Det ubemannede tankflyet MQ-25 Stingray, som Boeing utvikler for US Navy, har vært ute på en ny testflyging.
Etter å ha levert drivstoff til et F/A-18 Super Hornet i juni og et E-2 Hawkeye i august, var turen kommet til F-35.
Mandag var et F-35C fra testskvadronen VX-23 oppe i lufta og etterfylte drivstoff fra dronen for første gang, slik at det nå er gjennomført vellykkede tester med tre av flytypene US Navy benytter på sine hangarskip.
Frigjør kapasitet
Det foregår flere prosjekter som handler om å teame opp bemannede fly med ubemannede og sette bort noen av oppgavene til disse. I dette tilfellet er det snakk om jobben som drivstoffbærer.
Friskmeldte «Maud» skal være drivstoffstasjon for Nato-styrke
I dag bruker US Navy blant annet Super Hornet utstyrt med «aerial refueling system» (ARS) for å øke kampradiusen på øvrige fly. På sikt skal denne kapasiteten frigjøres ved at MQ-25A Stingray følger med formasjonen ut.
Blant kravene er at tankdronene skal kunne levere 15.000 pund (6,8 tonn) drivstoff 500 nautiske mil ut fra hangarskipet.
Alle tankingene fra MQ-25 er gjennomført i relevante høyder og hastigheter, i testinga mandag i 225 knop ti tusen fots høyde, og prosjektet er på god vei mot operativ bruk, ifølge US Navy.
Boeing beskriver dette som et svært hurtig testprogram. Det samles inn mye data fra disse flygingene, som igjen fores inn i de digitale modellene og benyttes som grunnlag for justeringer før serieproduksjonen av MQ-25A kan starte.
Snart på dekk
Foreløpig er det den Boeing-eide prototypen T1 som benyttes, og selskapet skal i første omgang bygge ni testdroner, sju som skal fly og to som forblir på bakken.
T1 fløy første gang i september 2019 og akkumulerte rundt 120 timer med flytesting før den første tanktesten ble gjennomført. T1 har fløyet 36 ganger.
Etter tankinga med F-35 mandag uttaler Boeing at de nå er trygge på at designen er moden og ytelsene er som forventet.
Hittil har testinga foregått fra MidAmerica St. Louis lufthavn i Illinois, men i løpet av de nærmeste månedene skal T1 forflyttes til Norfolk i Virginia, der for øvrig fregatten KNM Fridtjof Nansen befinner seg, for tilpasninger og etter hvert starte de første testinga fra dekket på et hangarskip.
Hangarskipvariant
US Navy erklærte første operative evne (IOC) med sine F-35C i februar 2019. Dette er altså hangarskipvarianten (CV) av kampflyet, og det har noen synlige forskjeller fra F-35A som vi er vant til se blant annet i det norske luftforsvaret.
Både vingene og de horisontale styreflatene bak er større. På F-35C er vingespennet 13,1 meter med et vingeareal på 62,1 m2, sammenlignet med 10,7 meter og 42,7 m2 på F-35A. Vingetippene på F-35C kan foldes inn. «Haleflatespennet» er på 8,02 meter på F-35C og 6,86 meter på F-35A.
Dette, samt andre forsterkninger i struktur og understell for å kunne operere fra hangarskip, det vil si tåle belastningen av katapult og bremsewire, gjør at tomvekten ligger på 15.785 kg på F-35C, mens den er 13.290 kg på F-35A.
F-35C har kapasitet til å bære noe mer drivstoff internt enn F-35A: 8.960 kg versus 8.278 kg, men har lavere G-rating: 7,5 versus 9G.
Ifølge siste status for F-35-programmet, er det nå straks levert 700 fly som opererer fra 21 baser rundt om i verden og som til sammen har i overkant av 430.000 flytimer. Det er utdannet 1.460 piloter og 11.025 vedlikeholdspersonell.
Sparer flere milliarder kroner på å kjøpe F-35: I motsetning til Norge tar Sveits seg også råd til å kjøpe luftvern
