Bjørn Ivar Moen stiller i et innlegg spørsmålet om hvordan kraftnettet skal tåle sabotasje når det ikke tåler storm? Han peker på rett problem. Men løsningen han impliserer – mer og sterkere sentralisert transmisjonsnett – forsterker sårbarheten han vil løse. Ukraina har vel lært oss at store kraftledninger ikke er robuste, men det motsatte.
Sentralisering vs. beredskap
En 420 kV-ledning gjennom 500 kilometer arktisk terreng er ikke et forsvar – den er et lett mål. Én havarert mast – enten av snøskred, storm eller en billig dronesverm – slår ut kapasitet som betjener hundre tusen mennesker og forsyner kritisk infrastruktur. Og dette er ikke et hypotetisk scenario, det er det Moen selv beskriver fra Narvik-området vinteren 2025.
Moen har nok rett i at batterier på hver av landets 20.000 mobilbasestasjoner ikke er samfunnsøkonomisk forsvarlig. Men det er ikke det eneste alternativet.
Det tredje alternativet
Det finnes en tredje løsning, som verken er «å bygge større linjer» eller «batterier overalt»:
Det er en distribuert energistyring med lokal lagring – intelligent koordinert, ikke isolert.
Stasjonære batterisystemer koster i dag rundt 1300 kroner per installert kWh og har en teknisk levetid på om lag 15 år.
For 3 milliarder kroner gir det 2,31 GWh batterikapasitet – nok til å dekke det daglige strømforbruket til hele Finnmarks befolkning (75.100 personer).
Det samlede transmisjonsløftet i Finnmark: Balsfjord–Skaidi, Skaidi–Hammerfest og Skaidi–Lebesby, er til sammenligning estimert til mellom 13 og 16 milliarder kroner.
Distribuert lagring løser det samme grunnbehovet for en femtedel av prisen – og på kortere tid. I tillegg uten naturinngrep og uten ett enkelt punkt som kan saboteres.
Norge har teknologien
Det er ikke mangel på teknologi som hindrer denne løsningen. Norge besitter kompetansen innen battericelleteknologi og tilkoblet strømstyring i kalde klima. Det finnes også en patentsøkt norsk teknologi for distribuert energistyring som løser nettopp dette.
Moen spør hvordan kraftnettet skal motstå sabotasje. Svaret er: Ved å slutte å bygge infrastruktur som er konstruert for å bli satt ut av én enkelt feiltilstand.
I et distribuert system vil forbrukere på begge sider av en sabotert kraftkabel fortsatt kunne ha strøm.
Samme arkitektur åpner også for lokal produksjon (solceller, småkraft osv.) som lader lagrene direkte, uten avhengighet av sentralnettet.
Kraftnettet i Norge er bygget for fredstid
