Kjernekraftutvalget konkluderte enstemmig med at kjernekraft ikke bør satses på i Norge.
Begrunnelsen er blant annet at det «ikke [er] samfunnsøkonomisk lønnsomt med dagens utsikter til kostnader og markedspriser» (NOU 2026:4, s. 35). Det er selvfølgelig en legitim konklusjon, men grunnlaget de benytter, er svakt. Deres antagelser om investeringskostnader er så pessimistiske at de ender opp med å motsi seg selv.
Figur 8.2 i Kjernekraftutvalgets rapport viser et bredt kostnadsspenn fra internasjonal kjernekraftutbygging: Vogtle 3 og 4 i USA kostet 14.700 dollar pr. kilowatt (kW), Olkiluoto 3 i Finland kostet 7200 dollar/kW og Saeul 1 og 2 i Sør-Korea kostet 2700 dollar/kW (tall fra Det internasjonale energibyrået, IEA, 2024).
Siden Sør-Korea har en helt annen industriell kapasitet og betydelig erfaring med kjernekraftbygging, bærer jeg ingen villfarelser om at kjernekraft i Norge ville kostet det samme som Saeul 1 og 2 på første forsøk. Men det viser like fullt potensialet med dagens teknologi, i motsetning til flytende havvind, som så vidt meg bekjent ikke er bygget uten offentlige støttemekanismer noe sted i verden noen gang.
Ikke grunngitt
Utvalgets analyse av investeringskostnader lener seg i stor grad på en rapport fra Multiconsult og Amentum, bestilt av utvalget selv. Multiconsult skulle blant annet vurdere reaktorteknologier tilgjengelige for utbygging i Norge «in the period 2040-2050» (Multiconsult & Amentum, 2026, s. 15). Denne begrensningen ser ikke ut til å være grunngitt noe sted. Når utvalget selv konkluderer med at kjernekraft i beste fall kan være på plass innen 2050, har Multiconsult altså begrenset seg til å vurdere -prosjekter i Norge, per definisjon de dyreste prosjektene man kan bygge.
Sett i lys av dette fremstår ikke Multiconsults kostnadsanslag vanvittige. Når det er sagt, ville det vanligvis vært fornuftig også å vurdere hva kjernekraft vil koste for prosjekter som ikke er FOAK, særlig når man har boltret seg på nærmere 500 sider.
Investeringskostnad
Multiconsult anslår investeringskostnaden til mellom 109.000 kr/kW (10.500 dollar/kW) og 177.000 kr/kW (17.000 dollar/kW) (NOU 2026:4, s. 108–109). Utvalgets mest optimistiske scenario er dermed 46 prosent høyere enn den faktiske kostnaden for Olkiluoto 3 – prosjektet utvalget selv beskriver slik: «Erfaringene fra de siste kjernekraftverkene i Europa er også svært negative, med voldsomme kostnadsoverskridelser og forsinkelser ved finske Olkiluoto 3» (NOU 2026:4, s. 387). At lavscenarioet er dyrere enn et prosjekt med «voldsomme kostnadsoverskridelser», er en selvmotsigelse som burde vært fanget opp. At hverken lederen eller noen andre i utvalget ser ut til å ha reagert på dette, er påfallende.
IEAs tall er brukt fremfor Multiconsults egne, som viser 6900 dollar/kW i tabell 5.4 og 6700 dollar/kW i tabell 5.18 for Olkiluoto 3. I tillegg har Multiconsult bare delvis inflasjonsjustert sine tall. Multiconsults metode gir ytterligere grunn til skepsis. I tabell 5.18 sammenlikner de sin beregnede kostnad med faktisk rapportert kostnad. Med deres metode skulle Olkiluoto 3 kostet 16.000 dollar/kW, altså 122 prosent mer enn den reelle kostnaden. Multiconsult undergraver tilsynelatende sin egen metode – og oppsummerer det på hendig vis selv i tabell 5.18.
Om utvalget mener at Olkiluoto 3, som er FOAK i Finland, skulle koste 122 prosent mer å bygge som FOAK i Norge, bør de begrunne det. Budsjettsprekker er riktignok Norges paradegren, men i en tenkt situasjon der vi bestemmer oss for å bygge ut kjernekraft, burde det uansett være en smal sak å innhente de «svært negative erfaringene» fra Olkiluoto 3 og forhåpentligvis også lære av dem.
Feilsitering?
Videre brukes kostnadsanslagene i kapittel 26 for å beregne bedriftsøkonomisk lønnsomhet, hvor «Lav» er «på samme nivå som NVEs middelanslag for for kjernekraft» (NOU 2026:4, s. 381). Dette «middelanslaget» har jeg ikke greid å finne, og kilden som oppgis, leder til en veileder om havvind – kanskje et freudiansk feiltrinn? Men forhåpentligvis bare en feilsitering. Det fremstår uansett underlig å bruke NVEs «middelanslag» som sitt eget lavscenario, særlig ubegrunnet.
Til sammenlikning benytter en nylig publisert rapport fra Nuclear Energy Agency en investeringskostnad på 7000 dollar/kW som «base case» for Sveriges strømnett, og omtaler det som konservativt. Deres «err on the side of caution» (NEA, 2026, s. 17) tilsvarer følgelig omtrentlig kostnaden av Olkiluoto 3, men er samtidig betydelig lavere enn NOU-rapportens antagelser. Kjernekraftutvalget bruker altså 10.500 dollar/kW og kaller det optimistisk, mens NEA bruker 7000 dollar/kW og kaller det konservativt. En av dem har misforstått hva ordene betyr.
Utvalget konkluderer med at en kostnad på rundt 30.000 kr/kW ville gitt positiv nåverdi (NOU 2026:4, s. 380). Saeul 1 og 2 kostet 2700 dollar/kW – altså mindre. Det er ikke realistisk for Norge på kort sikt, men illustrerer likevel potensialet.
Kjernekraftutvalget motsier altså seg selv: Olkiluoto 3 beskrives som en kostnadssprekk, men er likevel betydelig billigere enn utvalgets eget lavscenario. Og Multiconsult-rapporten, som danner grunnlaget for disse antagelsene, er begrenset til å se på FOAK-prosjekter, uten at utvalget velger å opplyse om det. Resultatet er en NOU som står i fare for å villede snarere enn å opplyse. Med en metodikk som estimerer kostnadene til 122 prosent over det faktiske tallet, risikerer Norge å velge bort kjernekraft på feil premisser.
Vil stemme for norsk kjernekraft mot ekspertråd: – Sykt uansvarlig
