%2520Foto%2520EMINENT-prosjektet.png)
Martin Sveinssønn Melvær i Bellona viser villig frem en murstein laget av restmasse fra gruvedrift på land, senest i Dagsnytt 18. Det er flott, men tilsvarende bruk er fullt mulig og planlagt også for havbunnsmineraler.
Sidestrømmer fra havbunnsmineraler er særlig velegnet for avanserte polymerer som kan brukes i CO2-fri sementproduksjon.
Havbunnsmineraler er ikke en konkurrent til Fensfeltet. Det er andre metaller som gjør dem økonomisk interessante og lønnsomme. Ingenting er bedre enn om Bellona og andre interessenter i Fensfeltet får fart på prosjektet. Ja takk, begge deler.
Lønnsomt
Hva betyr det for naturen at kobberkonsentrasjonen i dyphavet er funnet å være svært mye høyere enn på land?
Det betyr betydelige reduksjoner i volumet som må tas ut – og dermed mindre naturinngrep, mindre sidestrømmer, mindre deponibehov, lavere kjemikalieforbruk, lavere energiforbruk og dermed lavere CO2- og miljøfotavtrykk per produsert kilo metall.
Svært høy metallkonsentrasjon betyr også at havbunnsmineraler blir lønnsomt.
Likevel forsøker noen å fremstille det som at næringen vil kreve subsidier. Igjen: Havbunnsmineralnæringen har aldri bedt om subsidier.
Staten har brukt store summer på kartlegging av mineraler på land, og Norges geologiske kart og databaser er på en sterk andreplass i verden. Er det ikke da helt naturlig at Norge bruker offentlige midler på å kartlegge både miljø og ressurser i dyphavet?
Se til industrien
Noen hevder at selv leting etter havbunnsmineraler er risikabelt og gir stor negativ miljøpåvirkning. I realiteten bruker industrien de samme kartleggingsteknologiene som forskerne.
Metoden som skiller seg ut som spesielt skadelig for miljøet, er bruk av slede og bomtrål for å ta biologiske prøver. Denne metoden blir ikke brukt av industrien, men benyttes fortsatt av Mareano-programmet, som miljøbevegelsen applauderer.
Havforskningsinstituttet anslår at det kan ta opptil 70 år å kartlegge dyphavet. Da bør de se til industrien, ellers risikerer de å ødelegge mer natur i forskningens navn enn en eventuell fremtidig utvinning av havbunnsmineraler kunne ha gjort.
Mange myter
En myte om havbunnsmineraler er at de er spesielt radioaktive. Faktum er at havbunnsmineraler jevnt over er langt mindre radioaktive enn landbaserte mineraler.
Bakgrunnsstrålingen i realfagsbygget ved Universitetet i Bergen er høyere enn strålingen fra prøvene de analyserer der. Naturlig radioaktivitet der du bor, er mest sannsynlig langt høyere enn i dyphavet. For ikke å snakke om Fensfeltet, prosjektet som Bellona fronter.
En annen seiglivet myte er at frigjøring av lagret karbon ved gruvedrift i dyphavet blir en klimakatastrofe. Faktum er at jo dypere du går i havet, jo mindre sjanse er det for at aktivitet frigjør lagret karbon. Landbasert gruvedrift og tråling på grunt vann er en helt annen sak.
Ingen norske aktører planlegger utslipp av returvann i vannsøylen, slik miljøbevegelsen ser for seg.
Unike økosystemer, som aktive hydrotermale kilder, blir ikke åpnet for gruvedrift. Går du til dyphavet på Norsk kontinentalsokkel, finner du i all hovedsak kjente arter.
Industrien kan bidra
Ja, mer kartlegging er nødvendig. Jeg mener som det store flertallet på Stortinget at industrien kan bidra.
At forskere krangler om penger, er ingen nyhet.
At noen politikere, her 80 prosent, mener at industrien har en rolle, mens andre mener industrien skal holdes utenfor, reflekterer det politiske landskapet.
At Norge har fått for vane å ta omkamp på beslutninger, har de siste årene blitt et mer fremtredende sykdomstegn.
At miljøbevegelsen stopper en næring med potensial for langt lavere miljø- og klimaavtrykk enn alternativer før den har startet – og samtidig kaller det for en seier for naturen – er oppsiktsvekkende.
NH90-saken: : Statens advokatregning har økt – og mer kan det bli
