Norge risikerer å velge bort kjernekraft på feil premisser, skriver Sander Ørnes i TU 28. april. Argumentet er blant annet at selv den enorme kostnadsoverskridelsen for Olkilouto 3 i Finland hadde lavere investeringskostnader enn nedre del av utfallsrommet som Kjernekraftutvalget har festet seg ved.
Det er ikke en selvmotsigelse i utvalgets vurdering. Olkiluoto 3 er et viktig referanseprosjekt, men det er ikke alene et tilstrekkelig sammenligningsgrunnlag for hva nye kjernekraftverk kan koste i Norge i dag. Når Olkiluoto 3 vurderes sammen med nyere vestlige prosjekter, dagens kostnadsnivå og Norges situasjon som et mulig nytt kjernekraftland, er kostnadsintervallet i Kjernekraftutvalgets rapport (NOU-en) fortsatt relevant.
Det er særlig tre grunner til dette. For det første ble Olkiluoto 3 bygget i en annen kostnadsperiode enn den Norge vil stå overfor. For det andre var Olkiluoto 3 en utvidelse av et eksisterende kjernekraftverk, ikke etablering av kjernekraft i et nytt land. For det tredje viser nyere kostnadsanslag og prosjekter i vestlige land at utvalgets intervall ligger innenfor et relevant utfallsrom, selv om enkeltprosjekter kan ligge lavere eller høyere.
Prisøkninger
Vi antar at Ørnes er enig i at det er usikkert hvor høye kostnadene vil bli for eventuelle kjernekraftverk i Norge. Lesere av TU er sannsynligvis også kjent med og enig i at prisene for komponenter til en rekke ulike typer kraftverk har økt kraftig de siste fem til ti årene.
Det satses på kjernekraft, vind- og solkraft over hele verden, i enkelte land også kull- og gasskraft. Prisene på råvarer som stål og betong har økt betydelig. Man kan derfor diskutere relevansen for Norge i dag av kostnader erfart i Finland (Olkiluoto 3, byggeperiode 2005 til 2023) eller byggetider for forskningsreaktorene i Norge på 1950- og -60-tallet.
Olkiluoto 3 var en utvidelse av et eksisterende kjernekraftverk. Da var deler av investeringskostnadene forbundet med å finne og undersøke om området er egnet til kjernekraftverk, allerede tatt. Det samme gjelder en del av kostnadene knyttet til dialog og forberedelse av naboer, kommunen(e) og lokale nødetater.
Et nytt kjernekraftverkland, som Norge, må gjennomføre slike undersøkelser fra bunnen av. Alle nye reaktorer som bygges eller planlegges i Storbritannia, Frankrike og Slovenia, er i forbindelse med eksisterende kjernekraftverk. Til sammenligning er investeringskostnader i for eksempel Frankrike, Slovenia og Tsjekkia rett i underkant av utvalgets kostnadsintervall, slik utvalget har forklart på side 383 i NOU-en. Kostnaden for den første som bygges i Darlington, Canada, er høyere enn utvalgets kostnadsintervall, mens budsjettert gjennomsnittskostnad for alle fire som planlegges, er godt over den nedre grensen for intervallet. Vi beklager skrivefeil i referansen på side 381; den skulle gå til NVE (u.å.d).
Prisfall krever standardisering
Det finnes mye litteratur om fremtidige investeringskostnader, ofte omtalt som Nth-of-a-kind (NOAK), for ellers like reaktorer. Ulike reaktorleverandører og analysemiljøer har forskjellige vurderinger av kostnadsutviklingen for NOAK. Flere legger til grunn at kostnadene vil falle frem til 2050 for både storskala reaktorer og SMR, noe som vil være positivt for lønnsomheten til kjernekraftverk som besluttes da.
Stadig lavere investeringskostnader er avhengig av en betydelig utbygging med vellykket standardisering, modularisering og etablering av industrielle verdikjeder. En ofte sitert kilde, både i NOU-en og blant utvalgets kritikere, er fra Det internasjonale energibyrået (IEA), som har regnet seg fram til et mulig kostnadsfall fra dagens nivå og helt ned mot 39.000–46.500 kr/kW for SMR – under forutsetning av at samlet byggevolum kommer opp i 1000 til 1500 SMR globalt, og 49.000 kr/kW for storskala reaktorer. Det er under 10 SMR-er som er i bestilling per i dag. Det amerikanske energidepartementet peker i sin Liftoff Report fra 2024 på flere grep for å redusere investeringskostnadene, som å bestille et tilstrekkelig antall reaktorer (10+).
Nyere vestlige prosjekter og anslag viser at kostnadsintervallet i NOU-en er relevant for vurderingen av kjernekraft i Norge. Kostnadene kan falle i fremtiden, særlig dersom det skjer en stor, global utbygging med standardiserte reaktorer og dette fører til et prisfall.
Men dagens norske beslutninger bør bygge på realistiske kostnadsanslag for vestlige prosjekter, ikke på de mest optimistiske forutsetningene om fremtidig læring og masseproduksjon.
Tror ikke på lønnsomhet for kjernekraft
