NHO-president og Yara-direktør Svein Tore Holsether skal ha ros for sitt engasjement for å rette oppmerksomheten mot følgende paradoks i norsk kraftpolitikk: alle ønsker mer kraftproduksjon, men direktoratet ansvarlig for kraftkonsesjoner blir ikke målt på dette. Og koblingen mellom mål, strategier og tiltak synes å være fraværende.
I et tilsvar til Holsether i TU den 27. februar hevder Kjetil Lund at den lave kraftutbyggingen skyldes at Stortinget stoppet konsesjonsbehandlingen og innførte kommunal vetorett i vindkraftsaker. Men bildet er mer sammensatt enn som så.
I Finnmark-prosessen som NVE har gitt høyeste prioritet, ba NVE kommunene om å prioritere mellom prosjekter. Lebesby kommune prioriterte blant annet Davvi vindpark, et prosjekt med ti års forarbeid og bred lokal forankring. NVE valgte likevel å vrake det til fordel for helt ferske prosjekter, til tross for kommunens prioritering og flere skriftlige oppfordringer om å få prosjektet ut på høring.
Tar ikke utgangspunkt i samfunnsbehov
Når direktoratet selv ber om kommunal prioritering og deretter ignorerer den, da er det NVE og ikke kommunal vetorett som stopper kraftutbyggingen.
Lund fremhever at NVE er analysebasert. Men spørsmålet er hva NVE analyserer? Energikommisjonen på bakgrunn av vedtatte klimamål og industrielt behov konkluderte med et økt kraftbehov på minst 40 TWh og 20 TWh energieffektivisering innen 2030. NVEs høringssvar avfeide dette som lite realistisk. NVEs analyser baseres på hva de selv tror vil bli bygget ut, ikke med utgangspunkt i hva Stortinget har bestemt eller samfunnet har behov for.
Finnmarkprosessen illustrerer dette konkret. Etter elektrifisering av Melkøya øker kraftforbruket i Finnmark til anslagsvis 6,6 TWh, mot en produksjon på bare 3 TWh. For å stabilisere kraftprisen i Nord-Norge uten å kannibalisere på Nordland, vil en måtte gi konsesjoner på minst 5,5 TWh ny kraft tilsvarende anslagsvis 1.400 MW bare for å dekke Melkøya, uten rom for ny industri. NVEs egne analyser adresserer ikke denne realiteten overhodet.
Snikinnføring av verneområder
Lund hevder det er politikkens oppgave å endre regelverket, ikke NVEs. Men problemet oppstår nettopp når NVE selv definerer mål som avviker fra Stortingets vedtak. Eksempelvis bruker direktoratet INON-kartlegging som viktigste seleksjonskriterium i Finnmark, som Stortinget ettertrykkelig har fastslått ikke skal brukes. Dette er en de facto snikinnføring av verneområder. Og når NVE legger subjektive, ikke-målbare kriterier til grunn for konsesjonsavslag uten høring, er det NVE som fører politikk, ikke Stortinget.
Siden direktørskiftet i 2019 har NVE gått fra et embetsstyrt direktorat som gjennomførte politisk vedtatt politikk, til å selv å definere sentrale politiske målsettinger. Konsekvensen er langvarige prosesser i et fåfengt forsøk på å finne løsninger alle kan akseptere – et minste felles multiplum som ikke løser de grunnleggende utfordringene NVE er satt til å håndtere. Problemene vil da bare vokse fremover, og med dem konfliktene.
Forsøker å skjønnmale et bilde av en kraftboom som ikke eksisterer
