Tjener fire års pause for havbunnsmineraler virkelig naturen, spør Jon Oddvar Hellevang fra GCE Ocean Technology i et innlegg på TU . Et mer nærliggende spørsmål er hvorfor Norge hadde det så travelt med å åpne et av verdens minst kartlagte økosystemer for utvinning. En pause er ikke et nei til industri – det er et nødvendig korrektiv til en forhastet og kunnskapsløs beslutning.
Debatten reduseres ofte til metallkonsentrasjoner, lønnsomhet og teknologi. Viktige temaer, men de overskygger et grunnleggende problem: Vi vet altfor lite om dyphavet. Havforskningsinstituttet slår fast at det mangler biologisk kunnskap for 99 prosent av de norske områdene, og Miljødirektoratet er tydelig på at kunnskapshullene gjør det umulig å vurdere miljøkonsekvenser. Å åpne først og lære underveis er ikke føre-var – det er å gamble med natur som ikke kan repareres.
Misvisende
Hellevangs argumentasjon hviler på tre antakelser: at naturinngrepene er små, at artene er kjente og at lønnsomheten er sannsynlig. Ingen av disse holder vann.
Dyphavet er ekstremt sårbart. Selv begrensede inngrep kan utrydde unike arter, slik blant annet Universitetet i Bergen har påpekt. Sammenligninger med gruvedrift på land er misvisende. På land kjenner vi økosystemene, vi har erfaring, regelverk og en langt bedre forståelse av risiko.
Påstanden om at artene er godt kjent, er i beste fall ufullstendig. At enkelte arter er beskrevet, betyr ikke at vi forstår samspillet mellom dem. Det er nettopp økosystemene som er ukjente – og som risikerer irreversible skader.
Også lønnsomheten er høyst usikker. Enkelte funn med høye konsentrasjoner er langt fra nok til å dokumentere økonomisk bærekraft. Ressursrapportene antyder forekomster i grenseland av hva som ville vært lønnsomt på land. Legg til store, ubesvarte spørsmål om kostnader tilknyttet infrastruktur, transport og teknologi. I tillegg har både EU og store industriselskaper signalisert at de ikke vil bruke disse mineralene. Hellevang hevder at ingen har bedt om subsidier. Kall det hva du vil, men ønsker om oljerefusjon uten oljeskatt, fritak fra krav til mineralkartlegging og fritak fra arbeidsmiljøloven er kraftig særbehandling fremfor annen industri.
Tempo og risiko
Bellona er ikke imot mineralutvinning. Norge bør utvinne flere kritiske mineraler, men da må vi prioritere prosjekter som kan levere raskere, tryggere og med lavere risiko. Det kan vi i dag på land. Fensfeltet er ett eksempel, men det finnes flere. Ikke minst gjennom sirkulær økonomi og resirkulering fra ni millioner tonn industriavfall.
Likevel har havbunnsmineraler fått uforholdsmessig mye politisk oppmerksomhet. Regjeringen har brukt mer tid og kapital på å presse frem dyphavsutvinning enn på å følge opp sin egen mineralstrategi på land.
Mer kartlegging kan være nyttig, men bare hvis den skjer på uavhengige premisser. Når industrien både har økonomiske interesser og skal bidra til kunnskapsgrunnlaget, oppstår åpenbare interessekonflikter. Dette handler ikke om forskere som «krangler om penger», men om brede fagmiljøer som advarer mot at tempo og næringsambisjoner trumfer kunnskap.
En pause er ikke et nei til industri. Og når konsekvensene kan bli permanente, bør vi lytte til uavhengige forskere – ikke lobbyister på dypt vann.
Begynner i dag: Førdefjorden til retten igjen – strid om fortsatt gruvedumping
