I et innlegg 21. januar gjør Jon Hellevang et nytt forsøk på å fremstille gruvedrift på havbunnen som miljøvennlig og lønnsomt, men ender bare opp med å kaste ut flere udokumenterte påstander. La oss gå gjennom de viktigste.
Lønnsomhet
Bellona har tidligere påpekt risikoen for at gruvedrift i norske farvann blir et tapsprosjekt, basert på rapporter fra Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) og Sokkeldirektoratet (SD). Hellevang svarer med å trekke frem funn av høye konsentrasjoner i nyere tokt. Men dette har liten verdi uten dokumentasjon på at konsentrasjonene er gjennomgående og at mineralene finnes i drivverdige mengder.
I tillegg gjenstår store ubesvarte spørsmål om kostnader, ved blant annet bruk av umoden teknologi, drift langt til havs i ekstreme værforhold, og transport av malm og gruveavfall flere hundre kilometer til nærmeste kyst – mye lenger enn avstanden til norske oljeinstallasjoner. Spørsmålet er ikke om dette er teknisk løsbart, men om det kan bli lønnsomt for Norge. Uttalelser fra havbunns-selskapene selv tilsier at svaret er «nei».
Subsidier
Hellevang mener jeg tar feil om at selskapene ønsker subsidier og særbehandling, og hevder de bare ber om like betingelser som andre næringer. Med fare for å gjenta mitt forrige innlegg: I oljebransjen dekker staten 78 prosent av kostnadene ved leting, mot 78 prosent skatt på eventuelt overskudd. Havbunns-selskapene vil ha det første, men ikke det siste. Er dette altså like betingelser?
Rett nok gjør staten gjennom NGU en overordnet leting på land, men det samme skal Sokkeldirektoratet gjøre på havbunnen. Her diskuterer vi mer detaljert kartlegging, noe som gjøres privat også på land – uten særfordeler.
Alt i alt er budskapet fra havbunns-selskapene tydelig: Det blir for dyrt med like vilkår. Arbeidsmiljøloven er «en showstopper».
Det lite seriøst av Hellevang å hevde at jeg tar feil på dette uten en gang å oppgi dokumentasjon for sine påstander.
Miljørisiko
«(…) Man setter en helt ny standard for naturkartlegging» skriver Hellevang. Kall det heller et nytt lavmål. For når man aktivt overser miljømyndighetenes råd og vil kartlegge natur parallelt med geologi, er risikoen stor for uopprettelige skader på unik natur. Hellevang snakker ned risikoen ved å hevde at man ikke skal utvinne fra aktive forekomster, men her er det vesentlig usikkerhet, både ved indikasjoner på at inaktive forekomster kan reaktiveres, og ved om man faktisk vil tillate leting også ved de aktive.
Men Hellevang har flere beroligende ord, og skriver: «Dyphavet er det mest vanlige økosystemet på jorden». Og landjorden er nest vanligst. Så da ofrer vi havet, og beholder land – eller hvordan var det?
Dette er fullstendig irrelevant og useriøs argumentasjon. Det kan finnes unike og viktige arter ved én enkelt sulfidforekomst – da kan man ikke omtale hele havet som ett økosystem.
«Ikke tilstrekkelig faktaorientert» var NGU sin dom over konsekvensutredningen for dyphavsgruver. Det er en god beskrivelse også av Hellevang sitt innlegg. Miljødirektoratet har vært krystallklare: det fins ikke faglig grunnlag for å starte mineralvirksomhet på havbunnen.
Kan vi nå begynne å snakke om hvordan vi får fart på resirkulering og ansvarlige mineraler på land?
%2520Foto%2520EMINENT-prosjektet.png)
Miljøbevegelsen feirer stopp for havbunnsmineraler som en seier – men er det virkelig det?
