Kostbart kaos i energimarkedet

Energipriskrisen er skapt av politikere; løsningen ligger ikke i markedskreftene, men i politiske inngrep.

Kostbart kaos i energimarkedet
Prisøkninger på strøm rammer sosialt skjevt, fordi andelen av et familiebudsjett som går til strøm, avtar med økende inntekt. Derfor svir prishopp på strøm forholdsvis mer for husholdninger med lav inntekt. Høye strømpriser kan betegnes som en fattigmannskatt, skriver artikkelforfatteren. Bilde: Øyvind Lie

Betydningen av rammebetingelsene for handelen med energi betyr at prisen på energi i stort monn er et politisk byggverk.[1] Tilstanden i EUs energimarkeder kan betegnes som et kostbart kaos.

De uvanlig høye prisene på elektrisitet i Europa, ikke minst i Norge, har ikke sin bakgrunn i knapphet på grunn av manglende tilførsler, men i uvanlig tankeløse energipolitiske beslutninger, først og fremst i Storbritannia og Tyskland.

I Norge ligger hovedansvaret på regjeringen Solberg som politisk ønsket en tilnærming til EU, og uten å vurdere risikoen, koblet seg på kaoset, konkretisert ved prisvirkningen av strømkablene til Storbritannia og Tyskland. Energipriskrisen er skapt av politikere; løsningen ligger ikke i markedskreftene, men i politiske inngrep. Norges nye regjering har tatt noen kloke grep for å døyve en umiddelbar krise, men er det en risiko for at krisen blir langvarig og må motvirkes med skarpere lut.

Belastning for næringslivet

Den tidligere opposisjonen, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, har også sin del av ansvaret. I opposisjon fra 2013 til 2021, var særlig Arbeiderpartiet lenge forståelsesfullt overfor EU-tilpasningen. Dersom høye strømpriser er forbigående, kan de best kan møtes med sosialpolitiske tiltak. Dersom de viser seg langvarige, vil de også kreve næringspolitiske tiltak. Fortørnelsen i norske husholdninger har fått et kortsiktig tilsvar. Belastningen på store deler av næringslivet er en trussel for mange arbeidsplasser.

Høye strømpriser er et innenlandsk fordelingsproblem. Kraftselskapene får en urimelig ekstrafortjeneste. Staten og kommunene mottar vesentlig høyere beløp i avkastning, skatter og avgifter, på bekostning av forbrukerne; husholdninger og foretak. Forslaget fra MDGs Rasmus Hansson om å tilbakebetale til forbrukerne, har mye fornuft.[2] En særskatt på kraftforetakene kunne være nyttig. Bransjeaktører ber nå om maksimalpriser på strøm. 

Norges internasjonale forpliktelser gjennom EØS og kraftkontraktene hevdes å hindre strukturelle inngrep i kraftmarkedet. Det er påfallende at for EØS-landet Norge er det vanskelig å gripe inn overfor strømprisene, mens EU-landet Frankrike i flere måneder har frosset prisene på strøm og gass. Argumentet er egnet til å svekke oppslutningen om EØS.

Konsesjonsvilkår

Like besynderlig er forglemmelsen av punktet i konsesjonsvilkårene for kraftkabelen til Storbritannia som tillater norske myndigheter å endre eller å trekke tilbake avtalen:

«Olje- og energidepartementet forbeholder seg retten til å endre vilkårene i konsesjonen i konsesjonsperioden dersom allmenne hensyn gjør dette nødvendig. Dersom Statnett overtrer vilkår eller pålegg gitt i denne konsesjonen, kan departementet trekke tilbake konsesjonen før utløpet av konsesjonsperioden.»[3]

Mangedoblingen av kraftpriser bør kunne utgjøre et nødvendig allment hensyn som påkaller en reforhandling av avtalen.

Den norske energiloven av 1990 hadde mange gode hensikter, men norske husholdningers strømkostnader er blitt forverret.[4] Den norske andelen av kostnader og inntekter ved utbyggingen av vindmøller belastes norske forbrukere gjennom nettleien. Fortrinnet for kjøpesterke utenlandske strømkunder ble gjort bevisst av regjeringen Solberg, hvilket kommer fram av det ovenfor siterte brev om konsesjonstildelingen:

«Organiseringen av kraftutvekslingen skal sikre en mest mulig sikker og effektiv utveksling med utlandet. Dette innebærer blant annet at handelen organiseres slik at kraften flyter til områdene med størst knapphet, det vil si der prisene er høyest.»[5]

Les også

Lykkes med å bli dyrere

Ordlyden viser uttrykkelig en prioritering av utenlandske forbrukeres og kraftselskapenes interesser fremfor norske forbrukere. Målsettingen for regjeringen Solberg har tydelig vært bringe norske kraftpriser nærmere tysk nivå. Dette har vært vellykket. I 2017 var kraftprisen i Norge, uten skatter og avgifter, i gjennomsnitt kr 0,34/kWh. To år senere, i 2019, var den steget til kr 0,49/kWh. I første halvår 2021 betalte norske husholdninger € 0,18/kWh i Norge, mot € 0,22 i EU.

For mindre og mellomstore foretak, med et årlig forbruk mellom 500 og 2000 MWh, ligger Norge hittil bedre an med lavere kraftpriser enn nesten alle EU-land. Denne gruppen forbrukere betalte i første halvår 2021 i Norge lavere kraftpriser enn i nesten alle EU-land.

I forhold til innbyggertallet har Norge verdens nest høyeste strømforbruk, forbigått bare av Island. Dette er betinget av landets naturlige beskaffenhet; en spredt befolkning med lange avstander, lange kalde og mørke vintre, men med en utdannet og produktiv befolkning som setter pris på det gode liv i sine komfortable hjem. Strøm til overkommelige priser har i generasjoner vært et grunnlag for norsk livsstil og samfunnsliv. I Norge står oppvarming av boliger for en større del av elforbruket enn i de fleste land.

Urimelig å påtvinge oss tyske strømpriser

Ut fra sin geografiske beskaffenhet har Norge i bruken av energi mer til felles med Canada enn med Tyskland. Derfor er det urimelig å ville påtvinge norske forbrukere tyske strømpriser. Fordi de fleste norske husholdninger ikke har naturgass, er de helt avhengige av strøm, i motsetning til de fleste EU-land.

Prisøkninger på strøm rammer sosialt skjevt, fordi andelen av et familiebudsjett som går til strøm, avtar med økende inntekt. Derfor svir prishopp på strøm forholdsvis mer for husholdninger med lav inntekt. Høye strømpriser kan betegnes som en fattigmannskatt.

Kildehenvisninger

[1] Thomas Reverdy, La construction politique du prix de l’énergie, Paris 2014, Sciences Po, Les Presses

[2] Aleksander Åsnes og Maria Dyrhol Sandvik, «MDG vil dele ut milliardfar», Klassekampen 2.12.2021

[3] Brev fra DET KONGELIGE OLJE- OG ENERGIDEPARTEMENT til Statnett SF, Konsesjon for tilrettelegging av kraftutveksling med Storbritannia, datert 13.10.2014, ref. 13/931, vedlegg

[4] Svein-Roar Brunborg, «La kraftselskapene betale nettleien», Dagens Næringsliv, 1.12.2021

[5] Brev fra DET KONGELIGE OLJE- OG ENERGIDEPARTEMENT til Statnett SF, Konsesjon for tilrettelegging av kraftutveksling med Storbritannia, datert 13.10.2014, ref. 13/931, s. 5

[6] Øystein Heggdal, «Det ville tyske eksperimentet», Klassekampen, 11. desember 2021

[7] Edith Penrose, The Theory of the Growth of the Firm, Oxford 1995, Oxford University Press

Siden tidlig i forrige århundre har rimelig og sikker vannkraft vært en hjørnestein i norsk økonomisk utvikling. Resultatene finnes i en stor kraftkrevende industri, omfattende elektrifisering og automatisering av tjenesteytende næringer og infrastruktur, i tillegg til en utstrakt bruk av elektrisitet på kontorer og i hjemmene. Sist, men ikke minst, ligger Norge i forkant for elektrifisering av bilparken. Motstykket er innenlandsk vannkraft som i normale år dekker forbruket samt et mindre overskudd til eksport. Norge har i utgangspunktet ressurser til å stabilisere kraftprisene på et betydelig lavere nivå enn dagens.

Norge er særlig hardt rammet fordi landet er kommet langt i det grønne skiftet. I Norge er ca. 65 prosent av energiforbruket elektrisitet, mot 20–25 prosent i de fleste andre europeiske land. Derfor er Norge mer sårbart for prishopp på strøm enn de fleste andre land; gjennom kraftprisene belastes husholdningene med en tilleggsskatt og kraftintensiv industri taper internasjonal konkurranseevne. Lave kraftpriser kan gi Norge et fortrinn i konkurransen om dataforetak.

Les også

Fjernt fra perfekt marked

I prinsippet er utveksling av strøm med andre land gunstig for forbrukerne, dersom de riktige forutsetningene er til stede. Konkurranse kan dempe prisene. Mangfold av produsenter kan sikre forsyningene. Dette er teorien, i hvert fall i et perfekt marked som forutsetter åpen handel uten hindringer for adgang.

Kabelkostnadene for forbindelser til utlandet bør belastes utbyggerne, ikke norske forbrukere

Det siste året har imidlertid vist en virkelighet fjernt fra et perfekt marked. Det er vilkårlig politikk, ikke markedskrefter som stanser kjernekraften i Tyskland, men ikke i Frankrike eller i Storbritannia, eller som stanser gasskraften i Frankrike og Storbritannia, men ikke i Tyskland. Det kostbare kaoset ligger an til å fortsette.[6] Vindkraftselskapene har betydelig politisk innflytelse; den nye tyske regjeringen er mer kritisk enn forgjengeren gasskjøp fra Russland.

Spørsmålet er nå med hvilket forsyningsmønster og på hvilket prisnivå det europeiske kraftmarkedet vil komme ut av krisen og hva Norge kan gjøre for sikre seg. Interessen for norsk vindkraft vil sannsynligvis også tilta. Derfor er det viktig å sikre norske forbrukere; kabelkostnadene for forbindelser til utlandet bør belastes utbyggerne, ikke norske forbrukere.

Fire muligheter for framtiden

For kommende år er flere muligheter åpne:

  • Begrensning av krafteksporten for å sikre norske forbrukere. Norge kunne følge Frankrikes eksempel og fastsette maksimalpriser på kraft, for eksempel kr 0,50/kWh før skatter og avgifter.
  • Reforhandling av avtalene om krafteksport bør stå høyt på dagsorden. Begrunnelsen er høye priser og belastningen på norske forbrukere. Et norsk krav bør være adgang til å styre volumet ut fra balansen og prisene i det norske kraftmarkedet.
  • Eksportavgifter lar seg vanskelig kombinere med EØS. Norge har imidlertid en presedens i særskatten på olje og gass, den likestiller eksport og hjemlig forbruk. En særskatt på vannkraft kan utformes innenfor EØS-reglene. En særskatt på krafteksport ville trolig kreve en reforhandling med EU.
  • Statkraft og Statnett kan brukes som virkemidler i kontroll av volumet krafteksport og i prisingen av transporten ut av landet. Selskapene er helt statlige og kan brukes politisk. Deres formål er ikke å maksimere volum eller omsetning, i direktørenes interesse, men å være tjenesteytende organer for det norske samfunn. Som offentlig eide bedrifter bør de pålegges å ha som hovedmål å betjene sine kunder med en rimelig og pålitelig strømforsyning, ikke å vokse for vekstens skyld. [7]
Les også