DEBATT: Energiforsyning Longyearbyen

Lokalprodusert skifergass kan gi utslippsfri energiforsyning til Longyearbyen


Brenning av skifergass fra brønn nær Longyearbyen, Svalbard. Gruve 7 i bakgrunnen.
Brenning av skifergass fra brønn nær Longyearbyen, Svalbard. Gruve 7 i bakgrunnen. (Foto: Geir Ove Titlestad)


  • Debatt

Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Debattinnlegg kan sendes til nettdesk@tu.no

Betenkeligheten med gasskraftverk for produksjon av elektrisitet, er utslippene av CO₂ til atmosfæren. Uten disse ville gasskraftverk være en ren, stabil og forutsigbar leverandør av elektrisk kraft.

En forskergruppe ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) har sett på muligheten for å realisere dette i nærområdet til Longyearbyen. Løsningen ligger i utnyttelse av lokal skifergass og tilbakeføring av CO₂ til undergrunnen.

I et prosjekt ved UNIS ble muligheten for å lagre CO₂ i undergrunnen grundig undersøkt, blant annet ved boring av åtte forskningsbrønner i Adventdalen. Overraskelsen var stor da boreaktiviteten førte til at metangass ble frigitt og produsert til overflaten fra en organisk rik skifer.

Fracking ikke nødvendig

USA er de siste årene gått fra å være nettoimportør av gass og olje til å bli selvforsynt og videre til å bli eksportør av disse råvarene. Dette skyldes produksjon av gass og olje direkte fra skifre, såkalt ukonvensjonell petroleum, i motsetning til konvensjonell petroleum som vi er kjent med fra norsk sokkel.

Konvensjonell petroleum (gass og olje) ligger fra naturens side lagret i porøse sandsteiner som er dekket av tette overliggende bergarter.

Ukonvensjonell petroleum ligger i den samme skiferen hvor den ble dannet. Det bores da inn i organisk rike skifre som er, eller har vært, eksponert for temperaturer hvorved organisk materiale omvandles til petroleum.

Amerikanerne har vist oss at olje og gass lagret i skifre kan utvinnes ved å sprekke opp bergarten. Dette gjøres ved å pumpe vann med sand inn i skiferen til den sprekker opp, «fracking». Sanden beveger seg inn i sprekkene og holder disse åpne slik at olje og gass som sitter «fanget» i skiferen får en mulighet til å unnslippe.

Fracking på samme måte er ikke nødvendig i Adventdalen da de interne spenningene i bergarten er av en slik karakter at kun økt påført trykk åpner de allerede eksiterende sprekkene.

Fant metan

I forbindelse med et prosjekt på Svalbard for å se på muligheten for lagring av CO₂ i undergrunnen, har UNIS med nasjonale partnere boret åtte brønner i nærheten av Longyearbyen fra 2007 til 2012. Overraskelsen var stor da det strømmet opp gass, i form av metan, fra tre av disse brønnene. 

I én av brønnene ble det fra cirka 700 meters dyp og helt ned til 900 meter påtruffet gass i sandsteiner fra sen trias (cirka 210 millioner år) og midtre jura (cirka 160-180 millioner år) alder.

Gassen som strømmet opp fra dette borehullet kommer trolig fra en mindre ansamling av gass i noen av disse lagene. I en annen brønn ble det påtruffet en 200 meter tykk pakke med organisk rik skifer av øvre jura alder (145 millioner år). Mesteparten av oljen og gassen som produseres på norsk sokkel har sitt opphav i organisk rike skifre av tilsvarende alder.

Ved boring av den organisk rike skiferen i DH5R-brønnen på Svalbard ble det utført injeksjon av vann som under trykk åpnet allerede eksisterende sprekkene i skiferen, og disse kan ha fungert som «rømningsveier» for skifergass som satt låst i skiferen.

Dette minner mye om den vellykkede metoden for skifergassproduksjon i USA. Men her trenger vi ikke fracking på samme måte da de interne spenningene i bergarten er av en slik karakter at kun økt påført trykk åpner de allerede eksisterende sprekkene. I lys av dette er det blitt utført numeriske simuleringer for å teste om skifergass produksjon kan være realistisk på Svalbard. Resultatene av simuleringene er lovende.

Les også

Lokalt gasskraftverk

Dette åpnet for tanken om et gasskraftverk utenfor Longyearbyen på Svalbard. Her ville metangass kunne produseres lokalt og biproduktet CO₂ kunne pumpes tilbake til hvor metangassen ble dannet.

Energiforsyning fra skifergass (Adventdalen, Svalbard). Frokost tilberedt ved DH5R-brønnen med varme fra skifergass. Foto: Geir Ove Titlestad

CO₂-gassen som pumpes tilbake, vil stimulere til økt utvinning av metangass og følgelig til økt produksjon av elektrisk kraft.

Et nullutslipps gasskraftverk ville kunne bli en realitet og forsyne Longyearbyen med sårt tiltrengt elektrisk kraft. Gasskraftverket vil erstatte dagens kullkraftverk og dermed eliminere klima og helsefarlige utslipp fra dette og vil være langt mer kostnadseffektiv enn langtransportert energi fra fastlandet.

I første omgang vil et forprosjekt med et mindre CO2-renseanlegg og en generator være en begynnelse. Det kan være en del av Longyearbyens visjon om alternative energi løsninger og ren energi bosetninger i arktiske strøk og kanskje et eksportprodukt på sikt.

Men også i større sammenheng: Dersom verdens energibehov fortsetter å øke i samme takt som i de siste årene, kan kanskje produksjon av skifergass offshore også bli aktuelt. Et nullutslipps pilotprosjekt i Longyearbyen kan da bidra til verdifull kunnskapsbygging og erfaring som kan kanaliseres videre til større prosjekter andre steder, som på norsk sokkel i framtiden.

Les også

Kommentarer (3)

Kommentarer (3)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå