Budskapet mitt står enda sterkere nå: Lavkarbonbetong er ikke en vei ut av fossiløkonomien, men en forlengelse av den. Det er fortsatt fossilavhengighet og lineærøkonomi, bare med lengre kjeder og dyrere mellomledd.
Lavkarbonbetong er grønnvasking med dødelig bismak, skrev jeg i TU 24. september.
Jeg setter pris på at Betong Norge tar ordskiftet videre, men forsvar av fossil praksis bringer oss ikke nærmere reell omstilling.
Å kalle bruk av biprodukter fra fossilindustrien for sirkulærøkonomi er misbruk av begrepet. Det er ikke sirkulært, det er lineær fossiløkonomi med språklig pynt.
Kritikk gir legitimitet
Betong Norge hevder at det undergraver systemet å stille spørsmål ved hvordan utslipp beregnes. Det er en urovekkende påstand. Standarder er ikke sannheter. De er resultatet av politiske, økonomiske og tekniske kompromisser. Å stemple kritikk som systemundergravende er en påfallende avledningsmanøver. I et åpent samfunn er det nettopp kritikken som sikrer legitimitet.
Flygeaske har miljødeklarasjon med tilnærmet null CO2-utslipp. Slike biprodukter bokføres som «gratis» i miljøregnskapet, fordi inntekten fra salg er lav sammenlignet med inntekten fra energi. I praksis er dette absurd: Flygeaske eksisterer kun fordi kullkraften brenner videre.
Resultatet er enorme utslipp og alvorlig luftforurensning. Systemgrensene setter flygeaske i en grønn liten boks, men utenfor den boksen ligger virkeligheten: et globalt klimaproblem og en folkehelsekrise.
Kullforbrenning er en av verdens største kilder til fine partikler (PM₂,₅), svoveldioksid (SO2) og nitrogenoksider (NOx). WHO anslår at 4,2 millioner mennesker dør for tidlig hvert år som følge av luftforurensning – med kullkraft som en av de største bidragsyterne.
IEA-sjef Fatih Birol har påpekt at verdens enorme mengder kullkraft fortsatt er et uløst problem for å nå netto null. Likevel er systemet så svakt at biproduktene kalles «lavkarbon». Og norsk betongindustri? De mener min systemkritikk undergraver hele bransjen. Dem om det.
Mer enn små justeringer
Det handler om omstilling – fra fossilt og lineært til fornybart og sirkulært. Å markedsføre lavkarbonbetong som en miljøvennlig løsning gir inntrykk av at vi kan fortsette som før, med små justeringer.
Omstillingen vi står overfor krever mer enn fine ord og bindemiddel-erstatninger som bare er utslippsfrie på papiret.
På sikt vil de mest bærekraftige løsningene vinne frem. Min agenda er å pushe denne omstillingen raskere. Tiden er overmoden for å gjennomskue grønnvasking.
Realiteten er at Norge (12,4 prosent reduksjon i klimagassutslipp siden 1990, ifølge SSB) henger langt bak våre naboer Sverige (37 prosent) og Danmark (46 prosent). Skal vi være troverdige i møte med Parisavtalen, må tempoet i utslippskuttene opp.
Grønt skinn, grå sannhet
Å kalle lavkarbon- eller CCS-betong for sirkulært eller klimavennlig undergraver omstillingen. Det skaper en illusjon av bærekraft, mens realiteten er en forlengelse av fossiløkonomien. Det er selve definisjonen på grønnvasking, all den tid det er en ultrafossil industri som klamrer seg fast til gamle synder og gambler med miljøet.
Dette er ikke en kritikk av betongens funksjonalitet. Det er et tradisjonsrikt materiale med røtter tilbake til antikken. Men historisk bruk er ikke et argument for kontinuitet. Betong er i dag ikke sirkulært, og det blir aldri fornybart. Skal vi nå klimamålene, kan vi ikke bygge fremtiden på illusjoner. Vi må bygge den på reelle, fornybare og sirkulære løsninger.
Avslutningsvis tror jeg dessverre vi ikke blir enige om hvorvidt biprodukter fra kullkraft kan kalles en ressurs, men jeg håper vi kan finne felles grunnlag for å skape reelle endringer fremover.
Lavkarbonbetong er ikke grønnvasking
