Kraft har alltid vært Norges fremste konkurransefortrinn. Den har bygget industrien, finansiert velferden og sikret arbeidsplasser over hele landet. Nå omtales den først og fremst som et knapphetsgode, og som et politisk problem ingen riktig vil vedkjenne seg.
Hvis jeg tolker Ellen Synnøve Viseths kommentar i beste mening, er det nettopp denne spenningen hun peker på: Uenighet mellom NVE og industrien om hvor mye kraft som trengs og hvem som skal ta ansvar for å få den bygget. Uenighet i seg selv er ikke problemet.
Problemet oppstår når uenigheten fungerer som en hvilepute. Og når situasjonen skjønnmales, for eksempel ved at NVE-sjefen presenterer effektoppgraderinger som at nå kommer det mer kraft.
.jpg)
Går aldri tom for kraft, men
Det er mulig å klappe seg på skulderen og mene at kraftutbyggingen er god nok. Vi går jo tross alt aldri tom for kraft. Men vi kan gå tom for de mulighetene kraften kan forløse.
Tilgang på rimelig og nok kraft er ikke et frynsegode for industrien. Det er selve forutsetningen for å kutte utslipp og bevare industri. Når kraften ikke kommer, forsvinner investeringene. Og når investeringene forsvinner, taper Norge konkurransekraft.
Enda mer uforståelig blir det med beredskapsbrillene på. I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er energi frontlinjen i beredskapen vår. Uten den kan vi ikke holde tjenestene, folkene eller samfunnet for øvrig gående.
Bør skremme politikerne
Det ser vi nå helt konkret, når selv Forsvaret får nei til økt strømkapasitet til den nye ubåtbasen i Ramsund fordi nettet i nord er fullt – et varsko om hvor sårbar beredskapen blir uten nok energi.
At vi ikke har nok energi bør skremme politikerne.
Det overordnede ansvaret for kraftpolitikken ligger hos Stortinget og regjeringen. Slik skal det selvfølgelig være. Nettopp derfor er det påfallende at regjeringen ikke har satt et produksjonsmål for NVE. De skal simpelthen ikke måles på det som burde være deres hovedoppgave: Å sørge for tillatelser til ny kraftproduksjon.
Uten et tydelig mål får vi en kraftpolitikk der ord blir viktigere enn resultater. Når NVE-sjefen tillater seg å juble over en «kraftboom», samtidig som den faktiske nye produksjonen utgjør 0,27 TWh, oppstår et misforhold mellom retorikk og realitet.
Når målet om 149 år
NVE behandlet riktignok 200 flere saker i fjor enn året før. Det er positivt. Men økt saksbehandling er ikke det samme som økning i konsesjonsgitt kraft. Dersom tempoet i nye tillatelser forblir på dagens nivå, er det 149 år til vi når 2030-målene. Det er ikke et etterslep. Det er en kurs som peker feil vei.
Mandatet til et direktorat underlagt Energidepartementet må være å sikre og ta ansvar for å tillate mer kraft. Og det er nettopp det ingen ser ut til å være villige til i dag.
Lav utbyggingstakt er et resultat av politikken til Storting og regjering over flere perioder. Vi skal ha forståelse for interessekonflikter og motstand mot naturinngrep. For mange kommuner oppleves naturkostnaden større enn gevinstene ved å være kraftkommune.
De tre Agder-kommunenes nylige prinsippvedtak om nei til vindkraft er et eksempel på det.
Lund skjønnmaler
Her ligger det egentlige styringsproblemet. Forståelse er ikke det samme som styring. Summen av mange «forståelige» nei blir et nasjonalt kraftunderskudd – og et nasjonalt tap. Her trengs politisk lederskap med evne og vilje til å skjære gjennom og si at noe er viktigere enn annet. Vi må bli like opptatt av gode resultater, som gode prosesser.
.png){kind=logo}
Enige eller uenige om behovet for å bygge ut mer kraft: Lund forsøker å skjønnmale et bilde av en kraftboom som ikke eksisterer. Og det hjelper i hvert fall ikke debatten at meningsmotstandere stemples som uansvarlige og likegyldige til folk og natur.
Kraft er ikke et «nice to have». Kraft er fundamentet for industri, arbeidsplasser og utslippskutt. Hvis vi mener alvor med å beholde og utvikle industrien i Norge, må vi også mene alvor med å levere ny kraft – i tide, i volum, og med en politikk som tåler å stå i konflikt.
Skal Norge beholde og utvikle sin industri, må noen ta rattet, sette tydelige mål, gi et tydelig mandat. Og stå i konfliktene som følger. Alternativet er det vi allerede ser nå: en energidebatt der alle har meninger, men ingen eier ansvaret.
Skulle bli batterifabrikk: Nå har bygget stått tomt i 600 dager
