La oss begynne der energipolitikken faktisk merkes: på strømregningen.
De siste årene har norske husholdninger blitt skjermet mot høye og uforutsigbare strømpriser gjennom ulike støtteordninger, nå også gjennom norgespris: en politisk styrt, lav og forutsigbar strømpris.
For mange har dette gitt nødvendig trygghet. Men det har også en konsekvens: Det endrer hele regnestykket for energieffektivisering av boliger.
Likevel diskuteres det omfattende krav til energieffektivisering gjennom EUs nye bygningsenergidirektiv. Ambisjonene er høye. Tallene er store. Men sammenhengen mellom strømpris, investeringskostnader og faktisk energigevinst i Norge er i liten grad belyst.
Ett hus, to virkeligheter
Tenk deg en vanlig norsk enebolig fra 1980-tallet. Ingen luksus. Lite sløsing. Bare et normalt hjem. Årlig energibruk til oppvarming og varmtvann ligger på rundt 25.000 kWh.
Med en samlet strømpris på 1,50 kr per kWh – et nivå mange kjenner fra perioder uten sterk politisk priskontroll – gir det en årlig energikostnad på omtrent 37.500 kroner.
Anta så at boligen gjennomgår omfattende energieffektivisering: etterisolering, nye vinduer, bedre ventilasjon. Et optimistisk, men realistisk resultat er 20 prosent lavere energibruk.
Det gir
-
ny energibruk: 20.000 kWh
-
ny årlig kostnad: 30.000 kr
-
årlig besparelse: 7500 kr
Allerede her er bildet krevende. Kostnaden for slike tiltak ligger ofte mellom 350.000 og 450.000 kroner, noe som gir en tilbakebetalingstid på 45–60 år.
Det er lenge. Men så kommer det avgjørende spørsmålet: Hva skjer når vi regner med norgespris?
Tilbakebetalingstid: 150 år
Med en politisk styrt strømpris på 50 øre per kWh ser regnestykket helt annerledes ut.
- Før tiltak: 25.000 kWh × 0,50 kr = 12 500 kr per år.
- Etter 20 prosent energieffektivisering: 20.000 kWh × 0,50 kr = 10.000 kr per år.
- Årlig besparelse: 2.500 kroner.
Med investeringskostnader på flere hundre tusen kroner gir dette en tilbakebetalingstid på godt over 150 år.
Det betyr i praksis at energieffektiviseringen aldri betaler seg økonomisk for boligeieren – ikke i husets levetid, og ikke i neste generasjon heller.
Dette er ikke et argument mot norgespris. Det er et argument for å ta konsekvensene av den på alvor.
Helse regnes ikke inn
Så langt har vi snakket om strøm og kroner. Men boliger handler også om noe mer grunnleggende: helse.
Ifølge forskning fra Nilu tilbringer vi i Norge rundt 90 prosent av tiden innendørs. Dårlig isolerte og trekkfulle boliger gir fukt, mugg og lave temperaturer. Forhold som godt dokumentert øker risikoen for luftveisplager, astma og kronisk bronkitt, særlig blant barn og eldre.
Verdens helseorganisasjon anslår at overdødelighet knyttet til kalde boliger utgjør rundt 38.000 dødsfall årlig i utvalgte europeiske land. Også i Norge vet vi at fukt- og inneklimarelaterte helseproblemer gir betydelige samfunnskostnader. En beregning fra 2011 anslo kostnadene til rundt 3,8 milliarder kroner årlig (justert fra 1994-kroner).
Med dagens kostnadsnivå er det rimelig å anta at sykdommer knyttet til dårlig boligmiljø samlet kan koste det norske samfunnet 20–30 milliarder kroner årlig i helseutgifter, sykefravær og redusert produktivitet.
Når disse effektene tas med i regnestykket, endres bildet fundamentalt. Tiltak som etterisolering, tetting av trekk og bedre ventilasjon kan gi betydelige helsegevinster, selv om de ikke gir rask gevinst på strømregningen. En oppgradering til 350.000 kroner kan i praksis spare samfunnet for titalls tusen kroner årlig i reduserte helseutgifter.
Dette er et regnestykke som nesten aldri er med i den offentlige debatten.
Riktig energieffektivisering virker
Forskning og erfaring er tydelig: Energieffektivisering gir særlig god effekt når den
-
rettes mot bygg med svært høyt energiforbruk
-
kombineres med nødvendig rehabilitering
-
fokuserer på styring, drift og tekniske systemer
I slike tilfeller kan tilbakebetalingstiden være sju til ti år, selv med moderat strømpris. Det er her både klima, økonomi og energisystemet vinner.
Å presse fram omfattende tiltak i boliger der energien allerede er ren, forbruket moderat og prisen lav, gir derimot lav klimaeffekt per krone og høy risiko for økte bokostnader.
Bekymret for symbolpolitikk
Som instituttleder innen bygg- og energifag er jeg bekymret for at energieffektivisering i økende grad brukes som symbolpolitikk, løsrevet både fra helheten i energisystemet og dokumenterte helsekonsekvenser av dårlig boligstandard.
Tiltak vurderes isolert, uten å se på hvordan strømpris, støtteordninger, krav til bygg og effekter på inneklima og folkehelse faktisk virker sammen.
Det mest grunnleggende spørsmålet blir ofte stående ubesvart: Hva gir størst klima- og energieffekt per krone, gitt at vi har fornybar kraft og lav strømpris?
Hvis svaret er at vi skal gjøre det samme som land med helt andre forutsetninger, da har vi forlatt fagligheten.
Skal energiomstillingen i byggsektoren lykkes, må vi prioritere smartere – og der den forbedrer inneklima og folkehelse. Vi trenger krav som bygger på norske forhold, norske tall og norsk kompetanse.
Alt annet er ikke ambisiøst. Og det er uansvarlig.
Norgespris på solkraft: – 50 øre er ikke nok til å redde bransjen
