Etter en rask nedgang fram til 2014 stabiliseres nå EUs utslipp av CO2, skriver bidragsyter Øystein Noreng. Illustrasjonsfoto: Colourbox
Etter en rask nedgang fram til 2014 stabiliseres nå EUs utslipp av CO2, skriver bidragsyter Øystein Noreng. Illustrasjonsfoto: Colourbox (Erwin Wodicka - BilderBox.com)

KOMMENTAR: Klimakutt i EU

– De landene som er mest effektive skal tynes mest

Bidragsyter Øystein Noreng mener EU-avtale virker meningsløs for Norge.

Norske politikere er rause overfor internasjonalt samarbeid og vil gjerne komme sine motparter i møte. Overfor EU har Norge som ikke-medlem frivillig forpliktet seg til en reduksjon av utslippene av klimagasser etter et prinsipp om at de rikeste landene må kutte forholdsvis mest, uansett utgangsposisjon.

EU som helhet skal ha en reduksjon på 30 prosent i 2030 i forhold til 2005 for utslipp utenfor kvotesystemet ETS. Norge har forpliktet seg til 40 prosent. For Tyskland er forpliktelsen 38 prosent, for Polen 7 prosent.

Forskjellene i utgangspunkt viser at norske politikere har gått med på en avtale der det underliggende prinsippet synes å være at de som har forholdsvis høyest utslipp, skal slippe lettest, og de som på forhånd er mest effektive, skal tynes.

– Urimelige forpliktelser

For Norge synes forpliktelsene i ikke-kvotepliktig sektor urimelig i forhold til befolkningsvekst og økonomi. I henhold til FNs og EUs fremskrivninger (midlere projeksjoner) antas folketallet i Norge å ville øke med 28 prosent fra 4,63 millioner i 2005 til 5,95 millioner i 2030. I EU som helhet (fortsatt inkludert Storbritannia) antas folketallet å ville øke med 14 prosent i samme tidsrom og nå 524 millioner i 2030. I både Polen og Tyskland forventes folketallet å ville synke med 3 prosent i denne perioden, til 79 millioner i Tyskland og 37 millioner i Polen i 2030.

I 2005 sto EU (samme gruppe land som i dag) for til sammen 4255 millioner tonn utslipp av CO2. Norges utslipp var den gang 37 millioner tonn, Tysklands utslipp var 822 millioner tonn og Polen hadde utslipp på 307 millioner tonn. Per innbygger var utslippene i Norge i 2005 på 8,1 tonn CO2, i EU i gjennomsnitt 9,2 tonn, i Tyskland 101, tonn og i Polen 8,0 tonn. I utgangspunktet er det påfallende at Norge med lavere utslipp i forhold til folketallet enn EU, skulle forplikte seg til større kutt. I 2005 var utslippene per innbygger i Norge og Polen omtrent like, likevel skal Norge kutte med 40 prosent, Polen med bare 7 prosent.

Spørsmålet er også om noen norske beslutningstakere lar seg besnære av klimaretorikken fra EU (...) uten å være fullt innforstått med de faktiske problemene

Fordelingen av byrden fremkommer ved å multiplisere pålagte utslippskutt med forventet befolkningsvekst. Resultatet er at Norge per innbygger må redusere utslippene av CO2 i ikke-kvotepliktig sektor med 53 prosent frem til 2030, i forhold til 2004. For EU som helhet er kravet mindre strengt; per innbygger får EU slippe ut 39 prosent mindre enn i 2005. Tyskland kommer enda bedre ut; her blir tillatte utslipp i 2030 per innbygger redusert med 36 prosent fra 2005. I denne sammenligningen kommer Polen best ut med en pålagt utslippsreduksjon på bare fire prosent fra 2005. Opplegget er altså at hver norske innbygger, som i 2005 hadde omtrent jevnbyrdige utslipp av CO2 med Polen, i 2030 i ikke-kvotepliktig sektor bare skal ha lov til å slippe ut halvparten.

I forhold til økonomisk ytelse var i utgangspunktet forskjellene i utslipp dramatiske. I 2005 hadde EU et bruttonasjonalprodukt, BNP, på anslagsvis 14432 milliarder dollar (løpende priser), hvilket ga et utslipp på 295 tonn CO2 per ett tusen dollar i verdiskapning. For Norge var tallet 121 tonn CO2, for Tyskland 287 tonn CO2, og for Polen 1008 tonn utslipp CO2 per ett tusen dollar i verdiskapning.

Ledetråden for EU, som norske politikere godtok, synes å være å straffe de mest effektive, til fordel for lavere krav til de minst effektive. Utviklingen underveis understreker dette inntrykket.

Storbritannia kuttet mest

I 2016 hadde EU et brutto nasjonalprodukt, BNP, på anslagsvis 16448 milliarder dollar, hvilket ga 212 tonn utslipp av CO2 per 1000 dollar i verdiskapning. For Norge var det tilsvarende tallet 103 tonn, for Tyskland var det 218 tonn, og for Polen 638 tonn.

Mellom 2005 og 2016 falt utslippene av CO2 i EU som helhet med 18 prosent; målet for 2030 var nådd mer enn halvveis. Nedgangen var på hele 770 millioner tonn CO2 på årsbasis. Fordelingen av kuttene viser virkemidlene. Til tross for høye ambisjoner og omfattende støtte til fornybar energi var kuttene i Tyskland beskjedne, 7,5 prosent eller 61 millioner tonn CO2 på årsbasis.

Med 16 prosent av EUs befolkning og 21 prosent av EUs BNP, sto Tyskland for bare 8 prosent av EUs kutt i utslipp av CO2. Vegringen mot å legge ned kullkraft er en del av forklaringen.

De absolutt største kuttene i utslipp av CO2 fant sted i Storbritannia, etterfulgt av Italia, Spania og Frankrike. De relativt største kuttene var i Hellas, Italia, Storbritannia, Danmark, Romania, Finland, Spania og Portugal. I Storbritannia var virkemiddelet en målrettet overgang fra kull til gass i kraftgenerering og en minstepris på klimakvoter. I Sør-Europa var virkemiddelet økonomisk tilbakeslag, ledighet og fattigdom.

- Avtalen virker meningsløs

For Norge som i utgangspunktet er energieffektivt, er en videre effektivisering vanskeligere og mer kostbar enn i for eksempel Tyskland, for ikke å nevne Polen. I forhold til den angivelige målsettingen, å redusere utslippene av CO2, synes avtalen meningsløs.

Det er lite å hente i det lille, energieffektive Norge, mens potensielle gevinster i det store, mindre energieffektive Tyskland er betydelige, og de er enda større i det middels store og høyst energiineffektive Polen. Avtalen pålegger lille Norge å redusere utslippene med 15 millioner tonn CO2 fra 2005 til 2030, for de langt mer folkerike Polen er den pålagte reduksjonen 21 millioner tonn CO2.

Det hører med til saken at i den utstrekning Norge ikke klarer å oppnå selvpålagte mål, må landet betale penger til EU. Satt på spissen kan dette fortone seg som et tiltak fra EUs side for å tilegne seg noen norske oljepenger, med norske politikeres samtykke. Spørsmålet er også om norske politikeres bifall til EUs ulike planer for energi, som ikke er i umiddelbar norsk interesse, kan være et utslag av oljefinansiert forfengelighet, uten hensyn til sakens realiteter.

EUs planer for energimarkedet har høye ambisjoner, som bygger på store illusjoner. Hovedmålet er en utfasing av nesten alt fossilt brennstoff innen 2050, men realismen er tvilsom. Målet bygget i sin tid på en antakelse om at olje og gass ville bli stadig knappere og dyrere, slik at en i utgangspunktet kostbar satsing på sol- og vindkraft etter hvert ville vise seg lønnsom og gi EU et forsprang i konkurransen. Slik er det ikke gått. I stedet er det, for tiden, et overskudd av olje og gass i markedet og tendenser til fallende priser. Verden utenfor Europa, og noen få andre land, prioriterer lokale og regionale miljøproblemer, ikke det globale karbonproblemet. Bare EU synes å hevde at ethvert tiltak for å redusere utslippene av CO2 er berettiget, uansett kostnad og virkning.  Derfor er resultatet på mange måter mislykket.

Verdens høyeste energipriser svekker konkurranseevnen og sysselsettingen, ikke bare i Sør-Europa, men også i Tyskland.[1] Høye strømpriser er en ulempe i hele EU for innføringen av ny teknologi som digitalisering og roboter, men til tross for høye priser øker strømforbruket i EU mer enn forventet og undergraver planene om å fase ut olje, gass og kull.[2] For Norges konkurranseevne i både industri og tjenester er moderate strømpriser av stor betydning.

Utslippene stabiliserer seg

Etter en rask nedgang fram til 2014 stabiliseres nå EUs utslipp av CO2. Kull står fortsatt for 26 prosent av kraftgenereringen i EU, som står for 80 prosent av karbonutslippene. I Tyskland står kull for 40 prosent av kraftgenereringen, derav sterkt forurensende brunkull for 25 prosent. Sol- og vindkraft sto i 2016 for til sammen 13 prosent av kraftforbruket i EU, for Tyskland var tallet 17

For Norge kan det være fornuftig å utvise en sunn skepsis overfor EUs energipolitikk

prosent. I Tyskland har forbruket av sol- og vindkraft stagnert eller avtatt svakt siden 2015. Det samme gjelder for vindkraft på EU-nivå. Ambisiøse tyske mål blir ikke revidert, bare forskjøvet i tid; mål for 2020 blir mål for 2030. I valgkampen i Frankrike i 2017 lovet kandidaten Emmanuel Macron å bygge ned kjernekraften; president Macrons regjering ser seg ikke i stand til å følge opp.

Etter en nedgang frem til 2015, øker nå forbruket av naturgass igjen, i Tyskland som i EU, i stor utstrekning ved import fra Norge og Russland. Utfordringen er i første omgang å erstatte kull med gass, av hensyn til lokal forurensning som til utslipp av CO2. På dette punkt er Tyskland kommet kort. Med omfattende bruk av kull i kraftsektoren er utslippene av CO2 blitt redusert med bare ti prosent siden 2000; de siste årene har de øket svakt, til tross for store investeringer i fornybar energi; her var utslippene av CO2 høyere i 2016 enn i 2009. Tysklands «Energiewende» har vært kostbar, og nesten uten virkning for utslippene av CO2. I Storbritannia derimot er utslippene derimot gått ned med nesten tretti prosent; her brukes (nesten) ikke kull lenger i kraftsektoren, som i stort monn baserer seg på kjernekraft og (norsk) naturgass.

For Norge kan det være fornuftig å utvise en sunn skepsis overfor EUs energipolitikk. Spørsmålet er også om noen norske beslutningstakere lar seg besnære av klimaretorikken fra EU, særlig Frankrike og Tyskland, uten å være fullt innforstått med de faktiske problemene. Det er et åpent spørsmål om de politikerne som inngikk avtalen med EU om kutt i utslippene av CO2 basert på utgangspunktet i 2005 hadde tenkt gjennom konsekvensene. Det synes ikke som om de har foretatt det enkle regnestykket om pålagte utslippskutt og forventet befolkningsvekst. 

[1] Christian Eisenring, «Deutschland ist in der Energiewende das falsche Vorbild», Neue Zürcher Zeitung, 4. mai 2017 

[2] Frank Umbach, “Increased electricity usage could derail EU energy targets”, Global Intelligence Reports, 8. Januar 2018, https://www.gisreportsonline.com/

Kommentarer (5)

Kommentarer (5)