EU og USA kan få Kina til å gjøre mer i klimapolitikken hvis de frister med eksklusive goder, mener forskere ved UiO.
Hvis pådriverne i klimasaken skal få fart på utslippskuttene, nytter det ikke å forsøke å få 195 land til å gå i takt.
I stedet bør de konsentrere seg om de største aktørene, mener en gruppe forskere ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Potsdam. De tror EU og USA kan få Kina med på laget hvis de selv lover å gjøre mer – samtidig som de tilbyr kineserne eksklusive fordeler i bytte mot at også Kina kutter utslippene.
– Det kan være handelsfordeler eller teknologisk samarbeid, forklarer professor Arild Underdal ved UiO.
Les også: «Klimautfordringen kan ikke løses ved teknologisk utvikling alene»
Klubbtilnæring
Forskergruppen har undersøkt det de kaller en klubbtilnæring til de internasjonale klimaforhandlingene.
Ideen er at de mest entusiastiske aktørene danner små klubber hvor medlemmene får goder som ikke er tilgjengelige for dem som står utenfor. Er disse godene store nok, vil også etternølere la seg lokke.
I den sammenhengen er Kina spesielt interessant, ettersom landet har verdens klart største utslipp av klimagasser, samtidig som det er mer sårbart for klimaendringer enn mange andre land.
Forskernes modellberegninger viser at et scenario der EU og USA klarer å få Kina inn i et eksklusivt klimasamarbeid, ikke er urealistisk. Også land som India og Indonesia kan overtales, men da til en høyere pris.
Skal alle land være med, vil prisen derimot bli for høy.
– Vi greier ikke å lage en modell hvor alle land blir med, uten at vi går langt utover det vi mener er realistiske forutsetninger, sier Underdal til NTB.
Les også: Oppdaget nye utslipp tilsvarende 19,2 millioner tonn CO2 etter tsunamien i Japan
Ikke på bordet i dag
Modellen er hypotetisk, og det eksisterer ingen klubber i dag som tilbyr den typen eksklusive fordeler som forskerne foreslår, understreker han. Virkemidler som eksklusiv tilgang til markeder og teknologi er ikke en del av klimaforhandlingene slik de føres i dag.
– Det ligger ikke inne i systemet. Men det vil ganske sikkert komme opp, spår Underdal.
Den tilnærmingen verdenssamfunnet har valgt hittil, har ikke ført fram, påpeker han. Kyoto 2-avtalen, som gjelder i perioden 2013– 2020, dekker bare 10– 12 prosent av de globale utslippene av klimagasser. De tre landene som slipper ut mest – Kina, USA og India – står alle utenfor, og på verdensbasis fortsetter utslippene å øke.
Kina står alene for 27,3 prosent av de globale klimautslippene, mens USA står for 13,6 prosent og India 6,4 prosent.
Les også: Klimaforsker fikk hemmelig betalt av fossilindustrien
Ny enighet
I november i fjor kunngjorde USA og Kina at de hadde inngått en avtale seg imellom om klimakutt. USA skal redusere utslippene med 26– 28 prosent fra 2005-nivå innen 2025, mens Kinas utslipp av CO2 skal nå toppen rundt 2030 og deretter begynne å gå ned.
Enigheten ble hyllet som et gjennombrudd i klimaforhandlingene, og den er et reelt løft fra kinesisk side, fastslår Underdal.
– Men det er nødvendig med mer, sier han.
Underdal tror ikke på de store gjennombruddene når verdenssamfunnet samles i Paris i desember for å meisle ut en ny global klimaavtale. Men på sikt kan EU, USA og Kina danne en potent kraft i klimapolitikken, tror han.
– En slik koalisjon vil få mange andre til å strømme til.
Han presenterte tirsdag hovedfunnene i den nye studien på et seminar ved UiO sammen med CICERO-forsker Håkon Sælen.
Les også:
Norge kan fremdeles kjøpe seg fri fra klimakutt hjemme
