Et industriområde med vindturbiner ved kysten av det Baltiske hav.
Et industriområde med vindturbiner ved kysten av det Baltiske hav. (Bilde: Colourbox)

KOMMENTAR: DNV GLs rapport om

– DNV GL-rapport fortoner seg som et bestillingsverk for solkraft- og vindkraftindustrien

Ønsketenkning, mener bidragsyter Øystein Noreng.

Det Norske Veritas (DNV GL), har fremlagt sin visjon for fremtiden, gjennom rapporten «Energy Transition Outlook 2017». Den kan oppsummeres i en enkel påstand: Verden har i 2015 gjennomgått et kvalitativt skifte i sin utvikling – fra nå av vil økonomisk vekst ikke lenger medføre økende bruk av energi eller høyere utslipp av klimagasser.

Studiens første graf viser at fra 2015 til 2050 vil verdensøkonomien bli mer enn fordoblet, en økning av verdens bruttonasjonalprodukt, BNP, med anslagsvis 125 prosent, verdens befolkning vil øke med kanskje 25 prosent, verdens energibehov vil gå svakt ned, og utslippene av CO2 vil bli nesten halvert.

Konklusjonen er at billig, fornybar energi vil ta over, og at forbruket av kull, olje og gass vil avta betydelig. Elektrifisering på grunnlag av solkraft og vindkraft vil bidra til en vesentlig mer effektiv bruk av energi.

Anslagene gjelder hele verden, ikke bare industrialiserte land.

– Ønsketenkning 

Visjonen bygger på en omfattende modell, men i rapporten gjøres ikke rede for viktige forutsetninger som priser, kostnader og behov for investeringskapital. Selv om rapporten inneholder mange interessante observasjoner, er hovedinntrykket at den uttrykker synsing, ønsketenkning.

På mange måter synes rapporten å konstruere sin egen fremtidige modellverden, ganske ulik den som historisk foreligger.

Fremgangsmåten bygger på en stor modell, med tilbakeføringer, som skal dekke hele verdens sammenkoblede energisystem og de underliggende beslutningsprosessene. Antakelsen er at kostnad på lengre sikt er det viktigste kriteriet for beslutningstakerne. For viktige parametre brukes historiske tidsserier som projiserer beslutningsprosessene inn i fremtiden. 

En første merknad er at én enkelt stor modell for å fange opp hele verdens energisystem nødvendigvis må inneholde et høyt antall ligninger og et like høyt antall forutsetninger, og derfor et høyt antall potensielle feilkilder. Dette minner mistenkelig om Grenser for vekst, fra 1972, som bygget på en stor systemdynamisk modell som forega å dekke alt. I ettertid har dens dystre forutsigelser om ressurser, økonomi og miljø vist seg systematisk feilaktige, heldigvis. Grenser for vekst er senere blitt betegnet som en øvelse i forvirring. Samme skjebne vil kunne ramme rapporten fra DNV GL.

En alvorlig faglig svakhet er at den skråsikkert presenterer en rekke påstander, løsrevet fra forutsetninger og mulige motforestillinger

Antakelsen om at kostnader er viktige beslutningsparametre, er selvsagt, men rapporten unnlater å behandle priser, som også har betydning. Underforstått synes rapporten å forutsette en verden av perfekte energimarkeder, uten flaskehalser, karteller, offentlige reguleringer, avgifter, skatter eller subsidier. Dermed kan prisbildet tilsvare kostnadsbildet.

Samfunnsøkonomiske hensyn og betraktninger om politisk risiko synes også fraværende. Dette kan være modellmakernes ideelle verden, men slik er ikke dagens virkelige verden, og det er tvilsomt om det vil være tilfellet i 2050, om 33 år.

Rapporten ser bort fra særinteresser som kan påvirke offentlig politikk og markeder; de finnes bare i den virkelige verden, ikke i en idealisert modellverden.

Sakens kjerne

Dette er sakens kjerne; med fremveksten av solkraft og vindkraft øker behovet for offentlig inngripen av hensyn til regulariteten og forsyningssikkerheten i kraftmarkedet.

Problemene ved at tilbudet av solkraft og vindkraft ikke faller sammen med etterspørselen etter elektrisitet kan ikke løses gjennom markedet alene, men krever en overordnet styring, en regulering. Forslaget om å bruke elektriske biler som småskala batterier for å jevne ut forskjellene mellom overskudds- og underskuddsperioder, antyder at rapportens forfattere ikke forutsetter noe gjennombrudd i storskala batteriteknologi i overskuelig fremtid. Dette er den store bøygen for solkraft og vindkraft, som rapporten ikke gir tilstrekkelig oppmerksomhet.

Dermed synes rapporten og dens konklusjoner å hvile på tekniske og økonomiske forutsetninger som ikke holder. I modellenes verden kan dette være uvesentlig, men ikke i virkeligheten, særlig ikke for investorer og forbrukere.

Rapporten unnlater å vise til grunnleggende problemer, drøftet i en nylig publisert studie fra en norsk forskergruppe i Bergen; den påpeker at de tekniske og økonomiske forutsetningene snarere tilsier en utflating av investeringene i solkraft og vindkraft, enn en eksponentiell vekst, som forutsagt i rapporten fra DNV GL.[1]

Fornybardilemmaet

Solkraft og vindkraft er kjennetegnet ved høye faste kostnader og lave variable kostnader. Dersom solkraft og vindkraft hadde kunnet gi en kontinuerlig tilførsel av elektrisitet til markedet, ville de trolig ha kunnet utkonkurrere nesten all annen kraftgenerering, kanskje med unntak av vannkraft og geotermisk energi. Dette er i dag ikke tilfellet. Fordi solen ikke skinner bestandig og vinden blåser vilkårlig, er dilemmaet at det til tider er et overskudd, det genereres solkraft og vindkraft som ingen vil ha; til andre tider er det et underskudd, solkraft og vindkraft kan ikke dekke behovet for elektrisitet. Da er det behov for andre kraftkilder.

Her ligger behovet for regulering og politisk strid om priser, adgangsbetingelser og markedsandeler. Spørsmålet er om tilbudet av kraft skal tilpasses etterspørselen eler om etterspørselen skal tilpasses et vilkårlig tilbud av solkraft og vindkraft. Det kan være mulig å gi signaler til bileiere om å lade batteriene på grunn av plutselige fall i strømprisen, men det er mange praktiske vansker.

Dagens beskjedne omfang av solkraft og vindkraft har sitt grunnlag i regulering, beskyttelse og støtteordninger. Fordi driften og inntektene ikke er kontinuerlige, er de samlede faste kostnadene ved solkraft og vindkraft, når investeringer i infrastruktur tas med, fortsatt ikke konkurransedyktige. Derfor krever de støtteordninger.

Kannibalisering

Når solkraftverkene og vindkraftverkene går for fullt, med minimale løpende kostnader, faller strømprisene i markedet og inntektene går ned for alle kraftprodusenter. På den måten kan solkraft og vindkraft «kannibalisere» seg selv, destabilisere kraftmarkedene og dempe investeringene, med mindre støtteordningene trappes opp.

Satt på spissen vil subsidierte investeringer i solkraft og vindkraft kunne svekke forsyningssikkerheten for elektrisitet generelt.

Problematikken er lite aktuell i Norge; her har vi stor kapasitet i vannkraft, med investeringer som for det meste er nedbetalt, og der tilbudet av strøm langt på vei kan tilpasses etterspørselen. I resten av verden er det ikke fullt så enkelt; her må solkraft og vindkraft suppleres med fleksible kraftverk basert på fossile brensler. På grunn av kostnadene egner kjernekraft seg ikke som fleksibel reserve.

Rapporten tar for gitt at COP 21 avtalen fra 2015 vil bli fulgt opp i praksis

Rapporten påpeker at en stadig økende del av sluttforbruket av energi tas ut i form av elektrisitet, men da øker behovet for fleksible kraftkilder til å supplere solkraft og vindkraft. Rapporten unnlater å behandle utviklingen i profilen av kraftforbruket. Etter hvert som husholdninger og tjenesteytende næringer står for en stadig større andel av kraftforbruket, øker forskjellen mellom toppbelastning og gjennomsnittsbelastning på nettet. På den måten øker behovet for fleksible kraftkilder.

Hopper over viktige tema

Tilpasningen av tilbud og etterspørsel i kraftmarkedet representerer vanskelige reguleringspolitiske utfordringer. Tyskland er et nærliggende eksempel, med et virvar av støtteordninger, reguleringer og avgifter. Resultatet er skyhøye kraftpriser, en svekket konkurranseevne for industrien, og en strømprising som tar fra de fattige og gir til de rike.

Beleilig unnlater rapporten fra DNV GL å nevne energipriser eller sosiale virkninger.

Et viktig ankepunkt er forholdet mellom økonomisk vekst og etterspørsel etter energi, som i DNV GLs verden er frakoblet hverandre. Siden 2005 har energiforbruket stagnert i Nord-Amerika; det har falt i Europa og Japan. Dette faller sammen med finanskrisen, høy ledighet, og stagnerende eller fallende reallønn for store deler av befolkningen. I Sør-Europa har energiforbruket avtatt markert, sammen med en ungdomsledighet opp til 40 prosent. Dersom yngre sør-europeere hadde hatt flere jobber og flere egne boliger ville de trolig ha brukt mer energi. Denne problematikken er fjernt fra oppmerksomheten til DNV GL.

I verden utenfor OECD-området har energiforbruket øket med 4 prosent årlig; i Kina har veksten vært 5 prosent årlig, i India 6 prosent, i Afrika og Sør-Amerika med 3 prosent. Størstedelen av verdens befolkning befinner seg utenfor OECD-området. Deres inntektsnivå og energiforbruk per innbygger er lavere, til dels vesentlig lavere, men de arbeider for å komme seg opp. Tilgang til billig energi er en viktig forutsetning for å lykkes. Rapporten fra DNV GL hevder at gevinster i energieffektivitet tilsier en avtakende energiintensitet i den økonomiske veksten. Dette stemmer utvilsomt for den mer velstående del av verden, neppe for de fleste utviklingsland.

– Bestillingsverk

Rapporten hevder at forbruket av kull vil avta og nesten falle bort, forbruket av olje vil falle betydelig frem til 2050, og forbruket av naturgass vil øke. Igjen er svakheten at rapporten unngår å drøfte priser. I valget av energibærere er det priskonkurranse. Fordi kull i dag fortoner seg som den billigste løsningen, bygges store kullkraftverk i mange land. De vil trolig være i drift frem til 2050. Dette er stikk i strid med flere av rapportens påstander, blant andre om desentraliserte, små kraftverk.

En oppsummering er at rapporten fra DNV GL fortoner seg som et bestillingsverk for solkraft- og vindkraftindustrien.

En alvorlig faglig svakhet er at den skråsikkert presenterer en rekke påstander, løsrevet fra forutsetninger og mulige motforestillinger. Fordi rapporten ikke nevner priser, kan den ikke foregi å bygge på noen økonomisk analyse. Dette inntrykket underbygges av at den også utelater investeringsbehov og finansiering.

Politisk fortoner rapporten seg som naiv og sneversynt. Inntrykket er at den ser på verden fra et velstående nord-europeisk ståsted, med liten forståelse for at resten av verden kan ha andre prioriteringer. Rapporten tar for gitt at COP 21 avtalen fra 2015 vil bli fulgt opp i praksis, også etter at USA har trukket seg. Dette kan være utilbørlig godtroende. Naiviteten kommer også til uttrykk i den manglende behandling av økonomiske og sosiale stridsspørsmål i samband med energi Her er det ikke bare et spørsmål om teknologi og markeder, men også om mektige særinteresser og stater, og ikke minst om penger.

[1] J.P. Hansen, P.A. Narbel, og D.L. Aksnes, “Limits to growth in the renewable energy sector”, Renewable and Sustainable Energy Reviews, Vol. 70, april 2017, ss. 769-774, www.sciencedirect.com

Kommentarer (31)

Kommentarer (31)