Lander på kulen i klimapolitikken

Alle som har tilbragt en vinterdag i Holmenkollen for å se skihoppere fra hele verden trosse tyngdekraften, vet at mye skal klaffe for å lande et perfekt hopp. Dressen skal sitte stramt på de rette stedene. Vinden skal treffe med riktig vinkel og riktig styrke for å gi oppdrift i stedet for motstand. Satsen skal treffe hoppkanten med millimeterpresisjon i halsbrekkende fart.

Mye kan gå galt, risikoen er høy. De som står på toppen, klare til å kaste seg ut i tåkehavet eller den spektakulære utsikten over Oslo som kommer til syne på solrike dager, vet at bakken belønner de som tør å satse, og straffer de som trekker seg.

Det krever både mot og mangeårig innsats å bli en god skihopper. Akkurat som det trengs mot og politisk innsats for å nå utslippsmålene våre.

Bryter forpliktelser

Så hvordan går det med regjeringens klimapolitiske mot og innsats, slik det kommer til uttrykk i statsbudsjettet som nylig ble lagt frem?

Dessverre ikke så bra.

Norge ligger nemlig an til å bryte forpliktelsen vi har tatt på oss i klimasamarbeidet med EU. Akkurat slik vi lå an til på samme tid i fjor.

I årets «Grønn bok», som er regjeringens anslag for resultatene klimapolitikken vil gi over de neste årene, anslås det at vi mangler å kutte hele 11 millioner tonn i klimagassutslippene. Av dette er det 5,3 millioner tonn som vil gjenstå også etter at vi har betalt oss ut av så mye av forpliktelsen vi har muligheten til å kjøpe oss fri fra innenfor EU.

Regjeringen skriver selv at risikoen for ikke å nå 2030-målet «består».

For å fjerne den risikoen, trengs politikk. Modig politikk, langsiktig politikk. Politikk som vil møte motstand, politikk som vi må legge mye innsats i å følge opp. Men også politikk som vil gjøre livene våre og samfunnet vårt bedre. Den politikken leverer ikke regjeringen.

Politisk velger regjeringen nemlig å la være å ta sats, og satser i stedet på å stå helt stille.

På stedet hvil

Effekten er at klimapolitikken får mindre og mindre betydning. Resultatene av de politiske prioriteringene, de som ikke bare er oppdaterte regnestykker og mer presise modeller, faller for fjerde år på rad. De beregnede totalutslippene våre i 2030 står på stedet hvil.

Hvordan foreslår så regjeringen å løse dette problemet?

Svaret er store kvotekjøp i utlandet. En nær dobling av beløpet Norge skal bruke på å omstille industrien utenfor Europa, fra 15 til 26 milliarder kroner, er det tydeligste klimapolitiske virkemiddelet i regjeringens statsbudsjett. Dette samtidig som ordningene for å hjelpe norsk industri gjennom den store omstillingen vi trenger, svekkes betydelig. Enova kuttes fra 7,9 til 4,1 milliarder. Miljøteknologiordningen avvikles. Grønn plattform settes på pause.

Felles for disse, er at de er målrettede og effektive virkemidler for å nå klimamålene våre, samtidig som vi styrker norsk næringsliv i en internasjonal konkurranse der klima- og miljøhensyn blir stadig viktigere.

Norge kan mer

Regjeringens manglende vilje til å bidra til en miljøvennlig omstilling i Norge, er dermed ikke bare dårlig klimapolitikk. Det er også en næringspolitikk som aktivt svekker norske bedrifter på det internasjonale markedet, og styrker våre konkurrenter på norske skattebetaleres regning. 

Jeg kunne kalt det et mageplask. Siden Norge er kjent som skisportens vugge, sier jeg heller at det er en skikkelig landing på kulen. Men uansett hvilken idrett vi snakker om, er det åpenbart at regjeringens innsats ikke kvalifiserer til noe i nærheten av pallplass. Og det er et ambisjonsnivå vi ikke kan si oss fornøyd med. For Norge kan mer.

Venstre vil ta sats og sikte på å nå klimamålene våre, vel vitende om at det ikke er enkelt. Fordi miljøet trenger politikere med mot som gjør en innsats, ikke bare tekniske forklaringer på hvorfor det ikke nytter.