Eigerøy kan bli en energiøy

De 2500 innbyggerne på Eigerøy, mellom Nordsjøen og fastlandsdelen av Egersund, forsynes nær 100 prosent med strøm gjennom en undersjøisk kabel. Da Prima Protein etablerte fabrikk her i 2019, økte øyas behov for kraft. Planlagte industrietableringer øker øyas framtidige kraftbehov ytterligere. For å unngå å bygge ny overføringsledning i luftspenn, som ville blitt dyrt og upopulært, dukket en alternativ tanke opp: Kan Eigerøy bli selvforsynt med energi?

– Vi søkte – og ble tatt opp på andre forsøk til EUs Horizon 2020. Vårt Robinson-prosjekt skal utvikle konsept for å gjøre øyer mer selvforsynte med kraft, sier Frank Emil Moen, daglig leder i Energy Innovation i Egersund.

18 partnere fra ti land deltar i prosjektet, som varer fra oktober 2020 til september 2024. Foruten Energy Innovation og Prima Protein deltar Dalane Energi, Norce og Eigersund næring og havn KF fra Norge.

Mens Eigerøy blir demonstrasjonsøy, blir Kreta og Hebridene følgeøyer. De skal ikke bare følge utviklingen på Eigerøy, men også dele sine erfaringer. For å utvikle energistyringssystemet som skal gjøre øysamfunn – men også andre fjerntliggende områder – mer selvforsynte med kraft, tar Robinson i bruk ny teknologi og utvikler organisatorisk tilpasset regelverk.

Kraftkrevende

Prima Protein blir prøvekanin. De produserer fiskemel og fiskeolje av pelagisk fisk som tobis, øyepål og kolmule. Dette brukes primært som ingredienser i fiskefôr til oppdrettsnæringen og i dyrefôr.

For at fisken skal forvandles til mel og olje, må den tørkes. Vannet fjernes ved hjelp av damp som varmes opp til 170 grader av en LNG-drevet dampkjel. Prosessen krever mye energi. I fjor forbrukte Prima Protein energi tilsvarende 40 GWh til varme og 2,5 GWh til strøm.

– Vi fordamper 70 prosent av fisken og står igjen med tørrstoff som males til fiskemel og fiskeolje, sier Steinar Aamodt, driftsleder og teknisk sjef ved Prima Protein.

Tre gasser

For å redusere klimaavtrykket ønsker Prima Protein å fase ut LNG med mer klimavennlige gasser. Som del av Robinson-prosjektet planlegges det produksjon av tre gasser: biometan, hydrogen og syntesegass.

Selv om Prima Protein utnytter fisken maksimalt, står de igjen med rester av organisk materiale i maskineriet etter produksjonen. I dag renses vaskevannet fra produksjonen før det går til avløp. Tanken er å utnytte de organiske restene som oppstår i renseprosessen til å produsere biometan i en prosess kalt «Anaerobic Digestion Assisted by Bio-Electrochemical System» (AD+BES).

– Vi skal bygge et testanlegg for produksjon av biometan i tilknytning til fabrikken. I første omgang er dette for å teste ut ny teknologi for produksjon av biometan, sier Aamodt.

Forsøksanlegget blir ikke stort, men er et første skritt fra laboratorieforsøk. 100-300 liter organisk avfall skal benyttes per dag. Blir dette vellykket, kan tilsvarende anlegg oppskaleres blant annet til å produsere biometan fra kloakk.

Dalane Energi planlegger en mindre hydrogenfabrikk i en konteiner nær fabrikken.

– Vi skal produsere 400 kilo hydrogen per døgn med elektrolyse med strøm fra fastlandet, forteller Arild Stapnes Johnsen fra Dalane Energi.

Den tredje gassressursen som skal produseres på Eigerøy, er syntesegass fra trevirke.

– Målet er å bruke hvitt tre, gjerne avfall som treflis fra paller. Vi trenger cirka ti tonn treflis per dag til gassifiseringsanlegget, sier Peter Breuhaus, sjefforsker ved NORCE i Stavanger.

Syntesegassen blir den største brennstoffkilden i en gassturbin som finske Aurelia utvikler til dette prosjektet. Biometan og hydrogen mikses inn med syntesegassen ved behov. Gassturbinen skal produsere 400 kW elektrisitet og omtrent 500 kW termisk kraft. Det skal dekke 10-20 prosent av Prima Proteins energibehov, tilsvarende cirka 5 GWh.

– Det unike er at denne gassturbinen kan gå på ulike gasstyper. Den vil tåle en innblanding på opp mot 30 prosent hydrogen, sier Johnsen fra Dalane Energi.

Fornybare kilder

Prima Protein tar ikke sjansen på driftsstans. Derfor planlegges det ikke for fullstendig utfasing av LNG fra starten av. Først må det samles erfaring fra forsøksanlegget for å se om det leverer som forventa.

Til tross for det skal Robinson levere en rapport til EU Horizon 2020 som viser hvordan Eigerøy, rent teoretisk, kan bli hundre prosent selvforsynt med energi innen 2030. I tillegg til de praktiske erfaringene fra Prima Protein skal rapporten baseres på testdata samlet inn fra ulike ikke-fossile energiformer. Også energiformer som Prima Protein ikke planlegger å bruke. Deriblant data fra solcelleanlegget på taket av Eigerøy skole.

– Strøm fra solceller er aktuelt ikke minst på Kreta, når de skal implementere våre løsninger hos seg, sier Frank Emil Moen, som også leverer data fra solcelleanlegget på huset sitt på Eigerøy.

Kreta vurderer å produsere energi av landbruksavfall og er derfor spesielt interessert i erfaringene fra biometananlegget.

Det er søkt om tillatelse til å sette opp en 30 meter høy vindturbin, med to sett rotorblad med kapasitet på 2x50 kW, på en høyde ved Kaupanes industriområde på Eigerøy.

– Dette er et godt eksempel på en replika, for på Hebridene ønsker man å lagre vindenergi i form av hydrogen. Dette ønsker vi å bygge opp lokal kompetanse på. Det kan være gunstig å produsere hydrogen når strømprisen er lav, sier Johnsen fra Dalane energi.

Robinson er også i samtaler med Rosenberg verft i Stavanger for å se om deres prototype av Flexifloat, med produksjon av sol-, bølge,- og vindkraft, kan forsyne Eigerøy med elektrisitet.

– Hvis det gis tillatelse til det, kan Flexifloat plasseres sju til ti kilometer utenfor Eigerøy, sier Frank Emil Moen.

Ny næringsutvikling

Bieffekten av Robinson-prosjektets satsing på lokal energiproduksjon er at biproduktene kan gi næring til ny industri.

– Prima Protein får mesteparten av energibehovet sitt fra LNG, med varme som biprodukt. Når vi starter produksjon av hydrogen, får vi oksygen som biprodukt. Varmen og oksygenet kan brukes til ny næringsutvikling på Eigerøy. Vi ser blant annet for oss landbasert akvakultur, sier Johnsen.

Denne artikkelen ble først publisert i TU-magasinet, nr. 10/2021