Anja Røyne om klimakrisen: – Hvis alle skal vente på andre, skjer det ingenting

Selv om konsekvensene av for mye karbondioksyd i atmosfæren har vært kjent i minst hundre år, har verden fortsatt som om problemet ikke fantes. Nå er vi like ved det punktet der vi ikke kan slippe ut et eneste tonn til før oppvarmingen blir uakseptabelt høy.

Dette skrev forsker Anja Røyne i boka Varm klode, kaldt hode, som kom ut høsten 2020.

Nå har det gått halvannet år, og FNs klimapanel har i melllomtiden kommet med to nye delrapporter. I høstens rapport om konsekvensene er konklusjonen entydig: Klimaendringene truer nær halvparten av menneskeheten. Og som om ikke det er skremmende nok – hele Europa preges av en energikrise og flyktningstrøm utløst av Russlands krigføring i Ukraina. Denne uken kom den nyeste delrapporten, som handler om mulige løsninger.

På kontoret til Anja Røyne i Fysikkbygningen på Universitetet i Oslo med utsikt over Oslofjorden skinner sola denne vårdagen.

– Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg forsto konsekvensene av utslippene av karbondioksid. Fremskrivningene for utslipp for å holde seg innenfor Paris-avtalen går mot null innen noen få tiår. Og det er som kjent stor forskjell på å slippe ut CO₂ og å suge gassen tilbake. Jeg tror de fleste lenge har tenkt at det kan fungere bra om vi går fra høye utslipp til lave. Men CO₂ fungerer ikke helt sånn, fordi det tar så lang tid å senke nivået i atmosfæren. Jo lenger man venter, jo mindre handlingsrom får vi, sier Røyne.

Teknologi-løsninger

Derfor har Røyne konsentrert seg om å presentere og drøfte ulike teknologiske løsninger på klimakrisen.

– Hvert enkelt CO₂-molekyl som slippes ut i atmosfæren, blir ikke værende der i hundrevis av år. CO₂ inngår i det biologiske kretsløpet og flytter seg mellom luft, hav, jord og planter. Men når vi slipper ut fossil CO₂, øker vi den totale mengden med CO₂ i kretsløpet, og da blir det også mer CO₂ i atmosfæren, og det vil det fortsette å være i veldig lang tid. Alternativet er at vi aktivt finner fram til teknologi for å redusere mengden. Stadig flere snakker om negative utslipp og netto null, men veldig få har konkrete ideer om hvordan det skal gjøres. Derfor er det også lett for politikerne å si at dette skal vi klare om noen få tiår. På den måten overlater de til neste generasjon å fikse problemet.

– Kan vi løse klimakrisen med teknologi?

– IPCC har dokumentert at det er en klar sammenheng mellom hvor mye som slippes ut og hvor mye det gir av oppvarming. Dersom vi vil at oppvarmingen skal stoppe, for eksempel ved to grader, gir det også en endelig grense for hvor store de totale utslippene kan bli. Dersom utslippene fortsetter etter at denne grensen er nådd, må det kompenseres med negative utslipp. Det vil si at vi fjerner CO₂ fra atmosfæren.

Røyne peker på at vi kan få hjelp av naturlige prosesser for å suge CO₂ ut av lufta, for eksempel ved å legge til rette for at det skal vokse mer skog for å binde CO₂ til biomassen.

– Men dersom vi får for mye oppvarming, vil vi også få flere skogbranner. Da hjelper ikke lenger skogen oss med å holde på CO₂. De naturlige og ikke-teknologiske løsningene kan altså fungere dårligere jo høyere oppvarmingen blir.

Anja Røyne ble født inn i en ingeniørfamilie med adresse i Bærum. Som så mange andre fant foreldrene kjærligheten under studiene ved NTH. Faren var utdannet innen teoretisk fysikk, men endte opp med å jobbe med data. Moren, som nå er død, var utdannet innen sterkstrøm og jobbet det meste av sitt yrkesliv i Statnett.

– Jeg var ikke veldig engasjert i realfag fram til og med videregående, selv om jeg syntes matte var et lett fag. Jeg spilte cello og gikk på musikklinjen på videregående, men jeg husker at jeg fikk mange drypp fra pappa om kule ting innen fysikk.

Kan hende var det dette som gjorde at Røyne valgte å studere miljøfysikk ved NMBU i Ås.

Endret fagområde

Etter fullført cand.mag. bestemte hun seg for å gjøre ferdig masterstudiet ved universitetet i Sydney sammen med kjæresten Asbjørn Gjerding-Smith, som utdannet seg til bru-ingeniør og i dag leder bruavdelingen i Norconsult.

– Hva skrev du masteroppgave om?

– Den handlet om kjøling av solceller under konsentrert sollys, der du bruker linser eller speil til å samle masse sollys på solcellene. Da kan du dekke mesteparten av arealet ditt med billige speil i stedet for dyre solceller. Etterhvert som prisen på solceller har gått kraftig ned, har dette blitt mindre aktuelt, selv om det finnes en del slike demonstrasjonsanlegg rundt omkring i verden.

Når Anja Røyne forteller om oppholdet i Sydney, er det med et stort smil. Det var to lykkelige år sammen med kjæresten med bolig rett ved berømte Bondi Beach, hvor de kunne ta sine daglige svømmeturer.

Tilbake i Oslo var planen å jobbe videre med solkraft med tanke på en doktorgrad, men Røyne fikk ikke finansiering. Derimot fant hun en utlysning hvor forskningssenteret «Physics of Geological Processes»(PGP) søkte etter en doktorgradskandidat fra fysikk.

Dermed skiftet Røyne like godt fagområde.

– Jeg ble umiddelbart invitert med på en felttur til Svalbard og syntes dette var både gøy og spennende faglig med en blanding av geologi, geokjemi og fysikk. Jeg hadde tatt et introduksjonskurs i geologi ved NMBU, så jeg hadde litt bakgrunn.

PGP-prosjektet er basert på tverrfaglig samarbeid mellom fysikere og geologer, hvor man bruker nye modeller fra fysikken for å studere utviklingen av geologiske strukturer.

– Vi var blant annet i Sør-Afrika for å se på forvitringsmønsteret på steiner. Ved hjelp av spesielle instrumenter kunne vi studere hvordan krystaller og stein brytes ned i nanoskala. Forvitring handler om hvordan jordskorpa endrer seg når det kommer væske inn i berggrunnen og det dannes nye mineraler. Dette er jo spesielt relevant med tanke på injeksjon og lagring av CO₂.

Ble forfatter

Etter disputas i 2011 fikk Røyne finansiering fra Forskningsrådet til et opphold ved universitetet i Santa Barbara i California, der hun fikk jobbe på et laboratorium for å forske på overflatestrukturer, blant annet en ny, avansert metode med et instrument som nå også er installert ved UiO.

– Jeg skulle lære meg en teknikk for å måle overflatekrefter i nanoskala. Da brukes lys mellom to overflater, slik at du kan studere interferens mellom flatene ved at noen farger vil gå gjennom, mens andre vil reflekteres på tynne flak av mineraler, såkalte glimmer. Ved å studere hvordan molekyler skvises, ut kan vi måle hvor sterke kreftene er, forteller Røyne.

En periode ledet hun et prosjektsamarbeid mellom blant andre UiO og Sintef Industri om utvikling av biosement, der man bruker bakterier til å lage en slags kunstig sandstein som et mer miljøvennlig alternativ til betong.

Mye av tida til forskere dreier seg om å skaffe finansiering til nye prosjekter. Slik har det også vært for Røyne, da hun i 2016 måtte ta et valg om hva hun skulle gjøre. Hun hadde søkt om penger til et prestisjefylt forskningsprosjekt hos Det europeiske forskningsrådet ERC, men fikk avslag. På det tidspunktet hadde hun også etablert en blogg for å øve seg på å skrive.

– Jeg fikk ideen om å skrive bok da jeg forsto at det var mye jeg ikke visste om materialer. Jeg visste lite om utvinning og materialenes livsløp. Går det for eksempel an å ha bærekraftig bruk av ikke-fornybare råstoffer, som metaller? Som forsker må man grave seg dypt ned i små temaer, men når man skal skrive bok, kan man stille store spørsmål og for eksempel gi leserne en oversikt over våre grunnstoffer og bruken av dem.

Resultatet ble boka Menneskets grunnstoffer: Byggeklossene vi og verden er laget av. Den fikk glimrende anmeldelser og vant Brageprisen i klassen for populærvitenskap.

– Jeg skjønte ikke hva redaktøren snakket om da hun ringte for å fortelle at jeg var nominert sammen med tre andre bøker. Men det gikk jo opp for meg under kåringen, da begrunnelsen for vinneren ble lest opp. Det var en stor opplevelse, forteller Røyne, som fortsatt kan glede seg over at boka blir oversatt til nye språk, foreløpig er den utgitt i ti land. Hun har også skrevet lærebok i fysikk for Universitetsforlaget i serien «Enkelt forklart».

Oljeselskap hadde rett

Som følge av suksessen med boka om grunnstoffer og en rekke foredrag ble Røyne inspirert til å skrive en bok om klima, men da med fokus på hva slags løsninger som kan bidra til å dempe klimaendringene.

– Løsningen på klimakrisen er å kutte utslipp. Det betyr egentlig å slutte med alle prosessene der det slippes ut karbondioksyd fra fossile energikilder, skriver Røyne i boka. Hun viser til at oljeselskapet ExxonMobil allerede i 1982 hadde utarbeidet en prognose over hvordan klimagassene ville medføre global oppvarming og forandre klimaet frem mot vår tid. I dag viser observasjonene og modellene fra FNs klimapanel at utviklingen har gått akkurat slik oljeselskapet forutså.

Vi spør om hun dermed mener at Norge må slutte med produksjon av olje og gass.

– Hvis man mener alvor med at man skal stoppe oppvarmingen, må man slutte å slippe ut mer fossil CO₂ i atmosfæren. Jeg mener helt klart at vi må slutte å lete etter mer olje og gass.

– Vil ikke da andre land som forurenser mer overta vår produksjon?

– Vi kan ikke bestemme over andre enn oss selv. Hvis alle skal vente på andre, skjer det ingenting.

– Hva vil du si til de mange tusen ingeniørene som i dag jobber innen olje og gass?

– Hver gang man beslutter å investere i et nytt olje- og gassfelt, bestemmer man seg også for å drive med dette i flere nye tiår. Ny infrastruktur låser fremtiden. Derfor mener jeg for eksempel at det hadde vært fornuftig om vi satset så mye på havvind at flest mulig ingeniører kunne gå fra olje og gass til havvind.

Atmosfærerensing

En teknologi som Røyne beskriver grundig, er å rense atmosfæren for CO₂ – en slags støvsuging av atmosfæren.

Hun skriver om det sveitsiske selskapet Climeworks, som i 2017 startet verdens første kommersielle atmosfærerenseanlegg. De var blant de første selskapene som solgte karbondioksid til drivhus.

Røyne har besøkt Climeworks' anlegg ved Hellisheidi jordvarmekraftverk på Island. Her har selskapet plassert ut bokser som renser atmosfæren ved at lufta blir tvunget til å passere gjennom et filter der aminer er festet til cellulosefibre. Aminene suger til seg CO₂, og når filtrene er fulle, varmes boksen opp til ca. 120 grader. Når trykket senkes, løsner gassen fra filteret og pumpes ut av boksen for å lagres under bakken. Denne prosessen krever energi og kan bli kostbar om man ikke har tilgang på ren og billig strøm fra et jordvarmekraftverk.

Et annet selskap, kanadiske Carbon Engineering, har utviklet en metode der CO₂ løses opp i vann og reagerer med kalsium slik at det dannes kalsiumkarbonat, det samme mineralet som kalkstein består av. Hvis disse varmes opp til 1600 grader, brytes krystallene ned og CO₂ frigjøres i form av gass som kan lagres. Også dette er svært energikrevende, men flere kull- og oljeselskaper har investert i Carbon Engineering.

Røyne er kritisk til atmosfærerensing fordi det krever så mye energi.

– Dersom et kullkraftverk lar karbondioksidet fra forbrenningen forsvinne ut i lufta, vil det å fange karbondioksidet fra atmosfæren senere kreve all energien som kraftverket produserer. Derfor vil karbonfangst fra atmosfæren måtte drives av fornybar energi som ikke gir egne utslipp av karbondioksid, mener Røyne.

– Hvilke teknologier tror du selv er mest realistisk?

– Alle løsninger krever veldig mye energi, men innen jordbruk kan vi få en vinn-vinn-løsning. Intensivt jordbruk de siste tiårene har redusert karbonmengden i matjorda, men det finnes en rekke teknikker, som for eksempel bruk av dekkvekster, pløyeteknikker og biokull, som kan øke karbonmengden i jorda. Dette kan redusere bruken av kunstgjødsel og bidra til at jorda holder bedre på vann.

Klimaflyktninger

– FNs klimarapport advarer mot ekstremvær med store ødeleggelser. Hvilke av konsekvensene synes du er mest truende?

– Det er veldig mange scenarier som viser at store befolkningsgrupper må flytte på seg. Med over én million flyktninger fra Ukraina som bakteppe er det skremmende å tenke på konsekvensene om vi ikke klarer å håndtere dette. Alt ser veldig dystert ut nå, men vi har klart å gjennomføre store endringer tidligere. Jeg tror de fleste i bunn og grunn har gode hensikter og ønsker å gjøre gode valg.

Røyne omtaler flere mer kuriøse metoder for å redde klimaet, for eksempel gjødsling av havene for å øke algeblomstringen eller sprøyting av sjøvann opp i skyene for å redusere stråling fra sola og dermed holde oppvarmingen nede.

– De løsningene som skal ha en global effekt, er svært krevende, både rent juridisk og etisk. Mange forskere er bekymret for tiltak som kan gi utilsiktede konsekvenser. Det har vært snakket om å bruke fly for å slippe ut finmalt kalk, svovelgass eller diamantstøv for å gjøre himmelen mattere, såkalt solskjerming. Men selv om jeg synes det er spennende å diskutere slike tiltak, håper jeg ikke dette blir virkelighet.

Anja Røyne og familien prøver selv å leve miljøvennlig – med solceller på taket på rekkehuset på Bøler og en åtte år gammel elbil.

De siste årene har hun også engasjert seg i lokalpolitikken for SV.

– Jeg er opptatt av at sosial fordeling og klima må ses i sammenheng. Jeg mener det er viktig å forstå de politiske prosessene. Med naturfagene tenker man at det bare er å regne på konsekvensene og sette i gang med tiltak, men så er det alle de politiske prosessene og juridiske sidene som gjør dette så vanskelig. Det er lettere å forholde seg til en debatt om plassering av en ny skole enn å sette seg inn i hva som kreves av systemendringer for å realisere redusert forbruk. De store endringene må gjøres i løpet av denne stortingsperioden og neste for å klare omstillingen til et «nullutslippssamfunn» så raskt som det kreves.

*

Til slutt i boka skriver Anja Røyne at hun leverte utkastet til sin bok fire dager før Norge stengte ned på grunn av pandemi 12. mars 2020:

Kampen mot klimaendringene har alltid måttet slåss mot hensynet til økonomien. Nå har vi sett at økonomi ikke trumfer alt. Redsel gjør oss villige til å oppgi bevegelsesfrihet og fysisk nærhet. Koronakrisen gjorde det tydeligere for oss hva som er viktig, og hva det er enklere å klare seg uten. Håpet ligger i at disse erfaringene kan hjelpe oss til å treffe gode valg for veien framover.

Denne artikkelen ble først publisert i TU-magasinet, nr. 3/2022