Selvforsyningsgraden må styrkes i et endret verdensbilde

Det er ingen nyhet at Norge i dag hadde klart seg dårlig med stengte grenser. Estimatene for vår selvforsyningsgrad varierer avhengig av om man korrigerer for import av fôr, men den ligger som regel under 50 prosent. I 2022 var den ifølge Nibio 41 prosent, og for frukt og grønt ble den målt til 30 prosent av Landbruksdirektoratet i 2022. Det er ikke overraskende at vi importerer storparten av frukten vår, men importgraden av grønnsaker som vi har gode forutsetninger for å produsere selv, burde være langt lavere.

Det er ikke bare det vi spiser som kommer langveisfra, maten til maten vår kommer også gjennom en kompleks og lang verdikjede. Norske husdyr, som fjærkre, gris og melkedyr, blir stort sett fôret med kraftfôr, med innhold av protein som ofte kommer fra soyabønner som importeres fra utlandet. Dette er også en stor del av innsatsfaktoren i fiskefôr, hvor 40 prosent er vegetabilske proteinkilder og 20 prosent er vegetabilske oljer, det meste fra utenlandsk soya. Verdikjedene her har vært og er problematiske grunnet avskoging og energikrevende transport.

Fremtidsmenyen 2050

Ruralis og Nibio har på oppdrag av Klimautvalget 2050 rapportert om det nasjonale selvforsyningspotensialet i det norske jordbruket. De fant at man med maksimale avlinger av korn og olje- og belgvekster hvert år kunne produsere nok energi, protein og fett til Norges befolkning i 2050 – for et 100 prosent plantebasert kosthold. Selvforsyning var også mulig om man hadde et kosthold hvor 14 prosent av energibehovet ble dekket av animalske produkter. Vi må altså spise mer grønt, og tegnene i tiden sier oss at det både kan og må produseres mer hjemme.

Potensialet for økt produksjon av norsk frukt og grønt er stort, og den norske landbruks- og grøntnæringen kan bidra til styrket matberedskap og økt selvforsyning. Dette er ikke bare god matberedskap, men også bra for sysselsetting og vedlikehold av produksjon og liv i hele landet. Det vil kreve ny teknologi, mer innovasjon og en moderne landbruks- og veksthusnæring støttet av riktige rammevilkår.

Grønt tilbakeslag og rasende bønder

Samtidig har vi de siste ukene sett et bondeopprør i hele Europa. Grunnen til protestene er ulike i alle land – og gjelder alt fra protest mot kutt i CO₂ til krav om lavere skatt og mer subsidier. Mye henger sammen med klimakrise, høyere energipriser, krav til utslipp og opplevelse av urettferdighet i handelspolitikk. Enkeltstående svar eller løsninger finnes ikke.

Men grunnleggende kan kanskje mye knyttes til klimaomstilling og generell omstilling i en tradisjonell næring. Samt behov for å ivareta sosial rettferdighet i overgangen, slik at ikke politikken slår feil og straffer matprodusenter som sliter med allerede små marginer og lave priser.

Mange av protestene har vært en reaksjon mot utgifter og utslippskrav i EUs Green Deal, men også fremveksten av alternative proteinkilder er på agendaen – som i Italia, hvor bøndene er skeptiske til insektmel og ønsker totalforbud mot laboratoriedyrket mat.

Hvordan styrke selvforsyningsgraden?

Klimautvalget 2050 er tydelig på at vi trenger norsk matproduksjon i et lavutslippssamfunn og at landbrukssektoren også spiller flere andre viktige roller i rensing av vann, frisk luft, nedbryting av avfall, planter for pollinatorer, biologisk mangfold og rekreasjon. Utvalget har pekt på hvordan teknologi og reduksjon i forbruk må spille på lag, noe som kan styres og tilrettelegges politisk.

En forutsigbar og fremtidsrettet landbrukspolitikk i tråd med både klima- og kostholdsråd bør:

• Styrke inntekten til matprodusentene og gjøre landbruket til en attraktiv fremtidsnæring som skaper arbeidsplasser og aktivitet i distriktene. Nærings-, distrikts- og landsbrukspolitikk må sees under ett. Dette innebærer å identifisere verdikjedeblokader og tilrettelegge for at bønder kan nå hjemmemarkedet uten fordyrende salgsledd.
• Følge opp gode intensjoner med handling: Økologisk landbruk bidrar til økt matmangfold og har blitt løftet frem som en spydspiss for omstilling av landbruket. En nylig evaluering av den norske strategien for økologisk jordbruk finner at den i liten grad har bidratt til at målene for økologisk produksjon og forbruk kan nås innen 2030. Strategien oppfattes utydelig og gir lite grunnlag for handling, da det ikke eksisterer et tallfestet produksjonsmål som gjør at arbeidet med økologisk produksjon prioriteres. Dette må regjeringen følge opp.
• Finne den viktige - og vanskelige - balansegangen mellom å være en partner for EU i det grønne skiftet og samtidig beskytte det norske matsystemet mot billig import av kjøtt og landbruksvarer som struper bærekraftig egenproduksjon. Tollvernet bør innrettes slik at rammeverket bygger opp under målsettingene som er satt for omstilling av landbruket og klimapolitikken for øvrig.
• Rette villet politikk mot å ruste forbrukere til å ta gode, trygge valg for seg selv og for miljøet. Dette underbygges i posisjonsnotatet «Mat, helse og bærekraft» fra Forbrukerrådet, der 82 prosent av den norske befolkningen syns det er vanskelig å vite om en matvare er klima- og miljøvennlig og svært få har oversikt over opprinnelseslandet til maten de kjøper. Det må bli enklere å se om en matvare er klima- og miljøvennlig ved hjelp av merking.

I nyansene finnes håp

Selv om man i debatten om fremtidens mat kan få inntrykk av steile fronter og uløselige dilemmaer, er virkeligheten mer nyansert. For det er nettopp i dette landskapet vi også finner løsninger som ikke graver oss videre ned i et system som er rigget for lønnsomhet, men som rigger landet og sektoren til å bevare ressurser og livsgrunnlag for fremtiden. Det finnes nemlig flust av norsk teknologi og selskaper som tør å innovere i en av våre mest tradisjonelle næringer, og som viser tegn til den omstillingen vi kanskje ikke får følelsen av når vi er vitne til bondeopprøret i Europa.

Flere norske virksomheter utmerker seg innenfor ulike segmenter av landbruket, i alt fra nyttedyr for giftfrie drivhus, jordforbedringsteknologier for bærekraftig jordsmonn og karbonlagring over tid og landbruksmaskiner som hindrer overgjødsling. Her kan nevnes Avisomo, som lager vertikale dyrkningssystemer for loft og kjeller til grøntproduksjon hele året. Innen sirkulærøkonomien finner vi Fibergrow, som er reststrømmer fra trevareindustrien, og innen robotikk finner vi Kilters landbruksrobot som kan detektere og prikksprøyte ugress uten å treffe nyttevekster.

Bærekraftsinnovatørene her spiller på lag med de norske bøndene, og nå må regjeringen gjøre det samme. Et bærekraftig jordbruk gir økt selvforsyning over tid, og selvforsyning gir økt beredskap. På samme måte som med annen beredskap, er selvforsyning verdt sin investering både fra virkemiddelapparatet og fra oss som konsumenter. Skal vi lykkes med bærekraftig og fremtidsrettet matproduksjon må det villet handling til – fra begge hold.