Regjeringen får råd om norsk atomavfall fra Sverige og Frankrike. Holder rådene hemmelig

Norsk nukleær dekommisjonering (NND) har hatt flere møter med det franske atomselskapet Orano og det svenske selskapet Studsvik. Men hva de har snakket om, vil hverken NND eller regjeringen ut med. Teknisk Ukeblad har bedt om innsyn i referat og presentasjoner som er holdt under de hemmelige møtene, men fått avslag på alle krav om innsyn.

– Dypt problematisk, sier juridisk rådgiver i Norsk presseforbund Kristine Foss.

Store verdier på spill

Saken gjelder lagring og bruk av norsk atombrensel. Etter at den siste norske atomreaktoren, Jeep 2, ble stengt i vinter, sitter Norge igjen med 17 tonn med høyaktivt, brukt atombrensel. Ingen vet sikkert hva vi skal gjøre med det.

TU har i flere omganger omtalt det brukte atombrenselet, som i dag ligger lagret i flere ulike bygninger på Institutt for Energiteknikk (IFE) sine to anlegg på Kjeller utenfor Oslo, og i Halden. Men lagrene på Kjeller og i Halden ansees ikke som en permanent løsning. Derfor utreder nå Norsk nukleær dekommisjonering (NND) hva de skal gjøre med avfallet. Et foreløpig anslag viser at det vil koste 20 milliarder kroner å rydde opp.

Nå har altså NND hentet inn råd fra det franske atomselskapet Orano og det svenske selskapet Studsvik. Orano eier og driver det franske anlegget for behandling av atombrensel i La hague nord i Frankrike, mens svenske Studsvik er et kommersielt forskningsselskap spesialisert på nukleær teknologi.

– Feil lovanvendelse

20. november 2018 hadde NND et møte med Orano. Et nytt møte fant sted 10. desember. Møtene handlet om hva Orano kunne gjøre for å hjelpe Norge med sitt avfall.

Departementet nekter å gi TU innsyn i noen av Oranos presentasjoner fra disse møtene.

Et nytt møte fant sted i mars, et annet i april. Presentasjoner og referat fra samtlige møter har Nærings- og fiskeridepartementet besluttet at skal holdes hemmelig.

17. desember 2018 var det svenske Studsvik NND hadde møtet med. Fra dette møtet er både referat, samt Studsviks presentasjon hold hemmelig. Det kan også ha funnet sted flere møter, uten at TU er kjent med dette.

Kristine Foss i Presseforbundet mener departementets praksis er problematisk.

– Dette er en viktig sak. Det handler om noe som er av stor offentlig interesse og som det er strenge krav til hva som kan unntas i henhold til norsk lov, sier Foss.

I departementets avslag, vises det til offentleglova § 15 andre ledd. Dette er en paragraf som gir departementet rett til å holde tilbake informasjon som inneholder råd og vurderinger av hvordan et offentlig organ bør stille seg i en sak. Men både TU og Presseforbundet mener det er gode grunner til å stille spørsmål ved lovanvendelsen. I en klage til departementet viser TU til at loven ikke hjemler hemmelighold om hvilke løsningsalternativ som utredes. Kristine Foss er enig.

– En må anta at både presentasjonene og referansene inneholder faktaopplysninger. Og faktaopplysninger, er ikke den type opplysninger unntaket gjelder for, sier hun.

TU skriver i sin klage: «I dette tilfellet må en anta at dokumentet også inneholder teknisk informasjon om ulike løsningsalternativ som er til utredning, det være seg reprosessering/ behandling av brenselet, utforminga av transportbeholdere, eller informasjon om hvordan brenselet kan oppbevares i Frankrike. Dette er viktig miljøinformasjon som i tråd med offentlighetsloven og miljøinformasjonsloven skal være offentlig.»

Får over 70 millioner

Både Studsvik og Orano får millioner av kroner for sitt arbeid. For 2019 alene, er det satt av 5,9 millioner kroner i betaling til Studsvik, og 13,9 millioner til Orano. For 2020 er det satt av nye 25 millioner til Studsvik og 28 millioner til Orano. Til sammen er det tale om 72,8 millioner kroner over to år.

Kristine Foss i Presseforbundet mener saken er av stor prinsipiell betydning.

– Saken angår betydelig verdier både økonomisk og miljømessig. Da er det viktig at man kan kunne følge med på hvilke alternativ det offentlige vurderer og hva som er grunnlaget for de valgene man tar, sier hun.

– For å kun ha en skikkelig informert debatt, må man kunne ha innsyn i grunnlaget og alternativene som vurderes. Det er av opplagt offentlig interesse, sier hun.

– Men hva med departementets behov for ro rundt intern saksbehandling?

– Arbeidsro er ikke et eget hensyn. Hensikten med loven er at beslutningstakere ikke skal være redd for å gå bredt ut for å hente inn råd. Men det er strenge krav for å kunne holde informasjon tilbake. Det holder ikke at de selv syns det er letter å håndtere en sak, ved å holde informasjon tilbake til man har blitt enig internt, sier Foss.

– I denne saken handler det om innhenting av vurderinger av hvordan man skal håndtere farlig avfall. Slike saker bør man ha mest mulig åpenhet rundt for å få en god løsning på, sier Foss.

TU har bedt departementet se på saken en gang til. TU viser i sin klage til Justisdepartementets rettledning for tolkning av offl. § 15 (2) som understreker at departementet ikke kan holde tilbake ethvert faglige råd de får. Det er «vurderinger av hvordan organet bør stille seg» i en sak, som kan holdes tilbake: «Dei delane av eit dokument som berre inneheld generelle premissar som kan inngå i avgjerdsgrunnlaget til mottakaren, som generelle utgreiingar av rettsspørsmål, vil det difor som hovudregel ikkje vere høve til å gjere unntak for,» står det i Justisdepartementets rettledning.

Loven stiller også et skadekriterium, altså at det å utlevere informasjonen må kunne skade saksbehandlingen, for at den skal kunne hodes hemmelig. TU skriver i sitt brev til departementet at «Vi har vanskelig for se hvordan de faglige råd Orano har gitt NND om behandling av norsk atombrensel kan skade NND eller NFDs interesser i saken.»