Agnete Johnsgaard-Lewis blir ny konsernsjef i Bane Nor. Det er ikke en jobb for hvem som helst. Forgjenger Thor Gjermund Eriksen satt bare halvannet år i jobben. Også hans forgjenger, Gorm Frimannslund, gikk på dagen etter omfattende problemer med Follobanen.
Johnsgaard-Lewis er prosessingeniør og har jobbet i Shell-konsernet i en årrekke. Hun har vært ansvarlig for Shells andel av Trollfeltet og teknologisenteret for karbonfangst på Mongstad.
Som Bane Nor-sjef er det en åpenbar fordel å kunne både teknologi og prosjekt. I tillegg må man forstå politikk.
Snakker ikke samme språk
Da Thor Gjermund Eriksen trakk seg, pekte han på styringsformen fra Samferdselsdepartementet. I fjor var Eriksen i 67 møter med departement og direktorat; 1,5 gang i uken når man trekker fra feriene.
I tillegg til den jevnlige detaljstyringen, begynte departementet i fjor med å sende oppdragsbrev til Bane Nor.
– Det er en en kjent sak at jernbanesektoren har en komplisert styringsstruktur, der departement er svært tett på det operative. Det gir ikke det rommet for den type ledelse som jeg er god på, sa Eriksen til TU da han gikk.
I tillegg til departementet, kommer det krav og instrukser fra Jernbanedirektoratet. En KPMG-rapport peker på svak etatsstyring, uklare ansvarsforhold, dårlig samarbeidsklima og dårlig koordinering mellom en hel skog av stort antall tog-, gods- og vedlikeholdsselskaper.
Marerittet i Moss
Den nye toppsjefen har jobbet i både Nederland, Nigeria, England, USA og Brasil. Heller ikke i jernbane-Norge snakker man samme språk, ifølge KPMG-rapporten:
Mens oppdragsgiverne vil ha «», tenker Bane Nor fortsatt i enkeltprosjekter. Mens direktoratet tenker fag, tenker Bane Nor mer butikk.
– Vi ha lagt vekt på evnen til å mobilisere organisasjonen og sikre effektiv prosjektstyring, spesielt i lys av store utbyggingsprosjekter og de tilknyttede risikoene, sier styreleder Per Sanderud om nyansettelsen.
Det er ikke å overdrive å si at Bane Nor har utfordringer på den biten.
Dobbeltsporet til Moss er nok den største hodepinen: En mil jernbane har blitt til seks års mareritt for innbyggerne. Nå skal tre boligblokker rives på grunn av fare for kvikkleireras.
Prislappen har økt fra 5,7 til 28,3 milliarder. Banen skulle vært åpnet i fjor, men det skjer nå tidligst i 2030. I tillegg har det vært rettssaker og naboklager i stort monn.
Lite arbeidsro
Politikerne er kanskje mest opptatt av punktlighet for pendlere på det sentrale Østland, hvor kjøttvekta er tyngst – men også forsinkelsene flest. Jernbanedirektoratet har lagt fram 50 tiltak for bedre punktlighet, som vil kreve mye av Bane Nor.
Både lokaltog og fjerntog sliter med mangel på lokomotiver og vedlikehold. Nye tog er forsinket. Det er også innføringen av et nytt signalsystem, ERTMS.
Eriksen ba i januar om arbeidsro og forståelse for at det vil gå minst fem til ti år før punktligheten vil bli bedre. Det fikk han antakelig ikke.
Noe annet som forstyrrer arbeidsroen, er klimaendringene. Lokaltogene har problemer under uvanlig store snøfall. Denne uka har Nordlandsbanen vært stengt på grunn av solslyng.
I fjor fikk vi også en tragisk dødsulykke på Nordlandsbanen, da et tog kjørte inn i et steinras. I Gudbrandsdalen har to store broer rast ut på grunn av flom og is. Dovrebanen har vært stengt i lange perioder, og Jernbane-Norge har tidvis vært delt i to.
Håp om mer åpenhet
Bane Nor har også fått kritikk for måten de kommuniserer med offentligheten på. Kortene holdes ofte tett til brystet.
Vi får håpe at Agnete Johnsgaard-Lewis åpner opp Bane Nor, selv om Thor Gjermund Eriksen neppe var problemet. Nylige utskiftinger i styret kan også bidra til mer åpenhet:
Styreleder Per Sanderud er tidligere vassdrags- og energidirektør og departementsråd i Samferdselsdepartementet. Han er kjent for å være tydelig og frittalende. Det samme er nyinnsatt styremedlem og konsernsjef i Trønderenergi, Ståle Gjersvold.
Midt i alle utfordringene starter Johnsgaard-Lewis også med ett stort lyspunkt: Den norske jernbanen har flere passasjerer enn noen gang. Nå gjelder det å holde på dem.
Nesten umulig å være fagpersonen som setter ned foten
