Baner vei for ombruk i byggebransjen: Selger byggevarer til under halv pris

Innenfor portene til lagerhallen som Resirqel disponerer på Vollebekk i Oslo står en pall med pent brukte kombinasjonsvinduer. De tilfredsstiller alle krav i byggeforskriften, men likevel sto seks hundre av dem i fare for å bli kastet.

Vinduene kommer fra et stort boligprosjekt et par kilometer sørover i Oslo. Brudd på regler for sikker, utvendig vask over gitte høyder førte til at alle vinduene fra tredje etasje og oppover ble byttet ut. Nå selger Resirqel et utvalg av dem for 2500 kroner stykket, under en tredel av nyprisen. Ved kjøp av flere kan man få rabatt.

– De er bare fire år gamle, og vi har opprinnelig kvalitetsdokumentasjon på dem, sier Martin Eid, daglig leder i Resirqel.

Det var han som tok initiativ til ombruksbedriften i 2013. Nå har de fire årsverk og lever dels på salg og rådgivning, dels på forskningsmidler og offentlige tilskudd. Først etablerte de seg med et lager på Carl Berner. Da det ble revet, fikk de nye lokaler på Vollebekk litt lenger øst i Oslo.

Mye glass

Hele bydelen Vollebekk er under ombygging. Det er dumpere, kraner og stillaser alle vegner. Resirqels ombrukslager ligger praktisk talt på kanten av en byggegrop og også dette bygget skal visstnok rives om ikke så lenge. Usikkerheten oppveies av billig leie, ifølge Eid.

Lokalet deler de med et utsalg for brukte møbler. En stor del av den tusen kvadratmeter store gulvflaten er okkupert av vinduer og dører. Kjente merker som Velux, Nordan og Magnor står på rekke og rad.

Snart seks år etter oppstarten, vet materialjegerne i Resirqel hvilke produkter som er omsettelige, og hvilke som bare vil bli stående og ta opp plass.

– Det går veldig fort å fylle opp et lager som dette, sier Olav Sunde, som er partner i selskapet.

Nylig ble de utvalgt til å levere ombruksmaterialer til innovasjonsprosjektet Recipe for future living på Stovner. For ikke lenge siden vant de dessuten et forskningsoppdrag for Direktoratet for byggkvalitet.

– Vi skal levere en rapport om mulighetene for ombruk i dagens Bygge-Norge, forklarer Sunde.

Regelverk tilpasser bruk og kast

Mens han har bakgrunn fra eiendom og finans, er Eid bygg- og tømrermester. I Resirqel jobber det også en arkitekt, en webutvikler og en logistikkansvarlig.

– Vi er ikke to studenter som tropper opp på byggeplassen med pannebånd og joggesko. Vi er en profesjonell aktør som opererer etter de samme kravene som entreprenørene, sier Eid.

Han forteller at Resirqel samarbeider med flere av de største entreprenørene og byggherrene i Norge, og at det ikke er viljen det står på.

De største hindrene ligger i at regelverket er basert på en lineær prosess fra bygging til riving – ikke en bærekraftig, sirkulær prosess der byggingen starter med ombruk og ender med demontering for senere bruk.

– Det finnes mange gråsoner i lovverket, som ikke alltid er like konsekvent, men vi har bestemt oss for å gjøre dette skikkelig. Siden det er nybrottsarbeid vi driver med, må vi tråkke opp løypa selv, sier Eid.

Vanskelig å sertifisere brukte materialer

Alle byggevarer som omsettes i Norge, skal ha CE-merke og ytelseserklæring i tråd med den europeiske Byggevareforordningen. Produsenten har ansvar for å dokumentere at dette er i orden, men regelverket er i utgangspunktet utformet for nye, ubrukte byggevarer.

– Problemet er at det ikke finnes faste prosedyrer for re-sertifisering. Når materialer har vært i bruk, må man kunne dokumentere at de holder original kvalitet. Vi kan se, veie og måle, men vi kan ikke garantere at det ikke har skjedd noe underveis som kan ha forringet kvaliteten. Det er heller ikke avklart hva man gjør med materialer som ble laget før CE-merkingen kom. Mange gamle materialer holder høyere kvalitet enn det du får kjøpt i dag, sier Olav Sunde.

– Laboratorietester av alle produkter er dyrt og tidkrevende. Det jobbes med enklere rutiner for testing av brukte byggevarer, sier han.

Dokumentasjonskravene er strengere desto mer kritiske byggevarer det er snakk om.

– Det stilles naturlig nok strengere krav til testing og sertifisering av en branndør enn en fotlist, konstaterer Martin Eid.

Vil handle bærekraftig

I neste øyeblikk blir vi avbrutt av to kortbuksekledde karer fra Salt. Kunst- og kulturinstitusjonen i Bjørvika er kanskje mest kjent for badstuene sine, hvorav én som er blant verdens største. De er kommet for å hente en stor, feilbestilt verandadør. Den kommer fra et boligsameie hvor beboerne fikk medhold i en klage på dørene.

– Det er ingenting i veien med dem. Nå blir de brukt istedenfor å bli kastet, sier Martin Eid.

Han og Sunde bretter opp ermene og hjelper gutta fra Salt med å løfte den kolossale døra opp på en hjemmelagd tralle, det vil si en plankebit festet til en skateboard-aksling. Deretter bukserer de glassdøra ut gjennom porten, vipper den opp på en tilhenger og sikrer den med skråstag.

– Vi har en del faste kunder. Kulturelle, sosialt engasjerte aktører som vil handle bærekraftig, forteller Eid etter at handelen er unnagjort.

Interesse fra de store

– I utgangspunktet trodde vi at vi ville få flest private kunder som ville spare penger, tilføyer Olav Sunde.

Han forteller at en stadig økende interesse for ombruk hos de etablerte aktørene i bransjen er kommet tidligere enn forutsett.

– Stadig flere av de store ser nå nødvendigheten av å bli mer bærekraftige. Flere Futurebuilt-prosjekter har lagt stor vekt på bærekraft, og miljøsertifiseringen Breeam premierer til en viss grad ombruk, sier Sunde.

– Det er dessverre fortsatt få offentlige insentiver. Vi håper regjeringen vil følge opp vedtaket om at Norge skal være et foregangsland innen bærekraft med konkrete krav og belønningssystemer, som momsreduksjon på ombruksvarer, fremholder Martin Eid.

Nye takter i bransjen

Han og Sunde mener å kunne spore en holdningsendring i byggebransjen, som er beryktet for sin bruk og kast-mentalitet. På verdensbasis blir byggenæringen omtalt som 40-prosentnæringen: Den står rundt regnet for 40 prosent av råvareuttaket, 40 prosent av energiforbruket og 40 prosent av avfallet.

På byggeplasser har Martin Eid sett tonnevis av ubrukt konstruksjonsvirke bli håndtert som avfall, og i all hovedsak sendt til forbrenning. Mye av dette er overskuddsmaterialer og feilbestillinger.

– Vi har vært innom prosjekter hvor det står folk og kapper splitter nytt treverk i biter for at det skal få plass i avfallskonteinerne, sukker han.

– Men det skjer noe nå. Masse flinke folk stikker hodene sammen. Folk fra konkurrerende selskap sitter sammen i råd og prosjekteringsgrupper og diskuterer avfalls- og klimagassreduksjon, sier Eid.

– Samtidig har flere kommuner og offentlige institusjoner inntatt foregangsroller på dette området, tilføyer Sunde.

Skånsom demontering

Ombruks-gründerne i Resirqel legger ikke skjul på at det er en lang vei å gå før ombruk er gjengs praksis i den norske byggenæringen.

For eksempel er ikke dagens bygg konstruert for å demonteres:

– Det må tenkes ombruk allerede i prosjekteringsfasen. Arkitekter, rådgivere og ikke minst byggevareprodusenter må i større grad ha for øyet at ting skal vare og kunne demonteres, fastslår Sunde.

Karene bak Resirqel mener at ombruk bør bli standard i anbudsutlysningene, og at det må legges til rette for det Eid kaller skånsom demontering. Ombruksentreprenører må også få tid på seg til å kartlegge hva som er verdt å ta vare på i bygg som skal rehabiliteres eller rives.

– Når rivningsentreprenørene først har fått oppdraget, er det altfor sent. Da går det bare noen uker, så er rivingen i gang, sier Martin Eid.