Advokat med et snev av samlemani: Tore Frellumstad i Abelia har sans for gammel mekanikk, enten den drives av strøm eller bensin. (Bilde: ORV)

Solo Elektra 720 elsykkel

Batteriene i denne elsykkelen veier 30 kilo, og tar et døgn å lade

Det har definitivt skjedd endringer på elsykkelfronten. Vi har prøvd en 1973-modell.

I kjølvannet av oljekrisen i 1973, produserte det tyske motorselskapet Solo en elektrisk sykkel. Med to ganske store blybatterier og en motor nederst i ramma, ble Solo Electra 720 nærmest seende ut som en elektrisk chopper.

Tidlig var det, men noen suksess ble det ikke. Det ble ikke produsert mer enn rundt 1200 elsykler. Nå er de fleste borte, men to av dem finnes her i landet.

Vi har prøvekjørt den ene og kan konstatere at verden har gått fremover. Mye fremover.

Verdifulle klenodier

Dette er ikke et transportmiddel noen vil velge i dag. Om du ikke heter Tore Frellumstad og er advokat i Abelia. For Frellumstad er som snytt ut av Øystein Sundes sang «Kjekt å ha». Og det er jo kjekt å ha en 44 år gammel svært lite brukt Solo Elektra 720 på stua.

Den gjør seg godt der sammen med en 1965 Vespa 50 S. Det var den første 50 cm3 scooteren Vespa laget og ble solgt ny i Norge hvor den tilbakela flere turer over fjellet til Bergen før den skar seg og tilbrakte noen årtier ute under et tre. Frellumstad kjøpte vraket og fikk den restaurert og forært datteren i konfirmasjonsgave.

I stua har den selskap av en storebror. En 1962 Vespa GS 150 cm3 som var den første scooteren som passerte 100 km/t, må vite! Denne totakteren vil ha 6 prosent oljeblanding for å trives. For et møbel.

Stua til Frellumstad er preget, mer av apparater og maskiner, enn av møbler. Men når det først skal være møbel bør det jo være et skivebord designet av norske Torbjørn Afdal. Det var en jobb han gjorde for Bruksbo og som ble produsert av produsert av Haug Snekkeri A/S på 1960-tallet. Slike ble også solgt til Jacqueline Kennedy da hun var første dame i Det Hvite Hus og av den japanske keiseren og setter Abelias advokat i et godt selskap. 
Stua til Frellumstad er preget, mer av apparater og maskiner, enn av møbler. Men når det først skal være møbel bør det jo være et skivebord designet av norske Torbjørn Afdal. Det var en jobb han gjorde for Bruksbo og som ble produsert av produsert av Haug Snekkeri A/S på 1960-tallet. Slike ble også solgt til Jacqueline Kennedy da hun var første dame i Det Hvite Hus og av den japanske keiseren og setter Abelias advokat i et godt selskap.  Foto: Tore Frellumstad

Helt sprøtt er det kanskje ikke, for dette er verdifulle saker.

– Det er et internasjonalt marked for disse tohjulingene og prisene har steget kraftig, sier han. En av de tidligste Vespaene ble nylig solgt på auksjon for nærmere 200.000 euro. Kanskje lurt å ha dem i stua likevel?

Frellumstad har sikret seg og rehabilitert en Moelven brakke fra 50-tallet. Det er den første produserte mobile brakken som Moelven laget. Nå fungerer den som hans hjemmekontor i Nordmarka.
Frellumstad har sikret seg og rehabilitert en Moelven brakke fra 50-tallet. Det er den første produserte mobile brakken som Moelven laget. Nå fungerer den som hans hjemmekontor i Nordmarka. Foto: ORV
Man tager en Tempo Corvette. Kapper og korter ned ramma og modifiserer litt både her og det og vips har man en Mini Gnom. Det ble produsert syv stykker og Frellumstad har den ene.
Man tager en Tempo Corvette. Kapper og korter ned ramma og modifiserer litt både her og det og vips har man en Mini Gnom. Det ble produsert syv stykker og Frellumstad har den ene. Foto: ORV

Samler

Noen har potteplanter, andre sverger til antikviteter. Frellumstad har en annen type antikviteter. Og de er ikke bare museumsgjenstander.

Vespaene, og en norskprodusert «Mini Gnom» laget i Werner "Gnomen" Lorentzen motorsykkelverksted i Schweigaardsgate 44 på basis av en krympet Tempo Corvette, er alle godkjent og har skilt. Det betales forsikringer og avgifter, men de blir svært sjelden kjørt. Likevel varmer det advokaten litt å vite at han kan ta seg en tur med dem. Om han vil.

Det er ikke bare norsk, tysk og italiensk i samlingen hans. Han er også eier av en 1981-modell sovjetisk totakt 50 cm3 sammenleggbar moped. Der borte i øst var de ikke så nøye med mekanikken, men det krevde til gjengjeld solid oljeblanding. 

– Denne Sovjet-mopeden er så å si ikke kjørt. Den ble smuglet til Norge for mange år siden, men jeg fikk tollamnesti for å få den registrert. Det krevde også veldig mye graving i gamle dokumenter som ble oversatt av Google Translate. Det er egentlig et godt eksempel på den sovjetiske grovmekanikken og den har rettskårne drev i girene som støyer voldsomt, sier den lidenskapelige maskinsamleren.

Frellumstad har en 1981-modell sovjetisk totakt 50 cm3 sammenleggbar moped
Frellumstad har en 1981-modell sovjetisk totakt 50 cm3 sammenleggbar moped Foto: Tore Frellumstad

Den lovkyndige mannen kan også lage mat. Ikke minst for at han eier åtte gamle Kenwood kjøkkenmaskiner. Men hr. Frellumstad er ikke glad i å lage mat. Så de får stå i fred. Det får holde at de er pene å se på.

Elsykkelen

Men tilbake til Solo Electra 720. Den blir kjørt. Litt. For selv etter 44 år står det bare 98 på km-telleren, så den er så vidt innkjørt. Vi får se sykkelen der den står parkert ved siden av skrivebordet hans i Abelias kontorlandskap. Den pynter opp. I hvert fall synes nok ingeniørsjelene at dette er vakkert.

Så er det ned i heisen og ut på plassen foran NHO-bygget med den elektriske kreasjonen i all sin 1973-prakt. Den ser om mulig enda eldre ut i sollyset.

Solo var mest kjent for sine totaktmotorer og har produsert slike til mopeder, motorsager, amfibiebiler, flymotorer og ryggbårne plantevernaggregater. Men elektro? Det var en fremmed fugl i deres totakts bensinverden. Selskapet visste egentlig ikke hvordan de skulle selge den elektriske kreasjonen og klarte aldri å bygge opp et forhandlerapparat. De få som ble produsert ble solgt rett fra fabrikken for tusen tyske mark pluss 40 mark for laderen. Da oljekrisen var over, slo Solo av strømmen og gikk tilbake til totaktere igjen.

Solo var ikke alene om å vurdere strøm som alternativt drivstoff når araberlandene ble vrange. Det var flere, bl. a. BMW, som snuste på elbiler. Men i en tid hvor blybatteriet regjerte på teknologitoppen var det temmelig dødfødt. Det ble ikke mil etter mil av slikt. Solo Electra var oppgitt til 35 km, men det var nok med mye medvind og helst nedoverbakke.

Med små hjul og så mye bly i krankhøyde blir tyngdepunktet lavt.
Med små hjul og så mye bly i krankhøyde blir tyngdepunktet lavt. Foto: ORV

Enkel

Sykkelmotoren kobles ut og inn med en wire som trekker i en mekanisk vippebryter.
Sykkelmotoren kobles ut og inn med en wire som trekker i en mekanisk vippebryter. Foto: ORV

For å lage det oljekrisevennlige fremkomstmidlet, samarbeidet Solo med Bosch. De sto for motoren og den elektriske utrustningen. For her snakker vi om elektrisk og ikke elektronisk. Motoren er en ren av-på-sak. Når du vrir på håndtaket, trekker en wire i en bryter ved siden av motoren som leder 24 volt strøm fra de to 40 Ah batteriene inn på motoren. Ved 24 km/t sørger en sentrifugalbryter for å koble ut motoren og skal det gå fortere må det pedalkraft til. Ikke ulikt dagens elsykler, men så var det ergonomien da. Man må omtrent være et slangemenneske for å tråkke fremkomstmidlet. Det spørs om selv Alexander Kristoff eller Edvald Boasson Hagen hadde klart å tråkke denne opp i 30 km/t.

Selv med bikinikledde damer fikk ikke Solofabrikken opp salget av sin elsykkel.
Selv med bikinikledde damer fikk ikke Solofabrikken opp salget av sin elsykkel. Foto: Solo

– Motoren var bokstavelig talt gått opp limingen etter over 40 år. Statorviklingene hadde løsnet og det er ikke lett å oppdrive reservedeler til slike, men det er alltid hjelp å få. På Fredrikstad Vikleverksted brakte de motoren tilbake til live igjen og nå går den som en klokke, sier han.

I tillegg til speedometeret har sykkelen et voltmeter. Når det sklir tilbake til gult, bør du ikke være langt hjemmefra, for da er det ladetid. Frellumstad stoler ikke helt på det gamle voltmeteret, så han har et moderne elektronisk et som overvåker spenningssituasjonen.

Kraftig og treg

I tillegg til speedometeret hadde Solo Electra 720 et voltmeter. Når nåla sto på gult var det på høy til å søke nødhavn med innlagt strøm.
I tillegg til speedometeret hadde Solo Electra 720 et voltmeter. Når nåla sto på gult var det på høy til å søke nødhavn med innlagt strøm. Foto: ORV

I motsetning til dagens elsykler, hvor de fleste har en motor på 250 watt, så er motoren i bestefar på hele 750 watt. Over en Hk altså. Men det føles ikke slik. Dette er ingen rakett, men det går da fremover selv om det ikke er noe problem for de fleste motorløse syklister å passere den på flata.

Selv om Bosch ikke fikk den store omsetningen gjennom Solo, var dette kortvarige elektrosykkelsamarbeidet kanskje med på å vekke noen ideer for konsernet. For i dag er Bosch en av verdens største leverandører av elektriske sykkelmotorer. Men av en svært annen type enn den som satt i Solo-sykkelen.

Lysende

Dette var jo et kjøretøy laget i gjødelampenes glanstid. Med 24 volt skulle man tro at det var bare å dytte en lastebilpære i lykta, eller en 12 voltpære fra en personbil forsynt fra det ene batteriet, men den gang ei.

Standarden for mopeder den gangen var 6 volt. Og 6 volt kunne man jo lage i 1974 fra det ene 12 volt batteriets likestrøm selv uten elektronikk. Man brente rett og slett av 6 av de 12 voltene i en motstand og så ble det 6 volt igjen til lyspæra. Når lyset var på var det nok mulig å holde en kråke varm i tillegg. Dette var lenge før ENØK slo gjennom.

Bly

Solo Electra er omtalt som verdens første serieproduserte elsykkel. Selv om det er vanskelig å se noe familielikhet med dem vi farter rundt med i dag.

Bokstavelig talt. Batteriene veier 30 kilo og står for nesten halve vekten til den elektriske tohjulingen. Plasseringen gjør at egenskapene som sykkel er særdeles, – skal vi si utfordrende.
Bokstavelig talt. Batteriene veier 30 kilo og står for nesten halve vekten til den elektriske tohjulingen. Plasseringen gjør at egenskapene som sykkel er særdeles, – skal vi si utfordrende. Foto: ORV

Til elsykkel å være ville nok mange rynke på nesa når de kom til vekt i de tekniske dataene, En elsykkel i dag veier gjerne rundt 20 kg. Denne veier nær 67 kilo. Det koster å være blybatteridrevet, for de to batteriene veier hele 30 kilo alene, der de er montert nederst i ramma foran pedalene og motoren og dekket med et rødt deksel. Nærmest et panser.

– Dette er ikke elsykkelen for hyppig bruk. Det tar en dag å lade batteriene, medgir den stolte eieren.

Kommentarer (11)

Kommentarer (11)