DEBATT: Equinor

– Staten bør selge ut Equinors internasjonale virksomhet

Norge kan bane veien for fornybarsamfunnet, mener Ståle Gjersvold, konsernsjef i TrønderEnergi.

Norge må tenke på hvordan vår verdiskapning blir skapt i 2050. Det er en overveiende sannsynlighet at denne vil være basert på fornybare energikilder, og ikke ved betydelig produksjon av olje og gass, mener innsender.
Norge må tenke på hvordan vår verdiskapning blir skapt i 2050. Det er en overveiende sannsynlighet at denne vil være basert på fornybare energikilder, og ikke ved betydelig produksjon av olje og gass, mener innsender. (Illustrasjonsfoto: Bo B. Randulff & Even Kleppa / Equinor)

Norge kan bane veien for fornybarsamfunnet, mener Ståle Gjersvold, konsernsjef i TrønderEnergi.

  • energi

Politikerne må vurdere den fremtidige risikoen som nasjon og ta noen viktige strategiske valg, i stedet for at det er det private kapitalmarkedet som skal bestemme Norges fremtid som energinasjon. Norge kan bane veien for fornybarsamfunnet!

Ståle Gjersvold, konsernsjef i TrønderEnergi
Ståle Gjersvold, konsernsjef i TrønderEnergi Foto: TrønderEnergi

For å få Norge på offensiven bør staten bruke sin eiermakt til å selge Equinors internasjonale oljevirksomhet, reetablere statlig eierskap av norsk sokkel og fusjonere Equinors fornybarvirksomhet med Statkraft.

Det vil redusere nasjonens eksponering i olje og gass, sørge for at staten tar styringen over høstingsfasen på norsk sokkel - samtidig som Norge etablerer et fornybarselskap som vil skape begeistring både hos ungdommen og i industrien.

Norge er en energinasjon og et av verdens rikeste land, først og fremst fordi vi er rike på naturressurser.

Våre politikere har historisk forvaltet vår nasjonale rikdom på en klok måte til det beste for innbyggerne. Arven fra våre forgjengere er i dag en stor finansiell formue, en voksengenerasjon som har vært med på å skape store materielle verdier, og en ungdomsgenerasjon som er bekymret for fremtiden.

Les også

Norges fremtidsbilde

Sjelden, eller aldri, har spriket i hvordan man ser fremtidsbildet vært større mellom generasjonene. Samtidig har vi aldri vært bedre stilt økonomisk både som nasjon og som enkeltindivider. Hvordan skal Norge møte denne utfordringen, og er det mulig å se for seg en bærekraftig fremtid som skaper håp både for ungdommen og de som mener lønnsom vekst er en fundamental forutsetning for et trygt og stabilt samfunn? 

Klimautfordringen er vår tids store utfordring, men også en mulighet for Norge. Norge har en åpen økonomi hvor en stor andel av verdiskapingen er basert på energi til industriproduksjon og råvareeksport.

Norge må tenke på hvordan vår verdiskapning blir skapt i 2050 – det er en overveiende sannsynlighet at denne vil være basert på fornybare energikilder, og ikke ved betydelig produksjon av olje og gass.

Norge må tilpasse seg de store internasjonale trendene, uavhengig av om vi kan fortsette å høste av tidligere frukter i et par tiår til. Markedene vil forandre seg, forbrukermakten vil kreve at produktene er bærekraftige og teknologiendringer vil endre konkurransesituasjonen.

Politikerne kan vedta målsetninger og gjennom ulike virkemidler påvirke retningen, men det vil være markedet – forbrukerne og bedriftene - som vil flytte investeringene til de teknologiene som gir lavest klimafotavtrykk.

Norge står overfor viktige veivalg. Det er mange tegn som tyder på at konkurransekraften i oljeindustrien er fallende, og at de fornybare teknologiene vil utkonkurrere fossile kilder i mange markeder. Norsk sokkel har en god posisjon sammenlignet med andre land, og norsk gass vil med CCS (CO2-fjerning) kunne ha en langsiktig horisont. Like fullt vil ytterligere vekst måtte skje utenfor Norge, og spørsmålet politikerne må stille seg er om vi er for tungt vektet i oljeindustrien når man ser fremtidsprognosene.

Risikonivået må senkes

Norges risiko kan på mange måter sammenlignes med tobakksindustrien for tjue år siden, hvor blant annet Johan Andresen valgte å selge virksomheten mens den ennå hadde verdi.

På samme måte må Norge tenke på hvordan vår verdiskapning blir skapt i 2050 – det er  overveiende sannsynlig at denne vil være basert på fornybare energikilder, og ikke ved betydelig produksjon av olje og gass.

Norsk vannkraft blir ofte fremstilt som et konkurransefortrinn for landbasert industri sammenlignet med andre land. Dette er riktig i dag, men nye teknologier som sol og vindkraft har et kostnadsnivå som er betydelig lavere enn å bygge ny vannkraft. Man ser også at energimarkedene konvergerer – mens elektrisitetsproduksjonen historisk har vært et innenlands marked, vil fremtiden energisystem gå på tvers av landegrenser og teknologier. Elektrisitet vil bli brukt til å produsere utslippsfrie brensler som for eksempel hydrogen, på samme måte vil hydrogen fra naturgass brukes for det samme formålet.

I nær fremtid vil man i større grad se på energi som et felles markedsområde, og det historiske skillet mellom oljesektoren og elektrisitetsproduksjon vil utviskes. Dette kan man se konturene av allerede, ved at oljesektoren går inn fornybarmarkedet som for eksempel offshore vind.

Les også

Nasjonale strategier

I 2016 lurte Rune Slagstad (Morgenbladet, 22. april) på hvor de nasjonale strategiene ble av. Det er på overtid at norske politikere lager en nasjonal strategi som sikrer at vi beholder vår posisjon som energinasjon. Equinor har endret navn fra Statoil, og har med det utpekt retningen for selskapet. Selskapet tror at energibransjen vil endres, men må samtidig høste verdiene fra norsk sokkel i et langsiktig perspektiv.

På samme måte har Statkraft sin vekst de siste ti-årene skjedd i det internasjonale energimarkedet. Det interessante er at Statkraft sin kompetanse og posisjon er betydelig sterkere enn Equinor innen det fornybare, mens Equinors internasjonale satsning på olje og gass vil være en utfordring verdimessig i årene som kommer.

Det viser ikke minst de siste ukers avsløringer om tapsslukene i USA. Politikerne må vurdere den fremtidige risikoen som nasjon og ta noen viktige strategiske valg, i stedet for at det er det private kapitalmarkedet som skal bestemme Norges fremtid som energinasjon. Konsekvensene av Corona-epidemien – blant annet lav etterspørsel etter energi i lang tid fremover – burde øke behovet for handling, og ytterligere forsterke behovet for omstilling av vår oljeavhengige økonomi.

Hvilken næring skal ha ledertrøyen i det kommende skiftet?

Det på høy tid å starte debatten om hvilken næring som vil ha ledertrøyen i det skiftet vi må gjennom det neste tiåret. Det er vanskelig å se hvordan vi kan omstille oss raskt nok uten at politikerne tar tilbake styringen.

For å få Norge på offensiven bør staten bruke sin eiermakt til å selge Equinors internasjonale oljevirksomhet, reetablere statlig eierskap av norsk sokkel og fusjonere fornybarvirksomheten til Equinor med Statkraft. Det vil redusere nasjonens eksponering i olje, sørge for at Staten tar styringen over høstingsfasen på norsk sokkel samtidig som Norge etablerer et fornybarselskap som vil skape begeistring både hos ungdommen og i industrien.

Det er få land som har det samme utgangspunktet som Norge til å hente det beste fra både det fornybare og det fossile – la oss forene kreftene slik at vi sammen kan bane veien for fornybarsamfunnet.

Det er der mulighetene ligger – ikke at vi hver for oss forsvarer de verdiene vi skapte i går. Lønnsom bærekraftig vekst er det vanskelig å si nei til, uansett hvor man står i det politiske landskapet.

Innlegget ble først publisert på Nidaros.no, og er gjengitt med tillatelse fra forfatter.

Les også

Kommentarer (8)

Kommentarer (8)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå