Røyk stiger fra en oljepipe på oljefeltet i Sakhir i ørkenen i Bahrain. Saudi-Arabia har markedsmakt til å stabilisere oljemarkedet, skriver bidragsyter Øystein Noreng i denne kommentaren. (Bilde: Hasan Jamali/Scanpix)

KOMMENTAR: Paradigmeskiftet i oljemarkedet

«Dagens oljepris på 50 dollar fatet, er ikke lav i et historisk perspektiv»

OPEC går fra gulvlegger til taktekker

Klokelig nok er Nasjonalbudsjettet 2017 vagt på utsiktene for oljeprisen. Det skriver at «Oljeprisen er usikker og kan svinge raskt». Dette har vi visst lenge, og nå er det også registrert av Finansdepartementet.

Likevel forventes en økning til $60/fat (målt i 2017-priser) fra 2025, og det antydes en svak økning allerede i 2017. De siste to års lave priser forklares med et tilbudsoverskudd og sterk lageroppbygging. 

Referansen er også en gjennomsnittlig oljepris de siste 20 årene, som, målt i 2015-priser, har vært omtrent $65/fat.

Oljeprisen kan fortsatt synke

Underforstått uttrykkes et håp om at enighet i OPEC om produksjonskutt vil bidra til høyere priser. Mulighetene for prisoppgang vurderes som større enn risikoen for et nytt prisfall.

Selv om analyser av oljemarkedet ikke er noen eksakt vitenskap, kan det være fristende å helle malurt i begeret; det er fortsatt et potensial for prisfall på olje. Det 20 års gjennomsnittet som Nasjonalbudsjettet viser til, dekker to ganske ulike perioder. Fra 2004 til og med 2014 var oljeprisen målt i 2015 års kjøpekraft i gjennomsnitt $89/fat. I en foregående periode, fra 1986 til og med 2003, var gjennomsnittet $32/fat, altså en forskjell på nesten 1:3.

I årene 2008 og 2011-2014 nådde oljeprisen så vidt vites et historisk toppnivå. Tilgjengelige data antyder at målt i kjøpekraft i USA hadde oljeprisen bare nådd et tilsvarende nivå i 1864-1865, under borgerkrigens sluttfase, da utvinningen ble rammet av krigshandlinger, og i årene 1979-1980, da markedet kom i ulage på grunn av revolusjonen i Iran og Iraks påfølgende angrep. Begge ganger ble oljeprisen deretter halvert på kort tid.

Fra 1974, da OPEC overtok styringen av markedet, fram til og med 2015, var den nominelle oljeprisen i gjennomsnitt $38/fat, målt i kjøpekraft fra 2015 var tallet $58/fat. Det forhold at dagens oljepris ligger under et historisk gjennomsnitt siden 1974, innebærer ikke nødvendigvis utsikter til en snarlig oppjustering. Sterke prisoppganger på olje har hatt betydelige virkninger i markedet. Oljeprishoppene på 1970-tallet førte til energisparing og en omfattende overgang fra olje til kull, kjernekraft og naturgass i stasjonær bruk, som oppvarming og elektrisitetsgenerering, samtidig som investeringer i oljeutvinning ble stimulert, blant annet i Alaska og i Nordsjøen.

Resultatet ble et oljemarked preget av overskudd og fallende realpris gjennom mange år; realprisen på olje fra 1985 ble først gjenoppnådd i 2005.

«Peak oil» avblåst

Parallellen til dagens oljemarked er åpenbar, med noen viktige forskjeller. Mange år med uvanlig høye oljepriser har også denne gangen ansporet energisparing og investeringer. Med høye priser ble det lønnsomt å lete etter olje og bygge ut felt i store deler av verden. Ressursmangel og «Peak Oil» er avblåst, i et hvert fall inntil videre. Høye priser bidro til et gjennombrudd for skiferolje i Nord-Amerika.

Mens konvensjonell oljeindustri, som i Nordsjøen, er preget av høye investeringskostnader i en forholdsvis kort tid, etterfulgt av mange år med lave driftskostnader, er skiferoljen preget av lave investeringskostnader og høye driftskostnader. Mens det tar flere år å bygge ut et konvensjonelt oljefelt, kan skiferolje ofte bringes til markedet på noen måneder.

Den praktiske konsekvensen er at investeringer i konvensjonell olje er betinget av forventninger om tilstrekkelige priser i fremtiden, mens skiferolje raskt kan bringes til markedet når prisen er tilstrekkelig.

Dette endrer konkurranseforholdene i oljemarkedet. I tillegg er oljen i ferd med å miste sitt grep på transportsektoren, mobil bruk. Her er det økende konkurranse fra elektrisitet, naturgass og fornybar energi. I økonomisk språkbruk er elastisitetene blitt styrket; både tilbud og etterspørsel i oljemarked er blitt mer følsomme for prisendringer. Dette legger tak for oljeprisen.

Saudi-Arabia kan stabilisere 

De store oljeeksportørene i OPEC, først og fremst Saudi-Arabia, Irak og Iran, i tillegg til Russland, er under nye forhold nødt til å prioritere markedsandel fremfor høye priser, fordi høye priser nå raskt vil frembringe konkurrerende tilbud av ukonvensjonell olje. Her er Saudi-Arabias markedsmakt avgjørende. Med store reserver og lave kostnader har landet mulighet til å stabilisere oljemarkedet ved å justere utvinningen og salget opp eller ned.

Tidligere har Saudi-Arabia og andre viktige OPEC-land hatt interesse av et gulv for oljeprisen: Fordi etterspørselen på kort sikt har vært lite påvirket av prisen, har det vært lite å tjene på lave priser, og desto mer å tjene på høye priser.

Med økende konkurranse har de nå en interesse av et tak på oljeprisen, for å sikre en størst mulig markedsandel for seg selv, for å svekke konkurrenter med høyere kostnader, og for å sikre etterspørselen etter olje på lengre sikt.

Volum fremfor pris

På denne bakgrunn bør de ulike meldinger om forhandlinger i OPEC om stabilisering av oljeprisen tas med visse forbehold. Møtene i Alger og Istanbul har dreiet seg om intensjoner mer enn forpliktelser. Det er langt fra sikkert at Saudi-Arabia ser seg tjent med oljepris over dagens nivå på $50/fat. Betinget av utviklingen i kostnader og volum for skiferolje i USA, kan Saudi-Arabia eventuelt ha interesse av enda lavere oljepris. Selv om landet har store underskudd på statsbudsjettet og i handelsbalansen, er det fortsatt høyst kredittverdig.

En nylig saudisk utstedelse av statsobligasjoner, ble overtegnet seks ganger. Dessuten har landet et høyt aktivitetsnivå i leting og utbygging av oljefelt, med sikte på høyere volum. I saudisk politikk er det viktig at lave oljeinntekter fremmer aksepten for reformer, i fyrstehuset som i resten av befolkningen. Låneopptak og det kommende nedsalget i statsoljeselskapet Saudi Aramco tilsier at landets finansielle stilling er bedre enn forventet. Dermed blir det mindre prekært å heve oljeprisen på kort sikt.

Saudi-Arabias beslutning høsten 2014 om å prioritere volum fremfor oljepris, har historisk pre-sedens. Landet har i flere tiår vært «svingprodusent», residual tilbyder og de facto regulator i olje-markedet. Grunnlaget er store reserver, lave kostnader, ledig utvinningskapasitet og til tider et betydelig overskudd på handelsbalansen og statsbudsjettet, og handlefrihet til på kort varsel å justere oljeutvinningen opp eller ned.

Investerer i utvinningskapasitet

Landet har også store lagre av olje og raffinerte produkter i skip og i tank-anlegg omkring i verden, slik at det også ved lagernedsalg kan påvirke prisutviklingen, som er følsom overfor virkelige eller antatte endringer i volumbalansen. Derfor er Saudi-Arabia krumtappen i tilbudssiden i oljemarkedet. Kuwait og De forente arabiske emirater er støttespillere i kraft av sine reserver, kapasitet og finansielle overskudd. Siden 2014 investerer alle tre land i utvidet utvinningskapasitet, som samlet vil kunne nå 20-24 mill. fat/dag i 2020. Målsettingen er å kunne utvinne høyere volum olje over lengre tid.

Motivet for Saudi Arabias omlegging av sin oljemarkedsstrategi, fra prioritering av volum fremfor pris, var først og fremst å sikre avsetning for sin olje på lengre sikt. Drivkraften var frykt for skiferolje i USA og hensynet til langsiktig avsetning av olje og egen inntjening, konkurranseevne for konvensjonell olje og landets egen andel i oljemarkedet.

Det er bekymring for at olje i bakken som ikke kan selges, er verdiløs. Virkemiddelet er pris og volum, å få oljeprisen ned på et nivå som svekker kon-kurranseevnen til ukonvensjonell olje, særlig amerikansk skiferolje.

Dette er en langsiktig økonomisk strategi som stort sett deles av andre viktige oljeeksportører som Irak, Iran, Kuwait, Russland og De forente arabiske emirater. Felles interesser kan i prinsippet legge grunnlag for en avtale i OPEC, men spørsmålet er om en slik avtale er nødvendig i dagens situasjon. I lys av konkurransen fra skiferolje i USA, kanskje også i Argentina og Kina, prioriterer de store eksportørene av konvensjonell olje markedsandel, ikke pris. Med en eventuell ny regjering ville dette trolig også gjelde Venezuela. Ressursgrunnlaget tillater disse store eksportørene i en viss utstrekning til å oppveie prisnedgangen med volumøkning. For en tid vil utfallet kunne bli en nedadgående prisspiral.

Reformer

I tillegg tilsier politiske forhold en moderat oljepris. Maktkampen mellom Iran og Saudi Arabia har betydning for oljemarkedet. Som ledende makter i Gulfen har Iran og Saudi-Arabia både rivaliserende og sammenfallende interesser; historisk har forholdet vært skiftende. Reformvennlige krefter i begge land kan legge grunnlaget for et pragmatisk samarbeid, men reformfiendtlige krefter kan styrke sin stilling og tilspisse forholdet ytterligere.

Nedtrappingen av USAs engasjement i Midtøsten og bedringen av forholdet til Iran ansporer Saudi-Arabia til å vurdere nye partnere, først og fremst Russland, Kina og India. Saudi-Arabias oljeeksport går i økende utstrekning til Asia, der den møter sterk russisk konkurranse i det kinesiske markedet.

Iran og Russland gjorde opp budsjetter for 2016 under forutsetning av en oljepris på $50/fat. Om nødvendig vil de kunne klare seg med mindre. Iran er i ferd med å øke utvinningen til sitt tidligere nivå på 4 millioner fat/dag. Opphevelsen av sanksjonene i kjølvannet av atomavtalen styrker landets finansielle stilling.

Russisk oljeindustri har vist seg bemerkelsesverdig robust etter oljeprisfallet i 2014. Noe av forklaringen ligger i devalueringen av rubelen, som har senket kostnadsnivået, men lave priser har også tvunget gjennom en effektivisering av russisk oljeindustri.

I Irak øker utvinningen til tross for politisk uro og militære stridigheter. Venezuela har et potensial for en betydelig volumvekst under forutsetning av et politisk skifte.

Få og ustabile eksportører

Spørsmålet er om de store oljeeksportørene vil kunne oppveie virkningene av nedgangen i leting og utbygging i resten av verden. På flere hold advares det om at nedgangen i investeringer som har ført til redusert leting og færre funn av olje, forbereder markedet for et nytt prishopp. 

Det internasjonale energibyrået, IEA, er også bekymret over at nedgangen i oljeinvesteringer vil gjøre verden mer avhengige av noen få, angivelig politisk ustabile eksportører.

Til dette kan innvendes at kostnadene for leting og utbygging i senere har vært sterkt inflaterte på grunn av et høyt aktivitetsnivå, flaskehalser og mangelfull konkurranse i leverandørindustrien. Et lavere budsjett for leting i oljeselskapene betyr ikke uten videre at leteaktiviteten avtar. En videre innvending er at tall for funn er en dårlig indikator på hvilke volum et felt viser seg å inneholde; vanligvis blir volumanslagene oppjustert på grunn av bedre kunnskap og bedre teknologi over tid. 

Risiko

En siste motforestilling kan vise til store påviste reserver av ukonvensjonell olje i Nord-Amerika som med høyere priser vil kunne utvinnes på forholdsvis kort varsel. I mellomtiden strever industrien med å senke kostnadene. Ethvert sterkt prishopp på olje vil derfor kunne bli kortvarig. Advarselen fra IEA fortoner seg som politisk motivert, som vanlig; IEA synes å anta at større markedsandeler for Irak, Iran, Russland og Saudi-Arabia er forbundet med risiko.

Konsekvensene er betydelige for verdensøkonomien, for internasjonal politikk og for energimarkedene. For verdensøkonomien innebærer moderate priser på energi en stimulanse til vekst, av særlig betydning for oljeimportører som Kina, India, Pakistan og mange land i Afrika. For OPEC er lav vekst i verdensøkonomien en kilde til bekymring og et ytterligere argument for prismoderasjon.

For energimarkedene er signalet at det ikke er knapphet på olje, eller naturgass, som inntil videre vil by den mest kostnadseffektive løsningen på energiproblemer, selvsagt sammen med kull i kraftgenering. Dette er av særlig betydning for markedene i Afrika og Asia, der forbruket av fossil energi fortsetter å øke, uten hensyn til Parisavtalen COP21. Mange land investerer i kullk raftverk for å dekke etterspørselen etter elektrisitet. Oljeprodukter er det billigste drivstoffet til transport. På denne bakgrunn kan en lavprisstrategi fortone seg som den mest rasjonelle utveien for oljeeksportører med store ressurser og lave kostnader.

Svekket europeisk konkurranseevne

Moderate priser styrker oljens og gassens konkurranseevne overfor fornybar energi. Økende volum vil etter hvert gi produsentene høyere inntekter. Motstykket er at konkurranseevnen til fornybar energi svekkes, noe som vil kunne kreve enda høyere subsidier og enda mer beskyttelse. For EU som satser sterkt på fornybar energi og som har skaffet seg verdens høyeste elektrisitetspriser, kan lave oljepriser bli en kostbar affære i form av høyere støttekostnader og en forverret konkurranseevne for europeisk industri. For konkurrentene i Asia, Afrika og Amerika er lave oljepriser derimot gunstige.

Paradigmeskiftet er i korthet at OPEC ikke lenger vil sikre et gulv for oljeprisen, men et tak. Her har OPEC langt på vei støtte av Russland. Spørsmålet er hvor lavt taket skal legges av hensyn til kostnadsreduksjonen i skiferolje i USA. eventuelt også andre steder.

Dagens oljepris på cirka $50/fat er ikke lav i et historisk perspektiv. Målt i kjøpekraft er den omtrent på nivået fra 2004; det var et godt år for oljeindustrien og for Norge. 

Mange år med høye oljepriser og et høyt aktivitetsnivå har ført til et høyt kostnadsnivå i norsk oljeindustri. Utfordringen er å senke kostnadene og styrke lønnsomheten og konkurranseevnen i norsk oljeindustri. Virkemidlene kan være en reform av petroleumsskatten som lar oljeselskapene ta en større del av risikoen, sammen med mer mangfold og konkurranse på operatørnivå.  

Kommentarer (1)

Kommentarer (1)