonlager i bygninger i lang tid og som erstatter for produkter (stål, aluminium) som er mer energikrevende (og dermed forårsaker større CO 2-utslipp) enn skogprodukter over livsløpet.
Dersom HGs idé om å bruke skogen som deponi i 200 år gjennomføres, ville skurtømmerkvantumet reduseres dramatisk og trelastnæringen i Norge bli utradert. I tillegg ville skurtømmeravvirkningen i andre land øke for å dekke etterspørselen etter trelast – og CO 2 -effekten av det hele ville bli meget lav. Så når HG mener at det bare «dreier seg om å brenne eller ikke brenne», er det for enkelt,
Skog er en enestående ressurs i CO 2-sammenheng og brukes i dag som karbondeponi. Utfordringen vi står overfor er å komme fram til hva som er optimal lengde på deponiomløpet. Forenklede kalkyler kan gi svært misvisende resultat.
Ellers er vi enige med HG i at Lavutslippsutvalget er for lettvint i sine konklusjoner når det gjelder bioenergi.
Hanne K. Sjølie og Birger Solberg
Universitetet for miljø- og biovitenskap
