Usikre klimatall: Det er ingen tvil om at solkraftanlegget Thor Christian Tuv og hans selskap Fusen har montert på taket av Asko i Vestby er veldig mye mer klimavennlig enn hvis kraften skulle vært hentet fra fossile kraftkilder, men samtidig er det vanskelig å tallfeste hvor mye bedre det er totalt sett, siden det er lite informasjon om utslippene i produksjonen av anlegget. (Bilde: Per-Ivar Nikolaisen)

HVOR MILJØVENNLIGE ER SOLCELLER?

Grønt kappløp: Dette er de reneste og skitneste solcellene

Fornybar produksjon må også produseres.

  • Solenergi

Det var en septemberdag i 2011. De døde fiskene fløt i kanalen gjennom Haining. Bilder av fiskedøden hadde sirkulert i sosiale medier. Folkemengden utenfor fabrikken til Jinko Solar ble sintere og sintere. Til slutt var de ikke til å stoppe.

Demonstrantene veltet biler og ødela bygninger. Bilder fra hendelsen viser rasende mennesker i gatekamper med politiet. Det var en mørk dag for den globale solcellegiganten med slagordet «Building Your Trust in Solar».

Forurensingsskandalen i det østlige Kina i september i 2011 blir trukket frem i diverse artikler med titler som «The dirty side of solar» og «Solar Energy Isn’t Always as Green as You Think», gjerne delt flittig av folk i den fossile delen av energibransjen. Saken viste at tiden var over da den unge og hurtig voksende solindustrien kunne slippe unna kritisk søkelys med at de «i det store og hele bidro til å løse klimakrisen».

Nå, fem år etter den kinesiske miljøskandalen, jobber sterke krefter for at solbransjen skal bli det man kaller «grønnere enn grønnest», og ikke minst kunne dokumentere det.

Etterspill

Miljøskandalen i Haining fikk relativt store konsekvenser for Jinko Solar. Fabrikken ble midlertidig stengt. Selv hevdet selskapet at kjemikalieutslippet skyldtes at man hadde måttet lagre fluorholdig avfall utendørs for en kort periode. Kineserne viste til problemer i avtalen med et av selskapene som skulle hente spesialavfallet.

Kraftig regn i den lille perioden da avfallet var lagret utendørs, skulle ha ført til at kjemikalene lakk ut i kanalen. Det kom imidlertid også frem at de lokale myndighetene tidligere hadde kritisert solcellefabrikken for svakt miljøarbeid, og at de fryktet et utslipp.

På New York-børsen stupte aksjeverdien med 40 prosent, og sinte investorer saksøkte Jinko Solar fordi de mente at selskapet burde vært åpne om sine lokale miljøutfordringer. I en kjennelse fra United States Court of Appeals høsten 2014 fikk investorene medhold i at den kinesiske solcelleprodusenten skulle ha advart om miljøfaren, og at mangelen på informasjon gjorde at investorer undervurderte risikoen for å tape penger.

Solprinsen

På taket til Norgesgruppens lager i Vestby står en av de som har en god del av æren for det norske soleventyret de siste årene.

Det er nærmere 50 grader i forskjell siden forrige gang jeg møtte Thor Christian Tuv i desember 2012. Den gangen sto han og jeg på herregården til den legendariske solgründeren Alf Bjørseth i Värmland, der det er etablert et test- og kurssenter for solkraft. Frostrøyken lå over Glafsfjorden. Tuv hadde røde kinn, blå buff og pelslue. Med en gul drill i hånden proklamerte den tidligere konserndirektøren i solenergiselskapet REC at markedet for solenergi i Norden så vidt var født.

Kortkreist kraft: Elbilene utenfor Asko på Vestby har sin egen carport som produserer strøm til reisen.
Kortkreist kraft: Elbilene utenfor Asko på Vestby har sin egen carport som produserer strøm til reisen. Kortkreist kraft: Elbilene utenfor Asko på Vestby har sin egen carport som produserer strøm til reisen. Per-Ivar Nikolaisen

«Den kraften som ligger i teknologien, og det faktum at man har lyktes å kutte kostnadene så mye, gjør at solenergien kommer til å dundre inn i det norske markedet,» spådde han og ga meg visittkortet til sitt forholdsvis nystartede enmannsbedrift Fusen, et selskap der forretningsmodellen var å montere solcelleanlegg på norske bygninger.

Tuv fikk ganske rett. Når vi står her i stekende sensommersol på lagertaket til Norgesgruppen i 2016, har Fusen montert solkraft så svetten renner etter workshopen i Arvika for to og et halvt år siden. Dette kjempeanlegget på Vestby sør i Akershus er størst av dem alle i et raskt voksende solmarked i Norge.

Krevende klimatall

Her på Vestby har Fusen jobbet hardt for å få ned det såkalte «klimafotavtrykket». Tuv forteller at Norgesgruppen ikke bare var opptatt av å få ren kraft. Dagligvarekjempen er vant til at forbrukere og organisasjoner endevender produksjonen av varene på jakt etter miljømessig eller sosialt kritikkverdige forhold. Selve anlegget skulle også være så miljøvennlig som mulig, fra «vugge til grav».

Det var ikke like lett å få til. Aluminiumet som er brukt til å feste solcellepanelene, er riktignok 50 til 80 prosent resirkulert. Men når det kommer til selve solcellepanelene, var det mer krevende å få fakta om miljøutslipp i produksjonen.

– Dessverre er det slik at de fleste produsentene ikke har en slik type dokumentasjon. Man opererer med generelle beregninger, men ikke spesielt for den enkelte leverandør, sier Tuv.

Solcellepanelene på taket til Norgesgruppen kommer fra en tysk leverandør, som igjen importerer panelene fra Kina.

– Kundene etterspør miljøinformasjon, men bransjen klarer ikke svare. Det vi har klart her så langt, er å få dokumentasjon på aluminiumet som brukes, sier Tuv.

Han viser til at det norske markedet utgjør bare 0,1 promille av det globale solpanel-markedet, og at det derfor er begrenset hva man kan få til.

– Men vi forsetter å jobbe for å få fram bedre svar, fortsetter han.

Miljø for døve ører

Det har ikke alltid vært slik at kundene bryr seg nevneverdig om miljøutslipp i produksjonsfasen.

Tuv husker godt kundemøtene han hadde da han var divisjonsdirektør i solcelleprodusent REC, som hadde fabrikker på Herøya, i Narvik og i Glomfjord i Norge.

Han brukte for alt det var verdt argumentene om at solcellemodulene var laget med ren vannkraft.

– Det var greit for kundene å høre. Men det ga oss ingenting igjen i form av salg eller bedre priser, sier Tuv.

Han mener at markedet ikke var rede for slike argumenter.

RECs norske del ble som kjent stengt, mye på grunn av den knallharde konkurransen fra den kinesiske delen av solindustrien, som jo delvis var fyrt på billig kullkraft. Senere var Tuv med å starte selskapet Innotech Solar, som også ble stengt. Forretningsideen var å reparere defekt restmateriale fra solcelleproduksjon, og lage ny moduler som i prinsippet derfor ikke hadde et klimafotavtrykk.

– Vi markedsførte produktet vårt som «greener than green» og priset oss aggressivt. Men det ble for tungt å få selskapet opp i store nok produksjonsvolum, og i 2015 stengte eierne selskapet, forteller Tuv, som var leder for selskapet fram til 2012.

Tuv tror kundenes nei til litt dyrere, men mer miljøvennlige solcellepaneler skyldtes at solkraft lenge ble sett på som et rent investeringsobjekt i en bransje som var opptatt av tilbakebetalingstid for energi. Produktene har et energisertifikat som forteller om driftstid og ytelse, men ikke et miljøsertifikat som forteller om eventuelle kjemikalieutslipp eller klimautslipp.

– Man skulle lavt ned i kostnader, for å få en god investering. Nå blir det stilt større miljøkrav. Det er ikke nok å jage kostnader. I byggebransjen har jo nesten alt av produkter et miljøsertifikat, påpeker Thor Christian Tuv.

En ny tid

Flere av kildene jeg snakker med peker på nettopp solcellebransjens møte med byggebransjen som et viktig vannskille.

Professor Erik Stensrud Marstein ved Forskningssenteret for bærekraftig solcelleteknologi ved Institutt for energiteknikk mener det ikke lenger holder å være «bare grønn». Leverandørene må bli «ekstra grønne» for å komme inn i et marked der kravene vil bli stadig strengere.

Deler av bransjen har gjort en stor innsats den siste tida for å få produksjonen av solcelleanlegg mer miljøvennlig.

– Ikke minst fordi både materialer og energi koster penger, og kostnadsreduksjoner har vært kritisk viktig, sier Stensrud Marstein.

Han understreker at solkraft uansett kommer bedre ut enn de fossile alternativene, iallfall på klimautslipp.

– Selv de «bruneste» solcelleanleggene er betydelig bedre enn de fossile alternativene. De mest gærne cowboyene i bransjen banker gass og kull på totale klimautslipp. Når det er sagt, ville det vært bra for alle med økt bevissthet og betalingsvilje til å velge de grønneste løsningene, sier Stensrud Marstein.

Professoren viser til at flere norske selskaper og forskningsmiljøer jobber med å gjøre solenergien enda «grønnere».

– Med andre ord: Man er ikke fornøyd. Det er ikke godt nok å være overlegne kull, olje og gass, vi kan alltid bli bedre, mener Stensrud Marstein.

Kinesere på topp og bunn

De siste årene har det dukket opp stadig flere grundige vurderinger av solcelleproduksjonens miljømessige og sosiale sider. Solar Scorecard fra Silicon Valley Toxics Coalition gir solselskapene score etter hvordan de gjør det på ulike områder av det som kan kalles «samfunnsansvar». Resirkulering, lokal forurensing, klimautslipp, bruk av konfliktmineraler og forholdene for arbeiderne er noe av det som blir vurdert og ratet. 

Listen over selskapene og deres prestasjoner har også sine overraskelser, og det er ikke alltid like lett å vite hvem som er «den store stygge ulven».

Her organisasjonen Silicon Valley Toxics Coalition sin "Solar Scorecard" som gir en vurdering av de ulike solcelleprodusentenes miljømessige og sosiale sider. Fargene i tabellen angir om de scorer bra (gult), middels (grønt) eller dårlig (grå) på de ulike kategoriene.
Her organisasjonen Silicon Valley Toxics Coalition sin "Solar Scorecard" som gir en vurdering av de ulike solcelleprodusentenes miljømessige og sosiale sider. Fargene i tabellen angir om de scorer bra (gult), middels (grønt) eller dårlig (grå) på de ulike kategoriene. Foto: Silicon Valley Toxics Coalition

Kinesiske selskaper befinner seg for eksempel både på toppen og bunnen i konkurransen om å være best på «samfunnsansvar». Nevnte kinesiske Jinko Solar fra utslippsskandalen i 2011 kommer ganske langt nede på lista. Kinesiske Trina er imidlertid et av tre selskaper som får statusen «2015 Leaders» som en av de beste i den siste vurderingen.

Professor Erik Stensrud Marstein ved IFE påpeker at det er «veldig populært i vår del av verden» å henge ut kineserne.

– Det finnes flere «stygge» historier, og Kina bruker beviselig en del kullkraft i produksjonen. Men samtidig er noen av de beste og reneste produsentene nettopp kinesiske, sier Stensrud Marstein.

Kinas utslipp har stagnert

Kinas kullforbruk går kraftig ned, men forsker Glen Peters i Cicero tror utslippene lett kan øke igjen dersom økonomien skyter fart.

Peters tror tilbakegangen for kullkraft skyldes at den kinesiske bygg- og anleggsbransjen går på lavgir og at eksportmarkedene for blant annet stål har vært svakere. Dette er energiintensive bransjer som har drevet kullforbruket i været.

Samtidig er kineserne verdensledende i utbyggingen av fornybar energi. De er også alvorlig bekymret for luftforurensingen i byene. Og den mindre utslippsintensive tjenestesektoren er på fremmarsj.

Peters tror det er skummelt å argumentere med at det ene har ført til det andre – som at fornybarsatsingen har ført til mindre kullforbruk, eller at nedgangen i kull har gitt fornybar energi en boost. Det er også viktig å huske at klimautslippene fortsatt er massive.

– Kina slipper ut store mengder klimagasser. Men nå er det «bare» det samme som i fjor. Veksten i utslipp har stoppet opp inntil videre, påpeker Glen Peters.

Kina kan bruke dette vinduet til å stoppe utslippsveksten permanent, og Peters viser til en Nature-artikkel fra blant andre den kjente klimaøkonomen Nicholas Stern. Denne artikkelen argumenterer for at kineserne faktisk kan ha klart å frikoble den økonomiske veksten fra kullforbruket, med andre ord at gode tider i økonomien ikke trenger å bety en tilsvarende boom i klimautslippene.

Forfatterne tror at Kina har passert det som kalles «peak coal», og at veksten ikke lenger trenger å være «kullfyrt». Andelen kull i kraftmiksen har falt til «bare» 64 prosent i 2015, fra å ha ligget på rundt 75 prosent i flere år.
Peters tror ikke man skal være for bombastisk i spådommene. Han påpeker at kullkraftverkene fortsatt er der, men at de går på lavgir.

– Hvis økonomien styrker seg igjen, kan utslippene lett øke igjen, tror Cicero-forskeren.

Han tror ikke utslippene vil begynne å gå ned med det første, men at kurven nå har flatet ut: – Jeg er forsiktig optimistisk på at Kina nå har nådd en topp, men at det vil ta tid før vi begynner å se utslippene gå ned igjen.

Elkem Solar i front

Det har også vært en voksende interesse for såkalte livsløpsanalyser i solbransjen – kartlegging av alle utslipp fra produksjon, frakt, installasjon og skraping. Flere miljøer har nå spesialisert på slike analyser som viser miljøgevinsten ved å installere solkraft. 

Elkem Solar samarbeidet med en av de ledende ekspertene på området, Mariska de Wild-Scholten i SmartGreenScans, da de laget rapporten «Energy payback time and carbon footprint of Elkem Solar Silicon». Elkem Solar hevder de produserer solsilisium med en fjerdedel av energien som lignende anlegg med tradisjonell teknologi bruker. Samtidig blander de celluloseflis med kullet som brukes i produksjonsprosessen.

– Vi fikk tall på klimautslippene i alle deler av kjeden. Vi snudde hvert eneste sandkorn, og vi vet nå at vi er best i verden på klimavennlig silisiumsproduksjon til solceller, sier forsker Ronny Glöckner i Elkem Solar.

«Sertifiseringen» av utslippene har blant annet ført til at Elkem Solar har vunnet anbud på levering av solcellesilisium til Japan og Frankrike. Sistnevnte har innført klimagevinst som en faktor i støtteordningene til fornybar energi.

– Klimafotavtrykket er en del av mekanismen i støttesystemet i Frankrike. Dersom man får sertifiserte tall på karbongevinsten, får man en payback avhengig av hvor mye CO2 man sparer. Vi håper det blir slike systemer flere steder. Det legger press på de som er dårligst, og motiverer de som ligger i front, sier fabrikksjef Geir Ausland i Elkem Solar.

Han påpeker at det er «dyrt å ligge i front». Likevel er målet nå å redusere energiforbruket med ytterligere 30 prosent.

Innovatøren

Kanskje hjelper det solkraftbransjen at flere av de involverte fortsatt er noen idealistiske stabeiser og entusiaster, slike som Thor Christian Tuv som aldri gir seg.

Etter møtet på monteringsprosjektet til Fusen i Vestby, møter jeg ham på hovedkontoret på Helsfyr der han viser frem sin «siste» forretningsidé. Han og en tidligere Innotech-kollega lager på ny et solcellepanel som er det han kaller «greener than green», etter samme modell som man gjorde stengte Innotech.

Forskjellen denne gangen er at bransjen har modnet enda litt, samt at det nye selskapet Innos har fått et «klimasertifikat» – noe å banke i bordet overfor klimakrevende kunder.

Tuv hevder at det er det eneste panelet i verden som har blitt «lavkarbonsertifisert», og at panelet har det minste klimafotavtrykket. .
Denne høsten starter lansering og produksjon av panelene. Tuv har allerede opplevd interesse fra næringsbygg, men håper at det offentlige kan være en markedsdriver.

– Hvis offentlig sektor ikke etterspør slike løsninger, er det for få i privat sektor som har kraft og motivasjon til å drive utviklingen fremover, sier Tuv. For å drive ned kostnader er man ifølge solgründeren avhengig av å øke produksjonsvolumene.

Forretningsideen er enkel. I produksjonen av solcellemoduler vil det alltid være et svinn av produkter som ikke fungerer optimalt, at de ikke viser full ytelse etter å ha blitt prosessert på vanlig måte. Denne ene prosenten av totalproduksjonen utgjør et relativt stort berg av solceller som ellers ville blitt kassert eller brukt i lav-ytelses-produkter som solcelle-hagelamper.

Solgründerne «reparerer» cellene slike at de yter 100 prosent. Markedsandelen vil alltid bare være en liten brøkdel av det globale produksjonsvolumet, men siden den globale bransjen etter hvert har vokst seg så stor, blir også en liten nisje ganske stor. Det høres nesten ut som et kall for Tuv.

– Hvis du er så «uheldig» å lese deg opp på klimakrisen, kan du ikke late som du ikke har lest deg opp. Alle som setter seg inn i fakta forstår at risikoen ved klimakrisen er altfor høy til å ikke gjøre noe. Vi i Innos visste at vi er i stand til å produsere solcellepanelet som har minst CO2-avtrykk i verden. Vi har bakgrunnen og kunnskapen til å gjøre det, og for oss blir det nesten som en plikt å lansere en slik løsning, fastslår Tuv.

Få med deg «Nordic EV Summit 2017» den 7. februar 2017.

Kommentarer (0)

Kommentarer (0)